Gamereactor Norge. Gamereactor er Nordens største gaming site. Vi står altid klar med de seneste nyheder og anmeldelser af de nyeste spil. Blogs og brugeranmeldelser er også en stor del af siden, og så har vi nturligvis Danmarks bedste gaming forum. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Nyeste
Atrás

Blogger

Her kan du kommentere alle brukernes blogger

Vel, egentlig ikke. Men den siste uka har jeg hatt som oppgave på skolen å tenke og argumentere som en klassisk forfatter, og det innebærer å være i mot modernismen og postmodernismen, som bare er noe babbel og snikksnakk.

Oppgaven resulterte i en fremførelse av et klassisk manifest, samt en påfølgende debatt. I debatten slet den klassiske gruppa noe, da vi var 5 stykker, og de andre var tilsammen 24 og ikke spesielt interessert i å krangle med hverandre. Men vi sto sammen og holdt stand mot bølgen av hat som slo over oss.

Men her er manifestet vårt, og jeg må si at jeg faktisk er enig i en god del av punktene.

Den store poeten TS Eliot sa en gang: "Og jeg vil hevde at mens enkelte fremragende moderne forfattere kan være utviklende, så vil moderne litteratur som helhet virke nedbrytende."
Han hadde rett. Se hvordan verden vår har forfalt; søppel er nå kunst, bråk er musikk, nonsens er litteratur, og ingenting gir mening. Reglene brytes, boksen sprenges og rim, rytme og bunden form har for lengst blitt kastet ut av vinduet. Hvor har det ført oss? Lukt ned i avgrunnen, langt fra vår fordums storhetstid!
Vi ser en pappeske med en klesklype på en pidestall og nikker i beundring. Du tror kanskje jeg fabulerer? Den gang ei. Kunstverket finner du på Samtidskunstmuseet i utstillingen titulert "I wish this was a song." Vi hører støy og skingrende skrik fra en datamaskin og sukker henført, gir det navnet "dubstep" for å legitimere det som musikk, og Skrillex, som artist. Vi leser tekst stjålet fra andre, klippet og limt sammen til en fortelling uten sammenheng og smiler over hvor lurt det er. Gjør det til pensum og inviterer forfatteren til å forelese. Hvor langt vi har falt! Hvorledes skjedde det? Modernismen skjedde! Modernismen tok med seg sin tungetale, sin surrealisme og dadaisme, og forledet oss senere rett inn i postmodernismen! Den tok fra oss meningen og moralen. Vi trenger en revolusjon, nei! En devolusjon! Vi vil tilbake til røttene, tilbake til det tradisjonelle, tilbake til de regler og formater de vise grekerne, disse som ga oss biologi, fysikk og matematikk, nedfelte for oss! Vi vil tilbake til en tid hvor det krevdes talent for å skape litteratur. En tid hvor kunsten ikke var en lekeplass for bortskjemte, selvsentrerte unger. Vi vil tilbake til en tid hvor svada og pølsevev ikke var synonymt med utgivelse, hvor kvalitet rådet og den hellige triaden ble overholdt! Triaden innprentet i vår hjernebark siden vi vandret savannene og trengte våre evner til å forutse hva som skulle skje for å skaffe mat, og trygghet til flokken. Begynnelse, midtdel, slutt. Enhet i tid, sted og handling. Vi vil tilbake til en tid hvor søppel var søppel, og litteratur var litteratur! I så henseende har vi formulert et manifest, retningslinjer for tilbakeføringen av den gode litteraturen, den klassiske litteraturen:

Litteratur skal inspirere, til nøds provosere
litteratur skal ikke holde oss som gisler i sjelens irrganger
litteratur skal ikke demotivere og irritere
ei heller torturere oss som rettighetsløse straffanger
Litteratur skal ta for seg evige sannheter, ikke det som er sant akkurat nå
Litteratur skal la oss oppleve større ting, få oss til å drømme oss bort
Litteratur skal være storslått og fengende, ha kvalitet og kreve talent
Ikke omhandle det dagligdagse kjedelige, og alle detaljer som er små
Ikke minne oss på våre ensformige trauste liv, og alt det vi skulle ha gjort
Litteratur skal være vakkert og enestående og ikke flytende, svevende og svadulent

