Når Machine Head i 2007 ga ut sitt syvende studio album "The Blackening", ble de priset for å lage et av de beste albumene innenfor metall sjangeren på lang tid. Noen ville gå så langt som å kalle det nåtidens "Master of Puppets". Jeg var en av dem. "The Blackenning" var ikke bare en herlig plate, men et mesterverk som revolusjonerte moderne thrash metall! Hypen til deres nyeste album "Unto the Locust" har vært stor, men klarer de å overgå deres forrige perle?

I am Hell (Sonata In C#): Machine Head velger å starte albummet sitt med noe som kan minnes om et relgiøst be rituale. Det fungerer godt og skaper en litt uventet stemning. Du aner ikke hva du vil bli servert, og det bygger opp en spenning på hva som kommer i vente. Mørke vokaler og langsomme - men samtidig tunge trommer og gitar riff driver sangen i begynnelsen. Igjen, en perfekt oppbygning med en uventet vri på den gamle Machine Head atmosfæren vi er vandt til. Det tar ikke lang tid før sangen virkelig kicker inn - og når Machine Head først kicker in, kicker de virkelig inn! Raske doble basstrommer, heftige riff og Rob Flynn's harde rapid-fire vokaler settes i gang. Det er ikke annet en epic! Headbanging nivået er allerede satt til 11, og mesteparten av sangen holder denne harde thrash metall stilen fremover. Refrenget er kanskje det beste ved sangen. Rob Flynn's agressive men samtidig melodiske vokaler skinner virkelig igjennom her. Det er et av platens mest catchy refreng. Måten han skriker ut "I am hell to thee - down here you all shall suffer with me" gir meg frysninger. Fantastisk vellgjort! Sangen tar en litt annen retning etter en fantastisk rå gitar soloe som igjen viser hvor talentfull Rob Flynn - samt Phil Demmel er. Sangen går tilbake til det som høres ut som den harde, langsomme introen i begynnelsen før noen akustiske gitarer settes i verk. Det demper stemningen på et perfekt tidspunkt. Etter dette blir vi servert den fantastiske gitar melodien som også kan bli hørt i refrenget. Sangen fader etterhvert ut herifra.

Be Still And Know: Sangen starter med en episk gitar melodi ala Iron Maiden før sangen tar seg i en litt mer tradisjonell form. Sangen drives godt og headbanging nivået er der fortsatt selv om sangen går litt langsommere enn I am Hell gjorde. Refrenget i også denne sangen er veldig imponerende! Vokal egenskapene til Rob Flynn briljerer. Veldig harmonisk og gåsehud fremkallende. Flotte instrumentaler bærer refrenget godt. Rett og slett herlig! I midtpartiet spilles gitar melodien fra begynnelsen før det går over til en rå solo som komplemeres med thrash metall rytmer i bakgrunnen. Nivået i flyten skifter fra raske doble basstrommer drevet til en mer groovy orientert rytme og deretter tilbake til den gode gamle thrash delen i del 2 av gitar soloen. Refrenget spilles en siste gang før det hele avsluttes med et tungt breakdown.

Locust: Album tittelsporet "Locust" er en metafor for personer som kommer inn til ditt liv og skaper ødeleggelse og uhygge. Locust er et gresshopp lignende insekt som noen ganger samler seg i flokker og utgjør den samme effekten - hence the metafor. At dette ble album tittelsporet er ingen bombe. Sangen er brutal, dyster og atmosfærisk. Kanskje albumets beste låt. Åpningen begynner med atmosfæriske gitarer som minner meg litt om Metallicas "(Welcome Home) Sanaterium" og tribale trommerytmer. Etter en drivende start begynner sangen med verset som er enkelt, men effektivt. Veldig headbanging fremkallende (Machine Head er gode på dette). Refrenget er intet mindre i en klasse for seg selv! Catchy, harmonisk, atmosfærisk, stor og episk! De fantastiske vokalene blir godt komplemert av et drivende trommespill. Dette er helt klart høydepunktet i sangen. Rett og slett umulig å ikke la seg rive med! Etter å ha spilt refrenget for 2. gang hoppes det inn i et brutalt breakdown og deretter vakre lyse vokaler fra Rob Flynn. Disse ganske dramatiske tempo skiftene gir sangen en flott dimensjon og gode kontraster. Sangen flyter videre til en eksepsjonell dobbel gitar solo og videre til en litt mer tradisjonell thrash metall solo. Sangen avlutter med en siste gjennomgang av det fantastiske refrenget og deretter breakdown delen som også ble spilt rett før soloen. "Locust" er et stort høydepunkt i dette albummet, og er verdig å være album tittelsporet!

This Is The End: (Må unskylde at det ikke er en Youtube link til denne sangen. Den er fjernet pga copyright.) Dette er platens mest brutale sang. Det hele starter rolig med fint gitarspill, men overgangen kommer ikke langt etter. Og sangen mister aldri sitt fokus etter dette. De nesten death metall inspirerte delene i sangen er det som gjør "This is the end" til et av platens aller beste! Verset går i et høyt gir med rapid-fire vokaler og raske tharsh metall rytmer. Overgangen til refrenget er perfekt ettersom den holder den samme raske gjevnlige rytmen men samtidig klarer å fyre på enda mer med noen helt sinnsyke vokal prestasjoner og blast beats. Gåsehuden spretter opp med en gang og det er umulig å ikke rive seg med! Hvis det er en sang som kan fremkalle en heftig mosh-pit, er det denne. Refrenget alene gjør dette til en stor, episk låt - rett og slett nydelig hele greia! I midtpartiet og gitar soloen strammes sangen litt ned, men det holder fortsatt et flott driv. Tempo skiftet gjør ikke sangen til noe mindre episk, for det tar ikke lang tid før refrenget kommer tilbake og avslutter sangen med et stort smell!

