Endelig var det tid for å få tilbake den andre novellen jeg har skrevet den siste måneden. Som noen av dere sikkert vet så la jeg ut novellen min, "Blod Journaliste, noe jeg var veldig fornøyd med. Noen dager etter den novellen skulle vi ha heldagsprøve i norsk og jeg valgte selvfølgelig å skrive en ny novelle. Jeg elsker jo skriving.

I dag fikk jeg endelig tilbake den novellen også. Jeg skulle snakke med læreren om hvordan prøven hadde gått. Han hentet meg og vi satte oss på kontoret. Læreren min spør om hvordan prøven gikk. Jeg sa at jeg ble vel ganske greit fornøyd, men likevel ikke helt. Hadde håpet det gikk bedre. Læreren min så på meg og sa: "Det kan jeg da ikke skjønne, jeg syns den var bra."

Vi satte oss ned. Jeg fikk vite at han syns jeg hadde skrivd en utrolig fin historie og at jeg brukte virkemidlene utrolig godt. Teksten var godt skrevet med noen unntak her og der. Han sa rett og slett utrolig mye fint om novellen min, og sa blant annet at jeg hadde levert over alle forventinger for elever på videregående. Jeg kjente en god og varm følelse i meg. Læreren så på meg og sa: "David, du får en 5+!" Jeg hoppet i taket og måtte bare ta læreren i hånden før jeg løp tilbake til klasserommet, og kastet meg rundt i glede.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få en slik god karakter og jeg er veldig fornøyd. Hadde jeg bare hatt et par mindre skriveleifer og kommafeil så hadde det blitt 6. Dette beviser at jeg har blitt mye bedre til å skrive på et år, samt fått bedre fantasi. Jeg hadde tre i boka sist, men nå ser det ut til at det blir en 5. Som dere skjønner jeg er i himmelen. Men nok surring for denne gang.

Her er novellen:

Dødelig bok - en novelle av David André Andersen

"Øynene dine utvider seg, du er redd.. Skyggen min dekker deg fullstendig, og jeg løfter kniven. Du prøver å forsvare deg ved å løfte hendene, men til ingen nytte. Mitt hat driver meg til det første sårende hugg. Blodet renner, du detter og slår hodet med et skrik. Skriket fyller ørene mine, det gir meg ny kraft til nok et hugg. Du bøyer deg over stikkene. Da ser jeg det saftige kjøttet i nakken din og jeg hugger og hugger og hugger. Når jeg forlater åstedet, ligger du blodig og livløs på steingulvet. Jeg føler ingen anger når jeg kaster kniven ned i steinrøysa. Det klirrer litt før den forsvinner ned mellom steinene. Jeg vet at de kommer til å finne den, men ingen kommer til å mistenke meg."

Hun hadde lest boken mange ganger før, men klarte aldri å legge den fra seg. Den var så spennende og det var den beste boken hun hadde lest. Hun elsket absolutt alt ved boken, det røde og blodig omslaget, de slitte sidene, den fantastiske spenningen og ikke minst, hun elsket hovedpersonen. Laura likte hovedpersonen og han virket også ganske kjekk syntes hun. Hovedpersonen i boken het Jack, han var en høy og mørk mann. Hun hadde blitt stormforelsket i han, selv om hun visste at han bare var en karakter i en roman. Samme det, hun skulle han en slik mann en gang i fremtiden. Når hun fikk tid selvfølgelig, nå hadde hun trossalt en karriere å tenke på og det var jo det viktigste. Jobben som markedsøkonom var viktig. Når hun tenkte seg om hadde hun egentlig aldri hatt noen kjæreste, hun visste ikke hvorfor, men det falt liksom aldri helt inn. Hun husket tilbake til tiden på barneskolen og ungdomsskolen. Tiden hvor hun hele tiden ble mobbet og sett ned på og derfor aldri funnet kjærligheten, men hun måtte legge det bak seg. Hun måtte tenke positivt å se fremmover, det ville nok Jack gjort, tenkte hun.