Litteratur skal lære oss noe om det livet vi lever i den verden vi lever i
Litteratur skal være et virkelighetsspeil hvor vi kan se oss selv
Litteratur skal ikke bare handle om det indre, om jeg, men om vi
Og gjennom speilet skal vi se andre tydeligere og vel
Litteratur skal ha bakkekontakt og være forståelig
Litteratur skal være overkommelig og tilgjengelig for en allmennhet
Litteratur skal være gode historier fortalt helt enkelt og klart
Litteratur skal være naturlig, objektiv og allmenngyldig
Og mellom tiden, stedet og handlingen skal det være enighet
Litteraturen skal ikke skape en masse spørsmål, men få dem besvart

Den klassiske, tradisjonelle fortellertradisjonen ligger nedfelt i våre ben, i vårt blod. Siden tidenes morgen, siden vi løp I flokk og jaktet og samlet bær, har vi fortalt historier, og i senere tider skrevet dem ned for ettertiden. Alle disse historiene har inneholdt elementer som er pan-humane, moraler som er globale, sannheter som er universelle. Rim, rytme og bunden form for å huske, begynnelse, midtdel og slutt for å forutse, et helhetlig, lineært narrativ for å samle tankene. Over hele verden finner man de samme fortellingene, eventyr, sagn, myter som er grunnleggende like. Ordlyden og omgivelsene er forskjellige, men moralen og temaene er de samme. Tro, håp, kjærlighet. Plikt, svik og kampen mot det onde. Heltens reise.
Som Frans de Waal en gang sa "Ideologies come and go, but human nature is here to stay".


Det er nok noen som reagerer på at vi har brukt et sitat fra TS Eliot, en protomodernist, men tanken var at kritikk som kommer fra ens egne rekker veier mye tyngre enn kritikk utenfra. Vi kunne brukt sitater fra Arnulf Øverland eller André Bjerke, men det kunne lett blitt oppfatta som surmaga oppgulp fra illsinte gæmliser.

Hvordan ligger det an her på GR? Noen some identifisere seg som rene klassisister, modernister eller postmodernister?
  • 0
Ja takk begge deler, er vel ikke slik at det må være det ene eller det andre.
"Jeg har fått Xenoblade til wii, som jeg vil anbefale på det varmeste. Spillet er så bra at det er flaut at det ikke er mer kjent." - Royality Indeed.
  • 0
Postmod...eller...klassi...hva for noe? Hva skjedde med de gode gamle dagene da vi enten var Iss Pro eller Fifa, Metal Gear eller Syphon Filter, Tekken eller Street fighter?
  • 0
Modernismen er den beste stilarten. Postmodernismen er bare en parodi og kan ikke sammenlignes.

Leste i avisen for et år siden at vi nå er inne i metamodernismen. La oss feire.

Siterer Suzanne Berget:
Litteratur skal


Å si hvordan kunsten skal være, er å begrense kunsten.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0
Jeg bryr meg ikke en døyt om sånt.
                                                    • Veni, Vidi, Cessi •
  • 0
Modernisme/Postmodernisme...
Tror jeg prøvde og lære noe om det på VG men ga opp til slutt,det gikk bare inn det ene øret og ut det andre så både jeg og læreren ga opp det emnet...
"Living My Life In A Japanese Garden of Dreams"
  • 0
Siterer Animorpher:
Modernisme/Postmodernisme...
Tror jeg prøvde og lære noe om det på VG men ga opp til slutt,det gikk bare inn det ene øret og ut det andre så både jeg og læreren ga opp det emnet...


Bare se for deg det Hamsuns roman «Sult». Det er modernisme. Se for deg et toalett på en kunstutstilling. Det er postmodernisme. Ganske greit oppsummert.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0
Siterer remote:
Se for deg et toalett på en kunstutstilling. Det er postmodernisme. Ganske greit oppsummert.


