Den følgenede teksten er abstrakt. Jeg fant den bare ved en ren tilfeldighet da jeg "ryddet" i den gamle PC'en min fra Videregående. Så, med det ønsker jeg dere alle velkommen inn i min hjerne, og hvordan det går når jeg lar den gå av seg selv! :)


Abstrakt absurditet

Hva skal man egentlig si? Hva skal man egentlig skrive? Vet man i det hele tatt hva man skal tenke? Er tankene vi gjør oss våre egne? Eller er tankene vi gjør oss simpelthen forutbestemte alternativer, som skal forme vår tilværelse? Er hele livet vårt bare en stor seanse av «Vil du bli en person?». Det kan kanskje sies, for velger man feil alternativ, ja da ryker man ut og spillet er slutt. Men hva skjer når det er slutt? Vil man få mulighet til å prøve på ny? Blir man sendt ut av spillet? Får man muligens en trøstepremie om man klarer å velge noe rett? Men hva vil det egentlig si å velge rett? Vil det si at man velger det andre allerede har fortalt oss er korrekte svaret? Mulig det, men det vil gå sterkt imot et prinsipp som står sterkt i det moderne menneskets tanker: Du er unik. Hver person er kun seg selv lik, og ingen andre er som du. Hvordan kan da noen andre fortelle deg at et svar er korrekt? Er det ikke du selv som skal forme din egen vei? Hver mann er sin egen skjebnes smed, sin egen veis dampveivalser og sin egen livstrukturs murer. Cogito ergo sum, sa Descartes en gang. «Jeg tenker, derfor er jeg». Men det å være, vil det si å leve? For skal man ikke være seg selv for å virkelig leve? Eller er alt bare en fasade? Er livet egentlig bare en drøm, og døden er livet? Eller er livet kanskje en slags innvielsesfase, der man bare skal bestå livets oppgaver på en så god måte som mulig, slik at noen over kan dømme oss verdig eler uverdig et medlemskap i «Klubben»? Dreier da hele livet seg bare om å være en del av et celebert selskap? For et er jo det himmelen er. Himmelen er et sanktum for de utvalgte som har levd etter en annens regler. Så for å komme til himmelen, må du være en del av kollektivet, muligens i likhet med kommunismen og sosialismen? Men sa ikke Marx at religion er opium for folket? Kanskje han da ikke mente dette negativt? Er det muligens noe han ønsket å bruke til sin fordel? Ville han, eller tok han lærdom av religionen, og implementerte dette i sine teorier om kommunisme, og kommunismens styresett og regler? Vel, det fungerer iallfall på samme måten. Kommunismens leder er Paven, som henvender seg til sine utvalgte undersåtter, da politbyrået. Pavens ord er lov, og ingen kan utfordre denne makt, for Paven er jo valgt er Gud, og for å si det på godt engelsk: «God reigns supreme.» Ingen over og ingen ved siden, ingen utfordrere og ingen frihet. Kjempet man ikke under okkupasjonstidene for frihet? Hvorfor kan det ha seg at kristendommen med sin totalitære tankegang fortsatt har røtter i Norge? Er mennesket virkelig så blendet for sannhet og troverdighet, ære og ærbødighet at det frivillig undergraver en imaginær fars figurs lover og regler?

- Sindre Østebø, ferdigskrevet 11:31. Erstatning for nynorsk eksamens kjedsomhet.

That is some deeep sheeet, man!

Skrev du på auto, eller? Isåfall er det gode refleksjoner du gjør, sånn i farten. Det er godt å sitte slik å undre innimellom.

