Dette er beretningen om morderiske meg. Avskyelige meg. Kyniske meg. På daglig basis dreper jeg. Ikke bare uheldige insekter som må bøte med livet der jeg tar meg frem til fots eller på hjul, men også mennesker. Med skarpt skyts.

Det er i hvert fall slik de fremstilles på skjermen. Blodet spruter i det jeg fyrer av et skudd mot hoderegionen. Bang. Et høyt smell og fyren ligger på bakken. Jeg fortsetter, dette har blitt rutine. Jeg føler meg uovervinnelig der jeg har tatt ned flere mennesker enn det kan telles på to hender. Og jeg nyter det, dette er gøy.

Mine følelser for disse virtuelle menneskene er like avstumpet som de lemmer jeg nettopp har partert fra deres pikselerte kropper. De er ikke annet enn piksler og kode. Nesten som i Matrix, bare ikke like fysisk. Så mange virtuelle personer jeg har tatt livet av, burde jeg være en drapsmaskin. Blottet for følelser. Det er jo slik det fungerer. Faen heller, så mange ganger som jeg har tatt selvmord i skytespill, er neste steg at jeg tar selvmord. Her. I virkeligheten. Hopp fra bygning, ansikt møter asfalt. Knas.

Jeg har spilt så mye bilspill at jeg ikke lenger kan ta turen til en kompis uten at veien utfolder seg foran meg som en løpsbane. Bånn gass, kutter svinger, sneier lastebilen, drar i brekket, drifter i rundkjøringa, brenner asfalten, fremme. Alt i en 13 år gammel ihjelkjørt Passat med hundre hestekrefter. Rekorden min er på tjueto minutter og trettifire sekunder.

Spillingen er ikke lenger en uskyldig dans på røde roser. Det er blitt russisk rulett med en fulladet hagle. Ingen spillere skal unngå at tennene klakker mot enden av geværløpet mens man inhalerer kruttslammet. Mediene står ved avtrekkeren, klar til å skyte, så det ser ut som et selvmord. I overskriftene er det vi som spiller er selvdestruktive, mediene tilbyr et upartisk, reflektert og saklig syn på emnet. Liksom.

Er det slik at evnen til å tenke rasjonelt forsvinner ved spilling? Gjentakende lynsjing av pikselerte mennesker skal gjøre meg til en tankeløs zombie? Eller emosjonelt blottet? Jeg klarer ikke helt å se konklusjonen. Jeg blir ikke til en zombie av spill, selv om det oppslukte ansiktet mitt kan virke ganske forsteinet i gjerningsøyeblikket i spillverdenen. Så fort jeg løsriver meg fra konsentrasjon, og vender tilbake til den usminkede virkeligheten, oppdager jeg at følelsene mine er i god behold.

Ikke fordøm hobbyen min, den gjør meg ikke til en morder.

Ufattelig god blogg det her, og helt enig i det du sier! Nesten så du skulle sendt den inn til 'si D' eller noe!

Også fikk jeg merkelig nok mye mer lyst på BF3... Me mad?

Russisk rulett med hagle? Blir ikke det veldig mye søl?

Å skyte ned folk i spill som GTA er dritfett.

Meget godt skrevet.

Fantastisk! Send det inn et sted

Nyskapende.

Det er ikke til å komme bort i fra at nærsagt alle massemordere spilte drapsspill før de utførte dådene sine. Dette er kun ett av få likhetstrekk. Mange av morderne trente på treningsstudio, mange hørte på heavy metal, mange spiste fet mat osv.

Dog synes jeg det er skummelt å se hvor lite tilbøyelige gamere er til å innrømme at voldelige spill til en viss grad sannsynligvis er med å på å skyve galninger til å bli enda litt mer gale. Selv om jeg og du og nesten alle andre kan spille uten å bli påvirket, synes jeg ikke man burde utelukke restriksjoner og/eller forandringer i spillindustrien.

"No Russian" var mitt favorittoppdrag fra MW2, jeg synes det var et meget morsomt oppdrag. Men faktum er at det ble brukt av ABB for at han skulle øve seg på massakeren sin (mener jeg å ha lest). Columbine-morderene brukte også spillet Dome for å forberede seg.

Noe burde gjøres. Jeg dropper gladelig å spille et fint oppdrag som No Russian dersom det betyr at 77 mennesker kan få leve ut livet sitt, selv om vi ikke kan være 100 % sikre på at det hjalp ABB i terroraksjonen sin. Men jeg synes det er en sjanse som burde tas, og noe vi som gamere kan klare oss uten. Å bannlyse oppdrag ala No Russian i fremtiden tror jeg kan være lurt. Kanskje redder det 100 liv, kanskje 50, kanskje 10, mest sannsynligvis 0 imo. Men det er en sjanse vi burde ta.

Sinnsykt bra blogg. Jeg har egentlig ikke noe mer jeg skulle ha sagt.

Russisk rulett med hagle? Blir ikke det veldig mye søl?

Jo, og ikke minst urettferdig for de som deltar.

Noe burde gjøres.

Å forby alt som kan tippe potensielle mordere over streken er en veldig vanskelig oppgave å ta på seg, som innebærer alt for mange dilemmaer til og være gjennomførbart. Så lenge det ikke er en klar sammenheng, er det bare et unødvendig sidespor som tar fokuset vekk fra den virkelig kilden til problemet. I så og si alle slike saker er spill bare en liten bi-årsak, som alltid blir satt i skyggen av andre inspirasjonskilder og psykiske og sosiale problemer.

At spill på lik linje med film, musikk, bøker og alle andre ting som utrykker sterke følelser (deriblant følelser som aggresjon og hat) kan gi enkelte mennesker vrangforestillinger er noe alle bør ha klart for seg. Å drepe hundre sivile digitalt eller ei er ikke noe en skal kimse av, men det er likevel ikke der de virkelig problemene ligger.

I ABB sitt tilfelle ser jeg dessuten ikke hvordan "no russians" eller noe annet spill kan ha vært mye til hjelp. Oppdraget gir ikke en nevneverdig realistisk følelse av noen ting egentlig, og må ha vært en dårlig utnyttelse av treningstid. At han kan ha levd seg inn i scenen og latt seg inspirere er dog en annen sak, men da går vi over tilbake til problem nr.1 igjen.

Dog synes jeg det er skummelt å se hvor lite tilbøyelige gamere er til å innrømme at voldelige spill til en viss grad sannsynligvis er med å på å skyve galninger til å bli enda litt mer gale.

I ABB sitt tilfelle hadde han allerede planlagt dette langt i forveien av MW2 sin release. Han hadde gjennomført det uansett om han hadde spilt spillet eller ikke, og jeg har vansker for å tro at "treningen" han fikk fra MW2 utslagsvis hadde noe å si for hvor mange som døde på Utøya. Det var trening fra reelle våpen, ren våpenlogikk og psyken som gjorde at kunne skyte med slik kald presisjon.

Utrolig bra skrevet