Egentlig ikke. Duchamps «Fontene» var en del av den dadaistiske bevegelsen, som igjen var en del av avantgardismen. Avantgardismen er et paraplybegrep som dekker de konvensjonsbrytende stilartene innen modernismen. Avantgarden var i sin helhet en reaksjon på klassisismen.

Siterer remote:
Modernismen er den beste stilarten. Postmodernismen er bare en parodi og kan ikke sammenlignes.


Den er ikke en parodi i kjernen, men den har evnen til å parodiere. Jeg vil si kjernen i postmodernismen er konstruktivisme. Det handler om at alt er konstruert - moral, artefakter, kunst, strukturer, politikk, subjektivitet. Det kan derfor defragmenteres og settes sammen på ny.

Siterer remote:
Å si hvordan kunsten skal være, er å begrense kunsten.


Jess. Det er nettopp derfor klassisisme suger. Neidaaaa (bare litt).

Selv er jeg post-post-meta post-metamodernist. Men, hvis jeg skal være seriøs, så har jeg kilt meg fast et sted mellom modernisme og postmodernisme.
he stepped down, trying not to look long at her, as if she were the sun, yet he saw her, like the sun, even without looking
  • 0
Siterer The Cookiemonster:
Jeg bryr meg ikke en døyt om sånt.


Samme her. Hadde litt om det på vidergående, men brydde meg aldri særlig. Var for opptatt med å skrive artikler og anmeldelser.
http://markusgamesdesign.weebly.com/
  • 0
Siterer The Heretic:
Avantgarden var i sin helhet en reaksjon på klassisismen.


Jeg vil likevel si at den rommer noe sentralt i postmodernismen, som i det hele tatt vil få oss til å tenke: «hva er kunst?». Dermed lager de masse rart som ikke nødvendigvis er så estetisk.

Siterer The Heretic:
Jeg vil si kjernen i postmodernismen er konstruktivisme.


Det er nok en mer eksplisitt betegnelse, men ikke like visuell som mitt.

Siterer The Heretic:
Jess. Det er nettopp derfor klassisisme suger. Neidaaaa (bare litt).


Jeg liker modernismen best fordi den utvider kunsten, men samtidig bevarer det estetiske. Alt før, tenker spesielt på litteraturen, er veldig ensidig i formen. Liker egentlig veldig lite litteratur skrevet før 1890.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0
Siterer remote:
Dermed lager de masse rart som ikke nødvendigvis er så estetisk.


Hva som er estetisk er nå i høyest grad subjektivt, men man kan vel si at mye i postmodernismen ikke er estetisk etter klassiske eller modernistiske standard. Jeg synes mye av det i postmodernismen er estetisk, enten det er innenfor eller utenfor klassisk standard.

Siterer remote:
Jeg liker modernismen best fordi den utvider kunsten, men samtidig bevarer det estetiske. Alt før, tenker spesielt på litteraturen, er veldig ensidig i formen. Liker egentlig veldig lite litteratur skrevet før 1890.


Nietzsche er blant annet ansett for å være postmodernist, enda han skriver veldig vakkert, og til og med ofte klassisk. Det postmodernistiske i Nietzsche ligger blant annet i det satiriske og ironien, intertekstualiteten til bibelen og Platon blant annet, samt synet på det nihilistiske, det meningsløse og det konstruerte. Poenget med å trekke frem Nietzsche er som et eksempel på postmodernisme som utvider, men samtidig beholder estetikken. Postmodernismen gjør kunsten bare enda mer utvidet enn modernismen.
he stepped down, trying not to look long at her, as if she were the sun, yet he saw her, like the sun, even without looking
  • 0
Siterer The Heretic:
Hva som er estetisk er nå i høyest grad subjektivt, men man kan vel si at mye i postmodernismen ikke er estetisk etter klassiske eller modernistiske standard. Jeg synes mye av det i postmodernismen er estetisk, enten det er innenfor eller utenfor klassisk standard.


