Ja, jeg begynner snart å lure på om det virkelig ligger noe i dette gamle uttrykket som så fint beskriver at det er "no place like home". I 3 år har jeg nå periodevis bodd andre steder enn i hjembyen, som de fleste som begynner å studere ser seg nødt til å gjøre. Første året flyttet jeg ikke særlig langt på meg, men de to siste årene har jeg bodd et lite stykke unna, slik at det har blitt færre turer hjem sammenlignet med første året. Og når sant skal sies er det noe med hjemstedet som gir en følelse ingen av disse stedene jeg har bodd på til nå har klart å skape. Selvfølgelig får man ikke samme hjemmefølelse som et sted man har bodd hele livet, men nå er det ikke bare det jeg tenker på heller. Hver gang jeg drar hjem for kun noen dager så får jeg en mye mer tilfredsstillende følelse enn når jeg bor ved skolen.

Jeg må jo si det at jeg har jo ikke direkte mistrives disse årene jeg har studert, men jeg har vel heller ikke bodd på verdens mest spennende plasser heller. I tillegg er jeg en noe tilbaketrukket person IRL, jeg har jo selvfølgelig blitt kjent med nye folk i løpet av disse årene, men jeg flyr ikke på byen hver eneste helg og har vel også litt problemer med å ta initiativ til å finne på ting med andre. De to første årene har jeg jo også bodd i studenthybler på størrelse med et bøttekott, så det sier jo seg selv at det skaper mye mindre trivsel å bo der enn i et stort lyst hus. I år har jeg flyttet inn i leilighet med 3 andre, og selv om dette har økt hjemmefølelsen betraktelig, så er det fremdeles ikke det samme som å være faktisk være.... hjemme.

Jeg har sittet og tenkt litt på akkurat dette og hva som gjør at jeg er så knyttet til hjemstedet mitt som det jeg er. Først og fremst så er det nok barndomsminner og minner generelt. Det er nemlig ikke bare innenfor spill jeg lever av den nostalgiske følelsen, det gjelder også generelle ting i det daglige liv. Jeg har gjort mye moro gjennom oppveksten og jeg tror nok at dette har vært med på å knytte sterke bånd senere i livet. I tillegg har jeg en del venner i hjembygda som jeg fremdeles har god kontakt med. Vi er en liten gjeng på 5-6 stykker der flesteparten har kjent hverandre siden ungdomsskolen. Et par av dem har også jeg faktisk kjent siden første klasse på barneskolen. Vi treffes kanskje ikke like mye nå på grunn av ulike årsaker, men holder kontakten godt ved at vi spiller online spill og holder fester og sammenkomster i jula og andre ferier. Samtidig vet jeg at det er mange andre fra barne/ungdomsskoletiden jeg treffer med jevne mellomrom, som fremdeles bor på samme sted og det er også ganske morsomt å tenke på. I tillegg er det ikke bare vennene som har noe å si, familien spiller også en stor rolle. Jeg har hatt et godt forhold til hele i familien i alle år, som selvfølgelig har stor betydning.

Men nå vet jeg vet ikke om dette er de eneste faktorene som gjør meg så glad i hjemstedet mitt. Det er en ganske liten by og langt fra Norges mest spennende plass, men jeg har aldri følt det som et problem heller. Jeg er også en ganske enkel person å underholde, så jeg krever ikke all verden spenning i hverdagen for at den skal bli givene. Og jeg har tilsvarende følelse til nabobyer og nærliggende områder. Når jeg i sommer syklet omtrent rundt hele distriktet, la jeg merke til at godfølelsen var til stedet på samtlige områder jeg har besøkt i tidligere år. Det var veldig friskt og givende og sykle rundt og besøke kjente steder jeg har vært på så mange ganger før. Det kan dog ha vært sterkt påvirket av at jeg ikke ser disse stedene så ofte lenger, siden jeg studerer lenger unna, but still fantastiske turer var det i hvertfall og det gjelder også trening generelt. Given og gløden er mye mer til stedet hjemme enn den er andre plasser. Området har sin egen lille sjarm som jeg tydeligvis har blitt svært glad i.

