Norsk
Nyeste
Atrás

Blogger

Her kan du kommentere alle brukernes blogger

Hvor ofte hører man ikke i mediebildet, eller i livet ellers, at folk spør om det er arv eller miljø som er årsaken til at hun der f.eks. er så god til å strikke sokker? Hvis dere fulgte med på hjernevask, så dere hvordan biologi tilsynelatende var neglisjert innenfor samfunnsvitenskapelige fag. Hva stemmer, egentlig?

Spørsmålet om det er arv eller miljø, er faktisk et meningsløst spørsmål.

Fordi biologien, eller genene våre, påvirker miljøet og miljøet kan påvirke genene, er det en fin blanding av arv og miljø i alt (med få unntak).

Hvis en baby f.eks. ikke reagerer på at moren smiler til henne (biologi), vil moren også slutte å smile til babyen (miljø). Hvis det hadde vært en baby som smiler hele tiden (biologi), ville denne smilingen vært forsterket av at moren også smiler (miljø). Det er et lett eksempel på hvordan det går hånd i hånd.

Det er også slik at barna påvirker foreldrene mer enn omvendt. Kjenner du en familie hvor det ikke er noen konflikter? Vel, hvis de hadde fått ungene til en dysfunksjonell familie (hvor ungene er umulige og foreldrene irritable), ville disse harmløse foreldrene begynt å vise samme irritable atferd overfor de nye, plagsomme ungene. Å spørre seg om dette er arv eller miljø, er meningsløst. Det er begge deler.

Når det gjelder personlighet, finnes det studier som viser at foreldrene ikke påvirker ungene sine. Eneggede tvillinger som vokste opp fra hverandre ble ikke mer ulike enn eneggede tvillinger som vokste opp i samme hjem. Ikke fordi miljøet ikke har noe å si, men fordi foreldrene (som er delt miljø) ikke har noe å si for personlighetsutviklingen. Det er det spesielle miljøet (som ikke deles av familien) som er utslagsgivende for forskjeller. I Hjernevask tolket de det som om miljøet ikke spilte en rolle i det hele tatt. (Da handlet det om intelligens.) Det er alltid feil.

For stund siden leste jeg en artikkel som spurte hvorfor det var så få kvinnlige professorer innenfor matematikk. Journalisten spurte gjentatte ganger forskjellige akademikere om biologi spiller en rolle. De fleste sa nei, men at det var miljøet (rolleforventingene til å passe på barna f.eks.) som er årsaken. Jeg, som bare har studert årsstudium i psykologi siden august, kan påpeke hvor latterlig slike svar er. Selvfølgelig spiller biologi en rolle! Du er en kvinne, og du kan føde barn (biologi), og selvfølgelig vil du ta vare på barna dine (miljø)!

Kort sagt er det alltid et samspill mellom arv og miljø det kan være vanskelig, og en smule meningsløst, å skille fra hverandre. Håper denne korte bloggen var litt opplysende.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0
Hjernevask var bra på å skape debatt rundt dette, men diskusjonen ble til slutt meningsløs og jeg (om mange andre) var ikke en fan av at han hadde valgt norske samfunnsvitere og engelske/amerikanske biologer. Vi har plenty av biologier i norge som kunne sagt det samme som de engelske/amerikanske biologene sa og det er hvordan nordmenn fremstiller pga dette som er idiotisk.

Men jeg er ikke enig med deg. Om det er arv eller miljø er ikke et meningsløst spørsmål. Grunnen til dette er at det skaper debatt rundt hvor viktig miljø vs arv er for en gitt karakter. Det er samspillet mellom miljø og biologi som besvarer mange spennende spørsmål. Hvilke forutsetninger vi har osv osv. For eksempel så er nærsynthet noe som er både genetisk og miljøpåvirket, fjerner man miljøfaktoren (lese bok i ung alder) så utvikler øyet seg "riktig" og man blir ikke nærsynt, selv om man har genet for dette.

Faktisk vil jeg si at dette spørsmålet er viktigere enn noen gang fordi vi mennesker ikke har hatt lang nok evolusjonær tid til å tilpasse oss det miljøet vi har skapt for oss selv, og da er det viktig å være klar over biologiske bakgrunn og det "nye" miljøet vi lever i. Stråling, kjemikalier, genmodifisert mat, gluten og karbohydrater, passivitet, byer osv er "nye" ting for vår art. Det er viktig å være klar over "hva vi er", for det får vi ikke endret noe på. Miljøet som vi har skapt for oss selv er mer fleksibelt og kan endres.