Det er selvfølgelig sant. Mye postmodernistisk er likesom ingenting, noe kan være morsomt og noe kan være sjokkerende. Med et så vidt begrep, rommer det mye, men det «nye» med den var jo større fokus på det ikke-estetiske. Postmodernisme er et slitt begrep for dagens kunstnere, og jeg tror veldig få vil kalle seg postmodernismer i dag, selv om de driver med det samme.

Siterer The Heretic:
Nietzsche er blant annet ansett for å være postmodernist


Han kan nok ha postmodernistiske elementer i seg, men det gjelder mange. Jeg ser på han som en modernist, først og fremst fordi levde under, eller i alle fall ideene sine frontet på den tiden. F.eks. forfatteren Edgar Allan Poe er en av de første som skrev modernistaktig litteratur, men det går likevel for å være romantikk. Humor og ironi var jo også en del av det modernistiske, selv om det kanskje ble mer fremtredende under postmodernismen.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0
Remote: Det å si at "litteratur skal" er selvfølgelig å begrense litteraturen, men det var det den klassiske perioden handlet om, for det meste, begrensninger, regler og rammer. Dette er ment å være et klassisk manifest, derav "litteratur skal". Jeg er naturlig nok enig i ganske mange av punktene, men anser ikke meg selv som 100 prosent klassisist, men en mellomting mellom det og modernist. Mest fordi mye av det jeg leser havner innenfor den klassiske perioden, med noe modernistisk innhold inniblandt. Fantasy, sci-fi og horror er gode eksempler på dette. Postmodernismen har jeg ikke mye til overs for. Oppheving av alle regler og rammer opphever også behovet for talent, spør du meg. Skulle likt å sett en av disse regelløse postmodernistene komponere en ode eller en sonett med like stor finurlighet som diktere av den klassiske perioden gjorde... men det ville jo krevd noe.

Og det er det som irriterer meg mest med disse andre, denne trangen til å grave i seg selv, til kun å skrive utifra egne erfaringer,fra eget liv, fra egen hverdag, aldri følge noen som helst slags form, men klippe og lime som det passer dem, og låne og stjele fra andre... Det bare vitner om en enorm latskap. For det å finne på ting, bruke fantasien, og kanskje sette seg inn i andres hoder krever rett og slett for mye arbeid.

Det er ingen eskapisme i det å lese om andres nitriste hverdager. Vil jeg oppleve kjedelige og dagligdagse ting kan jeg leve mitt eget liv, ikke kaste bort flere timer på en bok!


Fri meg fra sjelens irrganger, sier jeg bare.
  • 0
Siterer Suzanne Berget:
Det er ingen eskapisme i det å lese om andres nitriste hverdager.


Burde poenget med all litteratur være virkelighetsflukt? Ja takk begge deler, sier nå jeg. Jeg vil ha bøker jeg kan identifisere meg med også.

Siterer Suzanne Berget:
til kun å skrive utifra egne erfaringer


Alt man skriver er ut fra egne erfaringer (merkes at erfaringer ikke er det samme som opplevelser(dog alle opplevelser er erfaringer)). Alt man sanser er erfaringer, å skrive uten erfaringer ville være å skrive uten å ha sanset, noe som er umulig. Form, fasong, objekter, tid, rom, språk, alt kommer fra erfaring. Å skrive en bok uten erfaringer, ville vært som om en døv person skulle skrevet en bok om hva musikk er.
  • 0
Siterer remote:
Han kan nok ha postmodernistiske elementer i seg, men det gjelder mange.