"Laura legg fra deg den boken!" Nå var stemmen der igjen, hun kunne høre den. Laura så seg rundt, øynene hennes gled sakte, men sikkert bort på det brune gamle Tv-apparatet. Der sto han. Han var der alltid når hun leste i boken. Dette måtte bare være innbilning, tenkte hun. Jack fra favorittboken din begynner ikke plutselig å snakke med deg fra skjermen, det er absurd. Laura prøvde å ta øyene bort fra skjermen, men de var ikke til å rikke. "Laura, hør på meg. Du må legge fra deg boken og se å komme deg ut. Dette har vi jo snakket om, men ikke vær redd vi skal snakkes igjen, det lover jeg."

Klokken var 11:00, nå måtte hun dra. Hun skulle være på jobb om 30 minutter, men først og fremst måtte hun rekke toget. Toget ankom alltid stasjonen presis kl 11:11, det kom aldri før og aldri etter. Stasjonen lo drøye åtte minutter unna hjemmet hennes i London. Det var ikke så langt, men snøen hadde kommet tidlig i år så det var glatt ute. Tiden hadde gått fort og det hadde allerede blitt november. Laura løp ut i gangen, og kastet på seg de få fillene hun hadde. Som alltid tok hun på seg den grå ulljakken og de hvite joggeskoene. Laura brydde seg ikke så mye om mote, hun hadde trossalt ikke all verdens tid heller. Det var viktigere ting i livet hennes enn sko og sminke.

Hun nærmest kastet seg ut døren, og satte kurs mot togstasjonen. Det var glatt ute og det var nesten så hun falt for hver gang hun tok et steg. Snøen var fredlig, men man måtte ikke la seg lure, for under snøen gjemte isen seg. Laura benyttet seg av snarveien hun alltid tok for å komme seg på toget til jobb. Den lille veien gjennom smuget i nærheten av bakeriet var virkelig noe hun var stolt over å ha oppdaget. Hun ga på alt hun hadde og var glad for at folk ikke kunne se hvor teit det så ut når hun løp.

Det blåste opp til storm. Snøen dalte ned, men ikke vakkert, det var hardt og brutalt. Følelsen av snø som traff huden i en rasende fart var nesten ikke til å holde ut. En konstant stikking i ansiktet var ikke godt. Folk løp i ly, og bilene på veien grisekjørte i alle retninger. Det var kaos! Laura kunne ikke se noe, men ut ifra rutine visste hun at smuget var borte for lengst. Smerten var bitende, og sammen med forvirringen var hun redd. "Hvor er jeg? Jeg må løpe!" Hun skimtet noe som lignet på togstasjonen foran henne, men hun klarte ikke å beregne avstanden. Hun løp, men et stort smell stoppet det hele. Det siste hun så før alt ble svart var et par frontlys og en mørk skikkelse.

Kl 12:23: Laura begynte omsider å komme til hektene igjen. Øynene var tunge og kroppen var lammet. Hun skalv. Det skranglet på høyre og venstre side og en motorlyd kunne høres. Med et brak, stoppet det opp. Hun skjønte at hun befant seg i en bil. Det var trangt og ikke akkurat behagelig der hun lå. Hun kom frem til at hun befant seg i baksetet på en bil. Hun skrek! "Hvor er jeg? Hjeeeelp!!!" Men til ingen nytte, hun hadde teip foran munnen. En av dørene på bilen ble slengt opp, en person kom stigende ut av bilen. Laura hørte noen raske, men tunge skritt som kom mot bagasjerommet. Nå åpnet bagasjerommet seg, men hun kunne ikke se noe. Bind foran øynene, det var derfor jeg ikke kan se, tenkte hun. Noen kraftige armer tok tak i henne, og hun lettet fra bakken. Hun hørte en mannestemme. Den var mørk, men hadde et særegent preg over seg. Hun hadde hørt stemmen før, men kunne ikke huske hvor eller når.