Ikke meningen å være kverulant altså, men jeg ønsket å slenge det ut der.
"Laugh, and grow fat!" - Fatman, MGS2
  • 0
Jeg er definitivt miljøskadet. Nær sagt ingen i familien deler mine interesser. Kanskje jeg egentlig er adoptert...
"But in the end, it's only a passing thing, this shadow. Even darkness must pass. A new day will come. And when the sun shines it will shine out the clearer."
  • 0
Er slik jeg regnet med at det var, så likegreit å få en "bekreftelse".
"Jeg har fått Xenoblade til wii, som jeg vil anbefale på det varmeste. Spillet er så bra at det er flaut at det ikke er mer kjent." - Royality Indeed.
  • 0
Siterer Crazy Kraken:
Vi har plenty av biologier i norge som kunne sagt det samme som de engelske/amerikanske biologene sa


Enig. Rart ikke debatten ble mer lokal.

Siterer Crazy Kraken:
Om det er arv eller miljø er ikke et meningsløst spørsmål.


Jo, om det er enten/eller er et meningsløst spørsmål, fordi det er gradsbasert og ikke kategorisk. Det er samspillet, som du sier, som er det interessante (og meningsfylte) spørsmålet.

Siterer Crazy Kraken:
Faktisk vil jeg si at dette spørsmålet er viktigere enn noen gang fordi vi mennesker ikke har hatt lang nok evolusjonær tid til å tilpasse oss det miljøet vi har skapt for oss selv


Det er jeg enig i. Vi har på sett og vis satt oss selv i bur. Vi beveger oss for lite og stresser for mye. Jeg stemmer for sekstimers arbeidsdag osv.

Siterer Glorfindel:
Jeg er definitivt miljøskadet. Nær sagt ingen i familien deler mine interesser. Kanskje jeg egentlig er adoptert...


At ingen i familien deler dine interesser, underbygger empirien: at det er det spesielle miljøet (som ingen andre i familien deler) som er formgivende for deg. Jeg skal vedde på at de har sider ved seg som ingen deler også.

Siterer sonic og link:
Er slik jeg regnet med at det var.


Da resonnerer du godt.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0
Jeg skal ikke påberope meg å være noen ekspert på dette emnet, men jeg har problemer med å ta alt du skriver her for god fisk.

Først og fremst så reagerte jeg litt på eksempelet med moren og babyen. Konklusjonen med at moren slutter å smile til en baby som ikke reagerer på smil tror jeg bare ikke på. En mor slutter ikke å smile til barnet sitt selv om barnet ikke smiler tilbake.

Remote: "Eneggede tvillinger som vokste opp fra hverandre ble ikke mer ulike enn eneggede tvillinger som vokste opp i samme hjem. Ikke fordi miljøet ikke har noe å si, men fordi foreldrene (som er delt miljø) ikke har noe å si for personlighetsutviklingen."

Litt vanskelig å skjønne hva du mener her, men jeg tolker det dithen at tvillingene som vokste opp fra hverandre vokste opp med én forelder hver, eventuelt ingen av de biologiske foreldrene. Om det første er tilfelle, altså at en bor med far og den andre med mor, vil jeg tippe at far og mor sannsynligvis er ganske like personligheter da de faktisk tidligere var et par. Selvfølgelig ikke noen nødvendighet, men sannsynlig.

Om det er snakk om tvillinger som adopteres bort til to forskjellige familier så syns jeg det høres meget usannsynlig ut at dette tvillingparet ikke ender opp med å bli mer ulike enn et tvillingpar som vokser opp i den samme familien.

Det finnes også veldig mange problemstillinger innenfor temaet "arv og miljø". Det er for eksempel interessant å se på hvordan en toppidrettsutøver utvikler seg. Er det på grunn av en idrettsinteressert familie, eller er det gener? Kanskje begge deler som du sier, men jeg vil absolutt hevde at muligheten er der for at det kan skyldes en av delene. Du mener forøvrig at det er miljøet utenfor familien som påvirker i størst grad. Man kan da tenke seg en toppidrettsutøver som vokser opp med en sportsgal familie, men har venner som har helt andre interesser. Om vi ser på litt mer upopulære nisje-idretter så finnes det mange eksempler på nettopp slike tilfeller.
"We are not retreating - we are advancing in another direction"
  • 0
Siterer Xenofex:
Først og fremst så reagerte jeg litt på eksempelet med moren og babyen. Konklusjonen med at moren slutter å smile til en baby som ikke reagerer på smil tror jeg bare ikke på. En mor slutter ikke å smile til barnet sitt selv om barnet ikke smiler tilbake.