Joda, men det er ikke tilfellet med Nietzsche. Han levde riktig nok i fødselen til modernismen på en tid der postmodernisme langt i fra var et itenkt begrep, men verkene til Nietzsche står i høyeste grad igjen som postmodernistiske verker. De har simpelthen ikke kun postmodernistiske elementer. Det er nå i retrospekt at han passer bedre inn som postmodernist fremfor modernist, selv om han kunne falt inn under begge stilene. Man kan kalle ham for en proto-postmodernist i så fall.
he stepped down, trying not to look long at her, as if she were the sun, yet he saw her, like the sun, even without looking
  • 0
Siterer Suzanne Berget:
Oppheving av alle regler og rammer opphever også behovet for talent, spør du meg. Skulle likt å sett en av disse regelløse postmodernistene komponere en ode eller en sonett med like stor finurlighet som diktere av den klassiske perioden gjorde... men det ville jo krevd noe.

Og det er det som irriterer meg mest med disse andre, denne trangen til å grave i seg selv, til kun å skrive utifra egne erfaringer,fra eget liv, fra egen hverdag, aldri følge noen som helst slags form, men klippe og lime som det passer dem, og låne og stjele fra andre... Det bare vitner om en enorm latskap. For det å finne på ting, bruke fantasien, og kanskje sette seg inn i andres hoder krever rett og slett for mye arbeid.


Ja men hva er talent? Talent for å gjøre ting etter en vedtatt oppskrift? Å følge etter andre og gjøre ting pent og pyntelig? Teknisk talent ja, men gud så kjedelig det er å lese nok etter dikt likt 100-tusen andre, eller se en fotorealistisk tegning som ikke beviser noe annet enn at tegneren kan tegne en fotorealistisk tegning.

Det klassiske er i mye større grad enn modernismen (og post-), et hinder for utforskning av vår fantasi og sjeleliv. Du vil at kunstneren skal sette seg inn i andre sine hoder, men ikke ta for seg sitt eget liv. For meg blir det et paradoks, fordi det er jo nettopp igjennom seg selv en kan si noe om andre mennesker. Hamsuns Sult tar for sjelelivet til en person, og er delvis selvbiografisk, men er mer gjenkjennelig enn de fleste klassiske verk.

Hvis du kun er ute etter ting som du ikke kjenner deg igjen i, bare vil ha ting langt vekk fra din egen hverdag, ja så deg om det, men det høres ut som et utrolig kjedelig utgangspunkt.

Det vil alltid være nødvendig å treffe en balansegang mellom formål og estetikk. Et kunstverk som mangler rot i noe gjenkjennelig vil fort mangle slagkraft, men et liberalt forhold til klassiske prinsipper er likevel nødvendig for å komme seg videre, og ikke bli stående og stampe i den samme gropa.
This is great banter, it really is.
  • 0
Siterer Martin Sollien / GR®:
Citerer Suzanne Berget et er ingen eskapisme i det å lese om andres nitriste hverdager.

Burde poenget med all litteratur være virkelighetsflukt? Ja takk begge deler, sier nå jeg. Jeg vil ha bøker jeg kan identifisere meg med også.

Citerer Suzanne Berget:til kun å skrive utifra egne erfaringer

Alt man skriver er ut fra egne erfaringer (merkes at erfaringer ikke er det samme som opplevelser(dog alle opplevelser er erfaringer)). Alt man sanser er erfaringer, å skrive uten erfaringer ville være å skrive uten å ha sanset, noe som er umulig. Form, fasong, objekter, tid, rom, språk, alt kommer fra erfaring. Å skrive en bok uten erfaringer, ville vært som om en døv person skulle skrevet en bok om hva musikk er.


Jeg kan fint identifisere meg med bøker som også gir meg en flukt fra virkeligheten. Bare fordi noen bøker tilfeldigvis inneholder drager eller romskip, betyr ikke at de nødvendigvis er mindre psykologisk dyptgående enn et seks-binds verk om en skjeggete fyr fra Arendalsområdet.

Jeg reagerer generelt negativt på den arrogante og nedlatende holdningen den litterære verden har til litt mer fantasifulle sjangre...

Så klart bruker man egne erfaringer, dårlig formulert av meg, men man kan bruke egne erfaringer uten å hele tiden skrive om seg selv. Er det i det hele tatt noen av oss som er så jævla interessante at det kan skrives en hel bok om oss?