Jeg vet jeg ikke kan leve på barndommen og gamle minner til jeg stryker med og kanskje får jeg en eller annen gang den samme tilfredsstillende følelsen hvis jeg bosetter meg et annet sted. Jeg har tross alt ikke prøvd å bo i Oslo eller andre storbyer enda, men om jeg er "dømt" til å bosette meg i nærheten av hjemstedet resten av livet, så har jeg en følelse av at det faktisk kan være helt greit.

Hvilken tilknytning har dere til hjemstedet deres? Eller hva tenker dere andre som har flyttet for å studere eller jobbe?

Jeg bor på folkehøyskole med maaaange folk... På en måte for meg er det litt delig og bo her jeg bor samtidig jeg ser fram til å komme hjemm. Og når man bor med drøye 90 elever så blir man litt lei av sosiale aktiviteter med andre noen ganger. Men for all del jeg liker meg her og som sagt det er heller ikke langt her jeg bor til min hjemm by ca 30/40min

Hjemme mitt i Bergen har alltid vært et samlested for meg og vennene mine, så er lite som kan stille opp med det.

Jeg lever selvfølgelig helt greit på hybel i Oslo, men det kan ikke måle seg med hjemmet.

Hehe, dette er nok en blogg som mange kan kjenne seg igjen i, for alle savner nok hjembyen/hjemstedet sitt. Selv har jeg ikke bodd i hjembyen min siden 1998, og det begynner å bli noen dager siden.

Jeg savner det ofte, men det har kommet til et punkt at jeg faktisk ser at jeg ikke har noe mer der å gjøre. Mine gamle venner kjenner jeg ikke lengre og alle barndomsminnene er asfaltert og ødelagt.

Men EN dag så flytter jeg tilbake, det vet jeg. For familie er for meg det sterkeste som finnes. Og den dagen min mor eller far spør om jeg kan komme "hjem" å hjelpe til fordi de er gamle, så pakker jeg sekken og reiser.

Enig. Det kan være artig å dra rundt omkring, men hjemme er helt klart hvor det er best.

Det er alltid godt å komme hjem, men noe av den gleden med å komme tilbake ligger nettopp i det faktum at man ikke bor hjemme. Da kan det rett og slett bli veldig montont. Jeg har ikke bodd mange steder, men jeg utvikler raskt et forhold til alle stedene jeg har vært på. Kommer ikke unna å nevne Lillehammer hvor jeg har gått på folkehøyskole i 8 måneder, en tid som jeg vil karakterisere som min beste hittil.

Det er alltid godt å komme hjem, men noe av den gleden med å komme tilbake ligger nettopp i det faktum at man ikke bor hjemme.

Det har du nok helt rett i. Derfor frister det litt å flytte tilbake til bygda når jeg er ferdig med studiene til våren og bo der i hvertfall et år for å se hvordan det føles igjen.

Man vet ikke hva man har før man ikke har det lenger. Husker jeg hadde en periode hvor klesvask og regninger ble med hjem til foreldrene mine Det er fortsatt veldig godt å dra hjem en gang i blant, men trives meget godt med å være min egen herre, med egne forpliktelser og aktiviteter. Er ikke noe fan av å rydde og tørke støv nå heller, men det er i det minste mitt eget hus som blir presentabelt

Man vet ikke hva man har før man ikke har det lenger. Husker jeg hadde en periode hvor klesvask og regninger ble med hjem til foreldrene mine Det er fortsatt veldig godt å dra hjem en gang i blant, men trives meget godt med å være min egen herre, med egne forpliktelser og aktiviteter. Er ikke noe fan av å rydde og tørke støv nå heller, men det er i det minste mitt eget hus som blir presentabel

Det er jeg forsåvidt enig i. Jeg trives svært godt i mitt eget selskap, så selv om det selvfølgelig har vært litt mismodig å ikke se familie og venner like ofte, er det ikke akkurat det å bo hjemme og få servert alt i hendene jeg savner mest, det er heller selve hjemstedet i seg selv.

Da er du heldig, sjelden jeg savner hjemstedet i seg selv, men oftere jeg savner familien min da jeg bor et stykke unna Forøvrig ble det ikke servert i hendene da jeg bodde hjemme heller da Men det er jo ti år siden, så lett å huske det positive og glemme det man da opplevde som "negativt"