Hun slutter kanskje ikke å smile, men hun vil smile mindre. Hvis en unge vil dra på en fotballkamp, kommer hen til å se flere fotballkamper enn om bare foreldrene vil det.

Siterer Xenofex:
Om det er snakk om tvillinger som adopteres bort til to forskjellige familier så syns jeg det høres meget usannsynlig ut at dette tvillingparet ikke ender opp med å bli mer ulike enn et tvillingpar som vokser opp i den samme familien.


Mange vil nok tro at foreldrene har mye å si for barnas personlighetsutvikling, men de har faktisk ikke så mye å si. Det er dette empirien viser. Det som spiller den største rollen er det spesielle miljøet (som venner). Og disse atskilte tvillingparene kan velge seg like venner atskilte fra hverandre.

Siterer Xenofex:
Er det på grunn av en idrettsinteressert familie, eller er det gener?


Når det gjelder gener og idrett, er det slik at noen er genetisk disponert til å hevde seg i spesifikke idretter. Utholdenhetsidretter og styrkeidretter er eksempler hvor noen reagerer mer på trening enn andre, og tåler mer trening. De kommer selvsagt ingen vei om de ikke trener mye. De som ikke blir så gode, reagerer ikke like mye på treningen og tåler den kanskje ikke heller. Et annet aspekt er viljestyrke og indre motivasjon. Mye tyder på at noen er født med mer viljestyrke enn andre, og de vil ha en vilje til å trene hardere og mer. I teknikkidretter er det kanskje mer trening og mindre biologi inn i bildet, men man kommer ingen vei uten mye trening. Vi kan ikke vite noe før du prøver og ser hvor langt du kommer.

Det kommer an på hvilken idrett det er snakk om, men hvis vi tar en lagsport som fotball, vil kanskje en av foreldrene dine ta deg med på trening. Der får du venner som også spiller fotball. Kanskje du får bestevenner, kanskje ikke. Hvis du ikke blir venner med noen, er det større sjanse for å droppe ut siden du ikke trives. Hvis du får mange nye venner der, kan dere spille hverandre gode og du vil sannsynligvis fortsette å spille.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0
Enig i at det i de fleste tilfeller er en kombinasjon av gener og miljø som påvirker utfallet. Enkelte personer kan være genetisk disponert for en tilstand, men som oftest er det miljøet som til slutt trigger det.

Idrett er egentlig et godt eksempel ettersom enkelte er genetisk disponert for bedre utholdenhet, styrke osv enn andre, men med mindre de vokser opp med et miljø hvor det er populært/ønsket eller de i en eller annen form kommer i kontakt med den idretten har det ingenting å si.
http://markusgamesdesign.weebly.com/
  • 0
Jeg lærte mye om dette da jeg hadde Psykologi, men jeg droppet ut Læreren funket ikke for meg. Men du sier noe der. Vi lærte vel egentlig at noe enten lå i biologien eller i miljøet. At det lå gode blandinger her og der skulle vi ikke nevne.
Oh yeah? Says you and what army?
  • 0
Siterer Xenofex:
Det er for eksempel interessant å se på hvordan en toppidrettsutøver utvikler seg.


Toppidrettsutøvere har selvfølgelig et visst medfølgende talent, men handler veldig mye om hva man gjør det til selv også. Disse personene blir jo også voldsomt påvirket av miljøet de er i, da de dedikerer seg så mye til idretten og nærmest isolerer seg i fra omverdenen.

I idrettssammenheng så er hvertfall min oppfatning at det er godt gammeldags hardt arbeid som gjelder. Det hjelper ikke å ha genene om du sløser det bort og man kan fremdeles nå langt uten vesentlig talent.
"But in the end, it's only a passing thing, this shadow. Even darkness must pass. A new day will come. And when the sun shines it will shine out the clearer."
  • 0
Siterer Royality-indeed:
Jeg lærte mye om dette da jeg hadde Psykologi, men jeg droppet ut


Fra vgs?
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0
Siterer remote:
Hun slutter kanskje ikke å smile, men hun vil smile mindre.


Jeg kjøper ikke den heller jeg. Selvfølgelig er alle mødre også forskjellige, men at en mor skal slutte å smile til en liten baby på grunn av manglende respons tror jeg forekommer meget sjelden. Så jeg ser ikke på dette som noe godt eksempel.

Siterer remote:
Hvis en unge vil dra på en fotballkamp, kommer hen til å se flere fotballkamper enn om bare foreldrene vil det.


Skjønner ikke helt hvor du vil med den analogien.