Hvis en døv person kan komponere musikk, kan vel en døv person skrive om det også, tenker jeg. Var ikke Beethoven rimelig tunghørt av seg?


Fanzypanzy: Har aldri sagt at jeg ikke vil kjenne meg igjen i bøkene jeg leser, men hvor lett er det å kjenne seg igjen i en bok som kun ramser opp stedsnavn og klipper og limer fra Jens Stoltenbergs taler? Slike bøker gir meg ingenting, men de gjør tydeligvis det for postmodernister.

Samme med dada-dikt. Lite gjenkjennelsesfaktor der, altså.

Er forøvrig helt enig at en balansegang er nødvendig. Fanatisme og ekstremisme av enhver sort er aldri godt for noe. Men man må uansett ha kjennskap til de klassiske prinsippene for å ha et liberalt forhold til dem, man må vite hva rammene og reglene er for å bryte dem og lage noe nytt. Noe jeg ikke er helt overbevist om at alle har.

Nå skal det sies at min personlige holdning til det hele er noe annerledes enn den jeg har i min rolle som klassisist.
  • 0
Siterer Suzanne Berget:
Hvis en døv person kan komponere musikk, kan vel en døv person skrive om det også, tenker jeg. Var ikke Beethoven rimelig tunghørt av seg?


Beethoven hadde allerede erfart musikken. Han kjente dens toner og klang fordi han ikke ble døv før senere i livet. En person som har vært døv hele livet har ingen erfaring eller forutsetning for å vite om toneklang og lydestetikk. Beethoven kunne komponere fordi han husket de ulike tonene og tangentene på pianoet.
  • 0
Siterer Suzanne Berget:
Oppheving av alle regler og rammer opphever også behovet for talent, spør du meg. Skulle likt å sett en av disse regelløse postmodernistene komponere en ode eller en sonett med like stor finurlighet som diktere av den klassiske perioden gjorde... men det ville jo krevd noe.


Den første setningen i sitatet er rett og slett feil. Jeg ser ingen sammenheng i det. Det var mange klassiske verker som også ikke er særlig godt uttenkt, på samme måte som det er mange postmodernistiske verker som er nøye uttenkt. Klassisismen er lenge siden, og alt det minneverdige fra den perioden kan du jo. Når man lever midt opp i en periode, får man se alt det dårlige også, men det finnes jo selvfølgelig like mye god kunst fra postmodernismen.

Siterer Suzanne Berget:
Og det er det som irriterer meg mest med disse andre, denne trangen til å grave i seg selv, til kun å skrive utifra egne erfaringer,fra eget liv, fra egen hverdag, aldri følge noen som helst slags form, men klippe og lime som det passer dem, og låne og stjele fra andre... Det bare vitner om en enorm latskap. For det å finne på ting, bruke fantasien, og kanskje sette seg inn i andres hoder krever rett og slett for mye arbeid.


Man skal ikke spørre seg om det er selvbiografisk, men hvor mye. Ser andre har forklart dette ganske godt. Ludvig Holberg kopierte forresten en tysk forfatter (tror jeg) ganske så mye.

Siterer Suzanne Berget:
Det er ingen eskapisme i det å lese om andres nitriste hverdager. Vil jeg oppleve kjedelige og dagligdagse ting kan jeg leve mitt eget liv, ikke kaste bort flere timer på en bok!


Dette er nedi personlige meninger. Min holdning er at god litteratur, er god litteratur. Og mye av det beste jeg har lest, har tatt utgangspunkt i veldig verdagslige ting. Du liker kanskje å lese som underholdning, men noen gjør det for noe mer.

Siterer The Heretic:
Man kan kalle ham for en proto-postmodernist i så fall.


Nietzsche var ganske forut for sin tid med andre ord.



Siterer Suzanne Berget:
Jeg reagerer generelt negativt på den arrogante og nedlatende holdningen den litterære verden har til litt mer fantasifulle sjangre...