Vinden var borte og det var ikke lenger kaldt, de måtte befinne seg inne et sted. Mannen la henne ned inntil en vegg. Laura var livredd, og skalv med tanken på at hun kunne bli drept. Var det her hun skulle dø? Bli drept av en ukjent person hun aldri har sett før? Men før hun rakk å tenke videre ble bindet foran øynene røsket av. Der så hun han, Jack fra boken. Det måtte være han. Mannen så akkurat ut som Jack slik hun hadde sett han for seg gjennom hele boken. Hun gransket området hun befant seg i, det måtte være et skjul han hadde ført henne til. Det var lagd av sprukne og mugne treplanker, og hun merket at skjulet skalv i vinden.

Jack holdt på med noe, hun visste ikke hva det var, men hun var sikker på at det hadde noe med metall å gjøre. Det hørtes hvert fall slik ut på lyden. Av en eller annen grunn følte hun at dette hadde skjedd før, et slags déjà vu. Men jeg har da aldri blitt kidnappet før, tenkte hun. Laura så seg rundt i rommet for å se om hun hadde vært her før, det var ingenting som var kjent med stedet. Men der så hun det. Alt ble så klart. På bordet ved siden av Jack lå boken, yndlingsboken hennes. Dette var en scene fra boken hun forgudet mest av alle. Nå skulle siste scene skje og hun visste akkurat hvordan den ville bli.

Jack snudde seg og kom mot henne med harde skritt, han rev teipen hun hadde foran munnen vekk og begynte å snakke om at ingenting kunne stoppe han. Her skulle hun dø, akkurat nå i dette sekund, og ingen skulle få vite hvem som hadde gjort det. Han løftet kniven og hugget til, blodet rant fra kroppen hennes. Hun var død!

En vel fortjent 5+ dette her! Veldig bra novelle.

Tusen takk.

Oi, du var rask til å lese gitt, bare tre min!

Veldig bra! Gratulerer med 5+!

Takk takk!

Har ikke lest novellen, ville bare raskt si gratulerer med 5+! Det er en imponerende karakter, og er sikker på at den er fortjent

Skulle ønske du kunne lest novellen, men takk uansett!

Les den senere om du får tid eller lyst da

Fantastisk bra! Snart sitter 6'ern

Espectro:
Jeg må innrømme at jeg skumleste litt da, men fikk med meg nesten alt. Håper jeg.

Gratulerer med 5+! Veldig bra karakter!

" Han sa rett og slett utrolig mye fint om novellen min, og sa blant annet at jeg hadde levert over alle forventinger for elever på videregående."

Tenker du ble kry når du hørte dette

Jeg for min del tror jeg kommer til å få 3-4 på det jeg skrev på heldagsen-.-

Kjempe bra! Gratulerer så mye med en velfortjent karakter!

Jeg må si dette var ganske bra, men av en eller annen grunn virket den litt... jeg vet ikke...? Kunstig? Jeg finner ikke et bedre ord, selv om det ikke er det beste ordet.

Uansett så er ikke jeg lærer, så 5+ er sikkert helt fortjent. Jeg vet ikke, men det var liksom noe som ikke føltes helt riktig med denne teksten.. Det betyr ikke at den var dårlig, for all del!

Tusen takk alle sammen! Setter pris på at dere likte den.

jonaskram: Jeg syns også det samme som deg, var derfor jeg ble litt sjokkert over å få 5+. Men etter kommentar fra læreren skjønte jeg litt mer av hvorfor jeg fikk karakteren.

Fantastisk!

Gratulerer med 5+! Jeg er enig med læreren din, du har et par komma feil så du fortjener ikke helt sekseren ennå, men fjerner du de fortjener du den. Men 5+ var vell fortjent!

Du skriver før novellen at dette var på en skrivedag, så jeg lurer; Hva var spørsmålet? I mange av mine noveller har jeg fått dårligere karakter fordi jeg ikke svarte på spørsmålet, men spørsmålene var jo helt tullete. Men når det er greie eller spennende spørsmål så ligger jeg på 4+ og 5-.