Siterer remote:
Mange vil nok tro at foreldrene har mye å si for barnas personlighetsutvikling, men de har faktisk ikke så mye å si. Det er dette empirien viser. Det som spiller den største rollen er det spesielle miljøet (som venner). Og disse atskilte tvillingparene kan velge seg like venner atskilte fra hverandre.


Dette er en uhyre kompleks situasjon som nok baserer seg på veldig mye forskjellig. Men jeg finner det veldig vanskelig å tro på at foreldrene har så lite å si for et barns utvikling. Om jeg ser på min egen omgangskrets er det veldig lett å dra paralleller mellom mine venners holdninger og væremåte og foreldrene deres. Det er noe i uttrykket "eplet faller ikke langt fra stammen". Selvsagt kan man finne unntak dersom man ønsker å finne dem.

Hvilken "empiri" er det du viser til forresten?

For å oppsummere mine meninger angående temaet så er jeg enig i at det veldig ofte er snakk om både arv og miljø, i en eller annen grad, men jeg tror også at det forekommer tilfeller hvor det hovedsakelig er snakk om én av delene. Jeg syns i alle fall ikke det er meningsløst å snakke om.
"We are not retreating - we are advancing in another direction"
  • 0
Siterer Xenofex:
Jeg kjøper ikke den heller jeg. Selvfølgelig er alle mødre også forskjellige, men at en mor skal slutte å smile til en liten baby på grunn av manglende respons tror jeg forekommer meget sjelden. Så jeg ser ikke på dette som noe godt eksempel.


Vel, det eksempelet er tatt ut fra pensumboka i utviklingspsykologi: «Genes may have an evocative relationship with the enviroment». Så står det videre at f.eks. spedbarn som smiler og oppfører seg sosialt vil fremkalle positive reaksjoner fra andre som vil styrke spedbarnets atferd og til slutt styrke deres genetiske predisposisjon. Jeg har ingen problemer med eksempelet.

Siterer Xenofex:
Skjønner ikke helt hvor du vil med den analogien.


Tror det er for å underbygge det samme fenomenet beskrevet ovenfor.

Siterer Xenofex:
Dette er en uhyre kompleks situasjon som nok baserer seg på veldig mye forskjellig. Men jeg finner det veldig vanskelig å tro på at foreldrene har så lite å si for et barns utvikling. Om jeg ser på min egen omgangskrets er det veldig lett å dra paralleller mellom mine venners holdninger og væremåte og foreldrene deres. Det er noe i uttrykket "eplet faller ikke langt fra stammen". Selvsagt kan man finne unntak dersom man ønsker å finne dem.


Det gjelder kun på personlighet. Studiene viser altså at tvillinger som vokser opp fra hverandre i to ulike familier, er like like som tvillinger som vokser opp sammen i samme familie. Dette betyr ikke direkte at foreldrene ikke har noen innvirkning på barna, men at forskjellige foreldre ikke har så mye å si. Det kan hende at dine venner ville vært like like sine biologiske foreldre selv om de hadde blitt oppvokst i et annet hjem. Språk og dialekt er et annet eksempel. Unger snakker som sine venner og ikke som foreldrene sine. Venner har stor innvirking (ikkedelt miljø), mens foreldre (delt miljø) har mindre påvirkning, kanskje null.

Siterer Xenofex:
Hvilken "empiri" er det du viser til forresten?


Det meste av forskningen som er gjort på dette feltet, tror jeg. Kan ikke linke til noen direkte, men Judith Rich Harris er en vitenskapelig formidler og har skrevet mye om dette.

Siterer Xenofex:
For å oppsummere mine meninger angående temaet så er jeg enig i at det veldig ofte er snakk om både arv og miljø, i en eller annen grad, men jeg tror også at det forekommer tilfeller hvor det hovedsakelig er snakk om én av delene. Jeg syns i alle fall ikke det er meningsløst å snakke om.


Noen sykdommer er 100 % genetiske. Tror dette gjelder Huntingtons, men ellers er det nesten ingen ekstremtilfeller hvor det ene eller det andre utgjør 100 %. Tror aldri miljø er 100 %, fordi du er jo født i en verden med din biologi, og hvis du fjerner den, vil du jo ikke eksistere. Det er som sagt samspillet mellom arv og miljø som er det interessante, ikke om det er arv eller miljø. Sistnevnte er meningsløst å snakke om. Det blir som å spørre om vann er hydrogen eller oksygen.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0

For å diskutere må du være innlogget. Om du ikke er medlem ennå - bli medlem nå!