Norsk
Nyeste
Atrás

Blogger

Her kan du kommentere alle brukernes blogger

Året er 1997. Michael Jackson spiller på Valle Hovin, Bjørn Dæhlie vinner verdenscupen i langrenn og Stanley Prusiner får Nobelprisen i medisin. Undertegnede fyller 7 år, har av en eller annen grunn hoppet rett inn i 2. klasse på skolen, nettopp begynt å spille fotball og er ellers full av fantasi, opptatt av dinosaurer, verdensrommet og andre snåle fenomener. På min 7-års dag får jeg utlevert en stor gave. I esken ligger det en liten grå, rektangelformet maskin. I maskinen kan du plugge inn en håndkontroll, minnekort og CD-plater i topplokket. Og når du trykker på den fine grønne knappen, dukker det opp en svært karakteristisk åpningsmelodi.

Å starte opp sin aller første spillkonsoll står i minnet som en magisk opplevelse. Å spille videospill var ulikt noe annet jeg hadde vært borti i livet. Fra å følge med på figurer på TV-skjermen, fikk man nå ta steget videre og faktisk styre dem selv. Mitt aller første spill var plattformspillet: The Adventures of Lomax, et spin-off spill i Lemmings serien som kanskje best kan sammenlignes med det mer kjente Rayman.

Ved siden av dette spillet, var den første PlayStation perioden mye preget av demoer som gjerne fulgte med fullversjonene eller i ulike magasiner. Disse kunne veksle mellom enkle tech-demoer av dinosaurer og sjøskapninger til begrensede smaksprøver av spill som Ape Escape, Syphon Filter og Tekken.

Etterhvert ble spillbiblioteket utvidet. Et av de største PlayStation ikonene jeg stiftet tidlig bekjentskap med var Crash Bandicoot. De tre første spillene og gokartspillet Crash Team Racing er også blant de jeg la ned mest timer i på konsollen, ved flere gjennomføringer og forsøk på å samle og gjøre alt. Crash Bandicoot ble derfor den første spillserien jeg ble kjent med og det er naturlig nok også en av de som står sterkest i minnet den dag i dag.

Som folk flest født på det glade 90-tall, var barndommen min også mye preget av Disney. Ikke bare gjennom TV-programmer og film, men også spill. For i spill kunne man sving seg i lijanene med Tarzan, dra på en ferd gjennom historien med Mikke Mus , utføre heltedåder som Hercules og utforske lekerommet i Toy Story. Spillet jeg kanskje likte best blant alle, er basert på en av Disney-filmene som også ble blant favorittene. A Bugs Life var historien om en maurkolonis kamp mot grådige gresshopper og spillet skildret dette på en spennende måte, med flott banedesign og gode referanser til filmen.

Når vi først snakker om Disney, er det verdt å nevne en annen person som etterhvert skulle sette sitt preg på barndommen. Harry Potter er en fyr jeg også tilbragte en del tid med i spill og da hovedsakelig de tre første spillene. Harry Potter og De Vises Stein er rent teknisk, kanskje noe av det mest begrensede 3D-spillet jeg noensinne har spilt. Allikevel var det å utforske galtvort, lære trylleformler og spille rumpeldunk, en ganske morsom affære.

Tidligere i teksten nevnte jeg slåssespillet Tekken, dog jeg hadde jeg lite tilknytning til dette spillet utenom demoen. Men jeg fikk allikevel et tidlig møte med denne sjangeren. Rival Schools er også det første erkejapanske spillet jeg spilte. Det ble utviklet av Capcom og hadde kun japansk tale og engelsk tekst. Dette ble allikevel aldri et hinder for å nyte et spill med kule karakterer, heftige fighting-moves og vanvittig fengende musikk.

Når det gjelder min fascinasjon for dinosaurer og andre utdødde skapninger, fikk jeg også stimulert dette gjennom spillkonsollen. The Lost World er et spill som hovedsakelig er basert på filmen med samme navn og er et plattformspill som lot deg styre både mennesker og dinosaurer. En annen relativ ulik opplevelse var Warpath Jurassic Park, et slåssespill ala Tekken/Rival Schools, bare mellom dinosaurer. Ganske sært, men også veldig kult.

I 1999 kom derimot spillet som virkelig skulle revolusjonere mitt syn på videospill. Fra å ha spilt spill uten all verdens med dybde og samfunnskritiske blikk, skulle jeg nå få mitt første møte med Metal Gear Solid. En serie som selv etter flere gjennomspillinger og timesvis med bakgrunnsresearch, fremdeles fremstår som et surrealistisk mysterium. På dette tidspunktet var Metal Gear Solid det nærmeste du kommer perfeksjon i mine øyne og selv om en 9-åring som meg ikke forsto halvparten av hva som lå bak den inviklede historien, ble Metal Gear Solid det desidert beste spillet jeg spilte på konsollen. Jeg vil også tørre å tro det la et ganske godt grunnlag for senere spillopplevelser.

Helt på slutten av konsollens levetid, beveget jeg meg litt nærmere virkeligheten, med Ace Combat 2, Tony Hawks Pro Skater 2 og Fifa 2000. Dette er også spill som det ble lagt ned vesentlig med tid i, da særlig Tony Hawk. Å 100% alle banene på det spillet er noe av det mer krevende jeg fremdeles har vært borti i et videospill.