Darkness Within : Etter 4 relativt heavy sanger, tar "Unto the Locust" en annen retning med sangen "Darkness within". Akustisk gitar og rene vokaler fører sangen i begynnelsen. Det går etterhvert over til elektriske gitarer og trommespilling, men sangen holder et ganske mykt nivå hele veien. Det er deilig å bli servert en slik sang mitt i albumet. Det setter en god kontekst fra resten av låtene på denne plata. Sangen er rett og slett vakker til tider, spesielt refrenget. Det ligger en god, deilig flyt igjennom hele sangen. Og selv om sangen kommer inn på ca 6 minutter, føles det ikke slik. En fin sang som gir albumet litt variasjon.

Pearls Before The Swine : I forhold til de fleste av sangene på "Unto the Locust" som har hatt en eller annen form for intro, begynner "Pearls before the swine" ganske rett på. Dette er nok den sangen på albumet som mangler mest identitet, men det gjør ikke sangen noe dårlig av den grunn. Tempoet er ganske midt på i forhold til noen av de mer heavy thrash sangene på dette albumet, men alt flyter fortsatt veldig godt. Drivet sitter, og det er nok den sangen som kan minnes mest om metalcore (igjen, uten at det skal være noe dårlig grunn.). Jeg elsker det drivende dobbelbass rytmen som fører soloen godt sammen med rytme-ritaren, og alt ender i et ganske kult breakdown. Sangen mangler kanskje det lille ekstra som gjør de tideleggere sangene som forbasket bra, men det låter fortsatt kult!

Who We Are : Dette er albummets avslutningssang, og det høres! Her sparer de ikke på kruttet, det handler om å avslutte albumet så sterkt som mulig! Et barne kor starter sangen og synger på hva som vil bli låtens refreng. Her spilles det også skarptrommer, fioliner og noen akkorder på en akustisk gitar for å legge til litt mer stemning. Det funker utmerket, og forbereder oss på resten av den episke sangen. Machine Head kicker inn ikke lenge etter ved å repetere hva barnekoret sang, bare en litt mer heavy versjon av det. Dette glir etterhvert inn til et heftig drivende og rytmisk vers som holder deg på plass hele tiden. Men det er også refrenget i denne sangen som virkelig setter prikken over i'en! Alt fra vokalene, til tromme spillingen gjør det slik at refrenget skal bli så episk som overhodet mulig. Og gjett om de ikke klarte også! Det er rett og slett fantastisk å høre på. Gåsehud fremkallende til tusener! Det samme kan også sies til hvordan sangen avsluttes. Alt virker så stort og så episk at de fleste vil synes dette dette kanskje er litt pompøst, men jeg kan ikke la være å elske det! Dette er et storslagent pakke og et mesterverk av en låt! Måten skarptrommene og fiolin spillingen på slutten av låten gjør så lite, men enda så episk mye, er en bragd i seg selv. Det finnes ingen bedre måte å avslutte et album på. Inntrykket sitter der til lang tid etterpå.


Konklusjon: Machine Head klarte faktisk å overgå sitt forrige album på nesten alle fronter! "Unto the Locust" er intet mindre enn et mesterverk av et album! Måten de forandret "sounden" fra "The Blackening", men samtidig klarte å beholde alt som gjør dette bandet til hvem de er, er en stor bragd. Vokal prestasjonene er det beste jeg har hørt innenfor mentalsjangeren noensinne. Jeg overdriver ikke en gang, Rob Flynn er virkelig blitt som en Gud for meg! Absolutt alle instrumentene lyder perfekt, for ikke å glemme hvor fantastisk talentfulle og imponerende alle og en hver i Machine Head gjør det på dette albumet. "Unto the Locust" er et brutalt, atmosfærisk, upolert og velprodusert album som aldri kommer til å glemmes. Unto the Locust" er definisjonen på tidløst! Dette er et av de beste platene som har ankommet denne verden!

10/10

Denne anmeldelsen er basert på den normale versjonen av "Unto the Locust". Anbefaler deg også å sjekke ut bandets forrige album, "The Blackening".

Jeg har så mange andre album jeg skal sjekke ut og høre på for tiden, så jeg har ikke hatt tid til å lytte gjennom dette nok enda. Har hørt åpningslåta et par ganger og synes den var kul. Og for guds skyld, det forrige albumet heter The Blackening, altså med én 'n'.

Kunne sverge det var med 2 n'er etter å ha sjekket det på google, men der tok jeg visst feil Jeg tar selvkritikk. Skrivefeilen skal rettes!

Anbefaler sterkt å høre på den akustiske versjonen av Darkness Within, vil gå så langt med å si at den er bedre enn originalversjonen! Robb Flynn får virkelig vist sine vokale-ferdigheter.

Machine Head er skikkelig dårlig liksom

Har kun hørt igjennom plata en gang, men førsteinntrykket mitt er at det er ei solid plate.