Fantasysjangeren er historiedrevet og vektlegger noe annet enn den tunge litteraturen. Man kan ikke si at alle fantasybøker er slik, men de aller fleste. Slik er det også med krminallitteraturen. Den vektlegger noe annet enn bøker som f.eks. Per Pettersons, som er mye mer estetiske.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0
Siterer remote:
Dette er nedi personlige meninger. Min holdning er at god litteratur, er god litteratur. Og mye av det beste jeg har lest, har tatt utgangspunkt i veldig verdagslige ting. Du liker kanskje å lese som underholdning, men noen gjør det for noe mer.


Citerer Suzanne Berget:Jeg reagerer generelt negativt på den arrogante og nedlatende holdningen den litterære verden har til litt mer fantasifulle sjangre...

Fantasysjangeren er historiedrevet og vektlegger noe annet enn den tunge litteraturen. Man kan ikke si at alle fantasybøker er slik, men de aller fleste. Slik er det også med krminallitteraturen. Den vektlegger noe annet enn bøker som f.eks. Per Pettersons, som er mye mer estetiske.


Så hvis man leser for underholdning, og leser fantasy/sci-fi så kan man ikke få noe mer ut av det/lære noe om seg selv eller mennesket generelt?

En smule arrogant påstand, og fullstendig feil i mine øyne. Det kommer veldig an på empatinivået og forestillingsevnen til den som leser. Utover det er jeg enig i at god litteratur er god litteratur, uansett sjanger.
  • 0
Siterer Suzanne Berget:
Så hvis man leser for underholdning, og leser fantasy/sci-fi så kan man ikke få noe mer ut av det/lære noe om seg selv eller mennesket generelt?


Jo, man får alltids noe ut av det man leser. Mer estetisk litteratur har fokuset et annet sted, gjerne i språket. Det krever som regel mer av leseren også. Det er også litteratur skrevet ikke bare for underholdningen. Man vil lære mer av f.eks. «Brødrene Karamasov» enn «Ringenes Herre», men det krever også mer av leseren.

Siterer Suzanne Berget:
Utover det er jeg enig i at god litteratur er god litteratur, uansett sjanger.


Det er sant. Det gjelder også filmer, men det er ikke alle filmsjangre som er kjent med å vinne priser i Cannes heller.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0
Siterer remote:
Citerer Suzanne Berget å hvis man leser for underholdning, og leser fantasy/sci-fi så kan man ikke få noe mer ut av det/lære noe om seg selv eller mennesket generelt?

Jo, man får alltids noe ut av det man leser. Mer estetisk litteratur har fokuset et annet sted, gjerne i språket. Det krever som regel mer av leseren også. Det er også litteratur skrevet ikke bare for underholdningen. Man vil lære mer av f.eks. «Brødrene Karamasov» enn «Ringenes Herre», men det krever også mer av leseren.

Citerer Suzanne Berget:Utover det er jeg enig i at god litteratur er god litteratur, uansett sjanger.

Det er sant. Det gjelder også filmer, men det er ikke alle filmsjangre som er kjent med å vinne priser i Cannes heller.


Det er forsåvidt sant, men det finnes da også fantasy-forfattere som har en litterær vilje hva språk angår, som virkelig kan skrive, som tenker like mye på ordene som på handlingen. Ytterst få, det skal innrømmes.
Men Steven Erikson er en av disse, og i Dark Tower-serien beviser også Stephen King at han er noe mer enn bare en skrekkbokforfatter.
  • 0
Siterer Suzanne Berget:
Men Steven Erikson er en av disse, og i Dark Tower-serien beviser også Stephen King at han er noe mer enn bare en skrekkbokforfatter.


Jeg har ikke lest noen av disse, så jeg kan ikke bedømme. Gode bøker er gode bøker. Det finnes en haug med romaner som verken er godt skrevet eller er spennende. De er kanskje de aller verste.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0

For å diskutere må du være innlogget. Om du ikke er medlem ennå - bli medlem nå!