Jeg likte historien din veldig godt! Din skrivestil kler denne historien godt! Kanskje du kunne prøve å skrive noen noveller for gøy i blandt, som du laster opp på GR og du fokuserer veldig på skrivefeil, da lærer du veldig mye. Og hvis du får i oppgave å skrive en novelle en gang og du ikke har tid så kan du legge ved en av de du har skrevet før. Desutten kan du legge dem til i norskmappa. Men for all del, ikke skriv lange bloggserier!

Veldig bra, gratulerer med 5+
Du kunne kanskje endret på den siste setningen til noe annet. Slutten er det viktigste i noveller! Du kunne feks ha skrevet: "Det siste hun så før livet rant ut av henne, var mannen hun en gang hadde forelsket seg i" eller noe lignende. Men kjempebra!

Om jeg har vært lærer har jeg nok gitt en 5'er. Du hadde noen komma- ord- og skrivefeil og et og annet som ikke passet like bra inn i historien. Men ellers en bra tekst

Takk alle sammen, og det gleder meg at dere finner novellen god. : P

Ash: Kanskje jeg skal legge ut noen noveller noen ganger her på GR. Det var ikke en dårlig idé akkurat.

Fikk ikke noe spørsmål egentlig, skulle bare fortsette på en novelle som allerede læreren hadde begynt på. Det første i novellen som er skrevet i jeg-person skulle jeg fortsette på.

Fortsettelsen på det som var skrevet likte læreren min utrolig godt. De andre hadde skrevet resten av novellen slik den startet, men jeg valgte å ta en artig vri.

En meget god tekst. Enig med Matscoolio, hadde jeg vært en lærer, hadde jeg gitt denne en velfortjent 5. Likevel skjønte jeg ikke helt plottet. Er det slik at Jack virkelig lever? Er alt en drøm i hodet hennes? Virker veldig usannsynlig at en karakter fra en bok plutselig dukker opp og dreper deg. Er det da Jack som kidnapper henne også? Er Jack en levende person, slik at selve boka blir litt rar, eller er alt et mareritt?

Likevel: Du skriver veldig godt, med bare noen få komma-feil. Veldig bra!

Jeg blir glad over å lese kommentaren din Predator. Jeg skjønner at jeg har klart å oppnå det jeg ville. Jeg vil at leseren skal stoppe opp og tenke selv hva som skjer. Var det bare noe inne i hodet hennes, fantes Jack i virkeligheten eller var det noe annet? Mange noveller lar leseren tenke selv og lar leseren undre seg over plottet.

Om jeg hadde hatt bedre tid på å skrive novellen vill jeg nok ha svart på hva som hadde skjedd. Dessverre hadde jeg bare tre timer og jeg var ferdig to minutter før vi skulle levere.

Jeg vet selv hva plottet er, men det kommer ikke godt frem i novellen. Kanskje jeg ville gjort det annerledes med bedre tid? Men jeg kommer garantert til å skrive flere noveller så jeg skal la leseren få undre seg på en litt annen måte neste gang. Kanskje ha noen hint inni historien.

Jeg er en stor fan av romaner og noveller som spiller på det psykiske i hjernen til oss mennesker og lar oss undre over ting. Jeg har også den siste tiden begynt å lese litt psykologi for å kunne kjenne hjernen og personer med problemer. Jeg har en ganske stor interesse for sinnsyke folk og måten schizofrene tenker på. Psykopater er noe jeg er ganske fasinert av. Dette er kanskje noe jeg vil ha med i noen senere noveller.

Uansett så takker jeg for kommentaren og det vamer at dere likte den.

Knallbra novelle, sånn seriøst. Spennende og dramatisk. Orka egentlig ikke å lese noe langt nå, men så leste jeg litt av starten og da måtte få med meg resten. Enig med XXassassinXX på den siste setninga som var litt stiv og kort, ellers knallbra

Norsk er det en j***** språket i verden der kommafeil kan trekke ned i karakter, andre språk bruker det bare der det passer

Takk!