Paradoksalt nok undrer jeg mer nå etter at jeg begynte å studere fysikk, og hvordan naturens mekanikker og systemer fungerer. Jeg lærer mer, forstår mer, men blir mer usikker på hvordan alt henger sammen. John Wheeler sier: "As our island of knowledge grows, so does the shore of our ignorance." Jeg synes det er godt sagt. Som 5-åring vet man alt, i hvert fall det man trenger. Man aksepterer mer, behøver ikke forstå. Etter hvert som man lærer skjønner man også hvor lite man vet, og det kan være frustrerende, men samtidig betryggende. Et hav av kunnskap og viten ligger der ute som. Det ekspanderer i takt med hvor mye du lærer, umulig å erobre. Et univers av kunnskap som ikke lar seg krympe. Likevel klarer vi ikke å forstå hvorfor vi er plassert her. Er det noen mening? Om vi ikke hadde eksistert, hva hadde vært poenget med universet? Noen sier at et objekt ikke eksisterer før noen kan måle det, se det, observere det. Et univers uten liv hadde vært som en kropp uten sjel. Så, hvorfor, det er det store spørsmålet. Jeg har store problemer med "Big Bang"-teorien. Jeg blir fortalt at tiden startet med The Big Bang. Hva som var før er irrelevant. Likevel, hvor kom massen vår fra? HVor kom energien vår fra? Vi blir fortalt at universet ekspanderer med lysets hastighet. Det stemmer ikke. Universet ekspanderer ikke. Det impliserer at universet utvider seg i noe. Det gjør det ikke, nei, det er rommet som utvider seg. Dette kvantemekanikk og astrofysikk langt over min kompatanse, så det er sikkert ikke meningen jeg skal forstå. Jeg skal bare akseptere. Det er noe med det verste jeg vet...

Hah, yes det gikk på auto-pilot! Var under Nynorsk-eksamen hvor jeg ble ferdig ganske tidlig (ikke at det alltid er et godt tegn!).. Bestemte meg for at jeg ikke kunne forlate salen først, så da leste jeg bare i oppgaven en gang til, og da kom jeg over en tekst om kommunismen. Det kommer vel kanskje litt frem i slutten av teksten!

Ellers er det ingenting som er bedre enn å bare skru av alt som heter korreksjon, og bare skrive det hjernen sier uten å nøle!

Å skru av sine logiske deler av hjernen er en kunst, og det er det som gjør oss kreative. Men det er like viktig å gå gjennom det man har gjort etterpå og stryke eller fjerne det som er dårlig og overflødig. Det betyr ikke at det er bra selv om det er laget på autopilot. Nå snakker jeg generelt og ikke spesifikt om denne bloggen.

Sitatet fra Marx er tatt ut av sammenheng og parafrasert. Opium var på den tiden det fremste smertestillende og ikke et sløvende narkotikum. Han sa overhodet ikke det han er blitt sitert på så mange ganger siden.

Jeg har sittet og skrevet slike tekster på ungdomsskole- og videregående-eksamener selv. Det kan være frustrerende kjedelige oppgaver. Når hovedproblemet blir å komme opp med en tekst som svarer på oppgaven uten å kjede seg ihjel, så er det noe galt med eksamen. I språkfagene på ungdomsskolen hadde jeg ikke noe problemer med å skrive godt nok språk og struktur til å få seks, men oftere enn ikke så fikk vi oppgaver som drepte inspirasjonen så til de grader.

Enig i at mange av oppgavene er helt latterlig drepende. Det verste var faktisk under bokmåleksamen i tredjeklassen. Alle oppgavene var ekstremt tørre. Den mest interessante for min del var å sammenligne et kort utdrag fra Arne Garborg og Edgar Allan Poe som handlet om penger.

Heldigvis hadde vi en lærer som ga oss flere eksamenssett å velge mellom når vi hadde skrivedager.

Jeg er veldig klar over at det er et feilaktig sitat, men så gjør jeg også oppmerksom på at dette er en tekst hvor jeg ikke har hatt kilder. Jeg skrev på et par minutter, og hadde helt glemt at den i det hele tatt fantes! Den er tross alt et par år gammel

Ellers så kan jeg ikke si noe mot det med oppgavene. Er ikke vanskelig å skrive en god tekst sånn i det fulle og hele, men når du får et helt forferdelig utgangspunk; ja da er løpet kjørt.

Det var ikke meningen å kritisere deg for bruken av sitatet. Om ikke annet så er det gjenngitt slik så mange ganger at det nærmest er blitt en sannhet at det var hva Marx mente. Jeg ville bare kommentere det og opplyse om tilfelle. Det var uansett en god tekst.