De første årene i spillenes verden var preget av mye nysgjerrighet, gleden ved å utforske noe nytt og dykke ned i et mangfold av ulike opplevelser. Det var en tid hvor kontrollene var simple, grafikk hadde lite å si og et stort flertall av spillene var særdeles utfordrende å spille. Det var en tid hvor innebygde harddisker ikke eksisterte og rotet du bort minnekortet ditt, falt verden i grus. CD-platene måtte ivaretas med Zalo og din aller største frykt, var at bildet skulle fryse under oppstarten. Det var en tid jeg selv snart 20 år senere, aldri kommer til å glemme.

<bild>
"But in the end, it's only a passing thing, this shadow. Even darkness must pass. A new day will come. And when the sun shines it will shine out the clearer."
  • 0
Her var det mange spill som vekker minner!
Crash 2, Crash Team Racing og Hercules er de du nevnte som jeg har prøvd skikkelig. Det artige var at vi ikke hadde minnekort, så vi måtte begynne på nytt hver gang. Dette gjorde at vi ofte satt i lange økter siden vi ikke ville begynne på nytt senere. Merkelig nok brydde jeg meg ikke noe om det, da Jeg kom vel aldri lenger enn til 2 etasje i Crash. (det var etasjer, sant?)
Oh yeah? Says you and what army?
  • 0
Siterer Royality-indeed:
(det var etasjer, sant?)


Ja, det er vel en ganske grei oversettelse av levels eller floors. Jeg spilte spillet uten minnekort selv en gang. Da lot jeg bare maskinen stå på i timesvis. Til slutt hang den seg opp...
"But in the end, it's only a passing thing, this shadow. Even darkness must pass. A new day will come. And when the sun shines it will shine out the clearer."
  • 0
Herlig blogg! Takk for at du tok meg igjennom noen gode minner.
"Sometimes good people make bad choices. It doesn't mean they are bad people. It means they're human."
  • 0
Bortskjemt du var da. Guders. Snille foreldre. Av spillene du nevnte har jeg spilt Crash-spillene, Tekken og Metal Gear Solid. Takk for at du delte dine vakre minner med meg, Gudfindelbusk!
  • 0
Jeg hadde aldri PS1 selv, men spilte en del spill til kompiser. Hercules var derav en klassiker. Det var utrolig morsomt på den tiden, men jeg husker at vi aldri kom lenger enn til banen hvor man løper gjennom gata og må passe seg for folk.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0
Det var tider.

Crash Team Racing er bare helt genialt.


Siterer remote:
men jeg husker at vi aldri kom lenger enn til banen hvor man løper gjennom gata og må passe seg for folk.

Ja, spillet er ganske utfordrende.

Rundet det ikke mer enn et par ganger, herlig spill. Husker jeg ble helt mind-blown da jeg plutselig kunne skyte lyn ut av sverdet osv.
''eh'' - Link
  • 0
Siterer albaga:
Herlig blogg! Takk for at du tok meg igjennom noen gode minner.


Siterer SirGalahad:
Takk for at du delte dine vakre minner med meg, Gudfindelbusk!


You are welcome, my gangsters.

Siterer remote:
Det var utrolig morsomt på den tiden, men jeg husker at vi aldri kom lenger enn til banen hvor man løper gjennom gata og må passe seg for folk.


Det var en vrien bane ja. Men den påfølgende banen hvor du fløy på Pegasus, var den verste i hele spillet...

Siterer Subject 17:
Crash Team Racing er bare helt genialt.


Indeed. Jeg er nesten fristet til å si det er bedre enn Mario Kart.
"But in the end, it's only a passing thing, this shadow. Even darkness must pass. A new day will come. And when the sun shines it will shine out the clearer."
  • 0
Siterer Glorfindel:
Indeed. Jeg er nesten fristet til å si det er bedre enn Mario Kart.


Hm, kan helt klart forstå det. Det gikk ned veldig mange timer på begge to.

Og så har vi jo Diddy Kong Racing. Veldig morsomt spill, men det stjal naboen min som erstatning etter at jeg rotet bort hans eksemplar av Ocarina of Time.
''eh'' - Link
  • 0
Siterer Subject 17:
Veldig morsomt spill, men det stjal naboen min som erstatning etter at jeg rotet bort hans eksemplar av Ocarina of Time.


Haha, det har jeg aldri prøvd. Men jeg prøvde Muppet RaceMania en gang. Det var også ganske festlig.
"But in the end, it's only a passing thing, this shadow. Even darkness must pass. A new day will come. And when the sun shines it will shine out the clearer."
  • 0
Siterer Glorfindel:
Det var en vrien bane ja. Men den påfølgende banen hvor du fløy på Pegasus, var den verste i hele spillet...


Jeg vet ikke om jeg har noe minne om det, så da bekrefter det min hypotese om at jeg har et minne av at mitt siste minne i Hercules er den forgående banen.
                                   «Jeg prøvde å trøste meg med at jeg var et åndsmenneske»
  • 0

For å diskutere må du være innlogget. Om du ikke er medlem ennå - bli medlem nå!