Jeg kan ikke ha vært mer enn 3-4 år når jeg og min eldre bror fikk vår Nintendo 64 en julaften sent på 90-tallet. Jeg var veldig ung, og det er en god stund siden, men jeg har fortsatt statiske bilder plantet opp i hjernen min fra den jula.

Wave Race og NBA Hangtime var spillene som fulgte med, og mine første stunder som konsollspiller kunne vell egentlig ikke startet så mye bedre enn det. Dette er to spill jeg, så vell som min bror, fortsatt kan sette oss ned med den dag i dag uten at underholdningen føles ut-datert eller passé (det er morsomt å skrive to ord som betyr det samme for da ser jeg smartere ut). Det er nemlig veldig lite som kan danke ut personligheten til Nintendo 64 spill, de er noe helt eget. Det var kanskje en litt shady periode rent teknisk sett, men de kantete polygonene har sin sjarm. Bølge fysikken i Wave Race imponerer meg like mye i dag som den gjorde i 97, kanskje enda mer. Uansett, dette var starten på noe stort. Ikke bare var Nintendo 64 den første konsollen jeg eide (med unntak av Gameboy Color), men det var startpunktet på en hobby som aldri tok, og som aldri kommer til å ta slutt. Nintendo har vært med meg hele veien, og jeg har ikke tenkt til å forlate dem med det første.

Opp i gjennom Nintendo 64 sin levealder dukket det opp mange kjente og ukjente perler. Det er morsomt å tenke tilbake på hva slags spill man kjøpte, for vi hadde vell strengt talt ikke noen guide-line på hvilket spill som var "best" og hvem som man skulle holde seg langt unna. Det gikk mye i å låne spill fra bekjente og i å teste ut nye up and comming titler hos nærmeste coop-mega. Et av de spillkjøpene jeg husker minst av, men som i ettertid har gjort mest inntrykk på meg er Snowboard Kids 64. Jeg har ved flere anledninger nevnt min kjærlighet for dette spillet og at jeg nærmest aldri har møtt en person som liker dette spillet like mye som meg, eller som i det hele tatt har hørt om det. Et av de mest spørrende spillkjøpene jeg gjorde var "Tigger's Honey Hunt". Et 2,5-D Ole Brum platform spill der hovedpersonen er Tigergutt. For all del, ikke et fullstendig dritt spill, men jeg kan ikke huske min motivasjon rundt å absolutt måtte kjøpe nøyaktig dette spillet. Jeg kjøpte det til og med for mine egne penger!

Jeg regner med at flere Nintendo 64 eiere er enig med meg i at joysticken på den latterlig kule alien spaceship Nintendo 64 kontrolleren ikke var av ypperste kvalitet. Om det så var de absurde dra-kamp minispillene i Mario Party 1 eller de intense kampene i Super Smash Bros. vet jeg ikke, men i konsollens siste levetid var absolutt alle kontrollene våres komplett utslettet. Spakene henger like dystert og slapt nedover som penisen til en over gjennomsnittlig gammel mann som for livet sitt ikke klarer å "få den opp" lenger, og dette gjelder alle 4 kontrollene vi eide.

R.I.P Gul Nintendo 64 kontroller
R.I.P Grønn Nintendo 64 kontroller
R.I.P Svart Nintendo 64 kontroller
R.I.P Vanlig farget Nintendo 64 kontroller

Jeg kunne godt skrevet 90 paragrafer til om mine minner fra Nintendo 64, men jeg er lei av å skrive og jeg har fortsatt ikke kommet til noe poeng. Hvis det er noe DU SOM LESER AKKURAT NÅ HEEEI skal få ut av denne bloggen, er det at Nintendo 64 er min favoritt konsoll gjennom tidene. Ikke på grunn av de nå ut-daterte videospill opplevelsene, men fordi den var med på å forme meg som et menneske. Her er en liste over ting jeg hadde lyst til å skrive om, men som jeg ikke fikk tid til fordi verden er urettferdig og rævva:

- Månen i Majoras Mask er KJEMPE SKUMMEL
- 007 Goldeneye er tidenes mest oppskrytte skytespill, og multiplayeren var aldri så bra som alle skal ha det til.
- *300 linjer om hvorfor Snowboard Kids er det beste spillet i hele verden*
- Mario Kart 64 er det dårligste Mario Kart spillet i serien (med unntak av Super Mario Kart)
- Nintendo 64 generasjonen er min favoritt periode for spillmusikk
- Jeg er overbevist om at jeg i en tid var verdens beste i både Lego Racers og Pokemon Puzzle League
- Super Mario 64 < Super Mario 64 DS

Personlig har jeg aldri vært fan av eid min egen Nintendo 64, men jeg var alltid hos nabokjerringa og spilte Super Mario 64 på akkurat denne konsollen. Gang på gang fikk jeg beskjed om å ikke overskrive saven til typen hennes, og i fare for å ha ødelagt livet hans tror jeg at jeg klarte akkurat det.

Bildet var av ypperste kvalitet, remote kommer til å elske denne bloggen, og jeg syntes du skal gi deg en klapp på skulderen, både for at du du faktisk FIKK SKREVET denne, og at du GIKK LEI av å skrive før du kom til poenget.

Nå ønsker jeg deg all lykke til i kampen om sjokolade.

Jeg har aldri eid en N64 selv og startet egentlig ikke opp på Nintendo før GameCube (sett bort ifra GameBoy Color da). Men jeg hadde et par kompiser som eide en, så jeg pleide å spille litt hos dem. Pokémon Stadium var en gjenganger og det samme var Goldeneye. Er forsåvidt litt enig i det du sier om det. Et annet spill jeg husker vi spilte en del, var Vigilante. Det var egentlig et ganske fett spill.

Haha, N64 Joysticken var virkelig forferdelig, ja.

Om det så var de absurde dra-kamp minispillene i Mario Party 1

Jeg tror det var helt klart Mario Party-spillet som ødela våre kontrollere. Tautrekkinga var verst, men også et minispill hvor en Shy Guy skulle spinnes opp og fly. Spakene (og vanskelighetsgraden) var f.eks. grunnen til at vi aldri fullførte Majora's Mask.