Førsteinntrykk - World of Warcraft: Legion

Jeg har nå tilbragt snart to uker i Azeroth med Blizzards nyeste tilleggspakke til det fortsatt populære World of Warcraft. Jeg har fått spilt meg gjennom kampanjen til den nyeste klassen kalt Demon Hunter, kost meg med de fine nye sonene på The Broken Isles, fått skaffet The Dreadblades til Roguen min, samt blitt nivå 108 (bare to nivå igjen nå). Dessuten har jeg også kjørt gjennom de nye dungeonene og gjort en del tradeskills-oppdrag. Jeg har ikke gjort alt ennå, men jeg har fått med meg nok til å komme med de første inntrykkene. Så, hvordan er egentlig den Legion-utvidelsen?

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt var med etter at Cataclysm kom ut. Jeg likte Cataclysm og det faktum at våre gamle soner i Azeroth ble endret, men det var fortsatt World of Warcraft som jeg hadde spilt det i de tidligere seks årene. Likevel var det der jeg skapte Dynaboo, en hardbarket Goblin Rogue (senere Gnome), som skulle vise seg å bli min nye favorittfigur. Etter det spilte jeg en del Mists of Pandaria, som introduserte den nye rasen Pandaren og klassen Monk. Jeg fikk monken min opp til level 86 og gikk tilbake til Roguen. Da Warlords of Draenor kom spilte jeg meg til nivå 100, og stoppet nesten helt. Det var ingenting som fenget meg, selv om tilleggspakken introduserte en hel del nye ting. Man kunne få en personlig garnison, samt følgere som man kunne sende på oppdrag. Etter senere oppdateringer fikk man i tillegg flåter med båter, som man også kunne sende ut på tilsvarende oppdrag. Alt i alt var ikke dette helt min greie, og selv om Blizzard la fokuset på historien, som jeg digger, følte jeg at det manglet noe. Det var noe jeg ikke helt klarte å sette fingeren på. Kanskje var det bare at jeg følte meg utbrent? Jeg hadde på det tidspunktet tross alt spilt WoW av og på siden 2004.

Da Blizzard så annonserte Legion var jeg derfor ikke helt supergira. Det var en del av tingene de introduserte som føltes litt merkelig, som for eksempel at de har fjernet våpen-drops fra den nyeste sonen Broken Isles helt. Hvorfor? Fordi alle på nivå 100, i reneste Oprah Winfrey-stil, får tilgang til et oppdrag som gir dem et legendarisk våpen. Legendariske våpen var utrolig sjelden før. Det fantes ikke veldig mange av dem, og hver gang man så noen løpe rundt med de var den første tanken at spilleren var dedikert. Ashbringer er nok en av de mest kjente, mest fordi den er en veldig integral del av historien til Warcraft-universet. Det var sverdet Tirion Fordring brukte til å ødelegge Lich Kings Frostmour-sverd i Wrath of the Lich King, samt sverdet som ble brukt av Highlord Mograine i Naxxramas. I Legion løper de fleste Paladins rundt med hver sin Ashbringer. Da føles ikke veldig spesielt lengre.

Det positive med at Blizzard hard gjort dette, er at måten det knyttes inn i historien til din karakter på er fantastisk. For første gang føles det faktisk ut som om jeg er helten Azeroth trenger for å stoppe «The Burning Legion» ledet av Sargeras. For første gang er jeg ikke bare en statist i spillet. Det er ikke første gangen Blizzard har gjort dette, og strengt tatt var jeg en viktig del av Warlords of Draenor også, men da føltes det likevel litt påtrengt. I Legion derimot er fokuset deg og hvor utrolig awesome du er.

Så, du har skaffet deg ditt legendariske våpen (også kalt Artifact) for din klasse og spec. Etter det bærer det av sted ut i den nye sonen Broken Isles. Det er her Blizzard har endret en hel del på strukturen til hvordan World of Warcraft spilles. Det er for første gang i spillets historie ikke bestemte nivåer på sonene du besøker. Sonene skalerer med deg som spiller. Altså, hvis du har nådd nivå 110 og drar tilbake til den første sonen, så vil fiendene skalere dynamisk for å matche deg. Var en fiende på nivå 102 den første gangen, mens du bare var på nivå 100? Da vil den samme fienden være nivå 112 nå som du er blitt 110. En genistrek fra Blizzards side.

Med det gamle systemet har man nemlig sjelden noen grunn til å dra tilbake når man har nådd maksnivået. Slik er det altså ikke lenger, og på hele Broken Isles vil det nye eventyrsystemet (tatt fra Diablo III) sende deg på oppdrag rundt omkring selv når du har nådd maksnivået. Du vil fortsatt føle at du møter utfordringer hvor enn du går. Jeg håper virkelig dette er noe Blizzard vil endre i alle de gamle sonene også, for jeg har utrolig lyst til å dra tilbake til Northrend i fremtiden. Og Broken Isles! Selv om Broken Isles ikke er utrolig stor, er den utrolig variert. Her får man en liten "best of"-samling med hva de gamle sonene er. For eksempel er Stormheim som den sørlige delen av Northrend, mens Azuna er en miks mellom Azshara og Stranglethorn. Sonene er herlig varierte, spennende og visuelt fantastiske. Legion bringer også Dalaran tilbake som hovedstaden for den nye tilleggspakken. Jeg visste ikke hvor mye jeg hadde savnet dette stedet.

Når det kommer til den nye klassen Demon Hunter, er jeg derimot ikke helt overbevist. Jeg føler at Blizzard har gjort det samme som de gjorde med Death Knights i Wrath of the Lich King. Foreløpig er de übersterke og utrolig irriterende. Skulle ønske Blizzard gjorde noe nytt fremfor dette. Ja, en klasse basert på Illidan Stormrage er kult nok det, men jeg hadde ikke sagt nei til noe nytt som for eksempel Rune Master eller Tinker. Forstår dog hvorfor de valgte å introdusere denne klassen med tanke på at de er Illidari, som er et utspring fra Illidans demonjegere og spiller en integral del i kampen mot Sargaras og The Burning Legion. I motsetning til alle de andre klassene i spillet har Demon Hunter kun to specs: Havoc og Vengeance. Havoc er DPS og Vengeance er tank. De kan kun spilles av Night Elves hos Alliance og Blood Elves på Horde. De kan dobbelthoppe og så spre sine demonvinger for å sveve avgårde. Dessverre har jeg ikke spilt noe annet enn startområdet deres, som tar én til to timer, så jeg har ikke mye å si om hvordan de fungerer i reelle situasjoner. Så fort Dynaboo blir 110, og jeg har gjort litt raids med henne, vil jeg spill mer på DHen jeg lagde.

World of Warcraft: Legion er en samling av alt Blizzard har lært fra World of Warcraft oppgjennom årene, men også en del av hva de har lært med Diablo III. For første gang siden Wrath of the Lich King føles spillet nytt for meg. Sist gang jeg følte dette var med Wrath of the Lich King, og dét begynner å bli en stund siden. Det er også veldig lenge siden jeg har brukt dagene vekk fra spillet på å tenke på World of Warcraft. Jeg gleder meg til å komme hjem hver dag for å spille mer. Om dette er en god eller dårlig ting får jeg vel vite under eksamenstiden i desember, men uansett kan jeg se tilbake på en utrolig kul tid med Legion.

Slik er i hvert fall inntrykket foreløpig. Anmeldelsen av World of Warcraft: Legion kommer litt senere. Jeg har fortsatt en del ting jeg må prøve før jeg føler meg komfortable med å avsi en endelig dom, men følg med her på Gamereactor...