Jeg har eget hus. Jeg har katt. Jeg har endelig fått meg kredittkort. Og jeg får stadig mindre og mindre tid til å spille. Det er alltid et eller annet som må gjøres, det være seg oppussing, vanlig husarbeid, ekstra vakter på jobb eller løse en eller annen krise i forbindelse med jobb-relaterte prosjekter. Det føles ut som det er evigheter siden jeg kunne bruke en hel dag på å spille... Witcher 3 fikk jeg ikke begynt på før i forrige uke, for eksempel, og jeg er fortsatt level 1!!

Jeg bruker mindre tid på å bekymre meg for om jeg har gått glipp av en achievement, og mer tid på å bekymre meg for om jeg sparer nok til pensjonen min, eller om det er så glatt ute at det er fare for at jeg kan brekke lårhalsen.

Jeg bruker mindre penger på spill, og mer penger på kattesand og rengjøringsmidler.

Voksenlivet har sneket seg innpå meg, og jeg liker det ikke! Milde Moses, jeg har en kaffemaskin på kjøkkenet og jeg drikker ikke kaffe en gang!!

Snart kommer jeg vel til å kle skuffene mine med beskyttende papir og pakke sofaen min inn i plast... God help us all.

o.0

Selv om min egen overgang til voksenlivet har gått relativt gradvis så satt jeg her en dag og tenkte: "Jøss! Jeg bor og studerer i England og har ikke en eneste nordisk sjel rundt meg". Det som utløste dette var at en tilfeldig dame i butikken sa til sitt avkom : "Let the nice man pass you", det tok noen sekunder før jeg klarte å koble sammen at hun refererte til meg..

Har fortsatt til gode å komme meg i arbeid å få egen bolig så jeg er vel ikke 'helt' voksen enda, men det går skremmende fort. Plutselig er jeg 40 år og kjører barn til fotballtrening *grøss*

Jeg var vel voksen strengt tatt før jeg var tenåring (jeg var litt for ordentlig og lite rebelsk av meg), så jeg tar alderen min med knusende ro. Men hver gang tanken om "hjelp, jeg begynner å bli gammel" kommer snikende, tenker jeg bare følgende:

Så lenge man kan telle alderen sin på én hånd, kan man ikke kalle seg voksen. Og siden man kan telle opp til 31 på én hånd dersom man teller binært, kan jeg fortsatt tillate meg selv mine barnslige/barnlige sider.

Pssst.. Skryte av at du har blitt voksen du liksom. Katten min døde i fjor og jeg er snart ferdig med min tredje midtlivskrise

Det er rart med det.

kjører barn til fotballtrening *grøss*

Bedre karakterutvikling om man følger barn til fotballtreningen til fots.

Haha. Man er ikke voksen før man er barn, liksom. Et sånt et inni magen uten noen hukommelse. Miss those days.

Selv om min egen overgang til voksenlivet har gått relativt gradvis så satt jeg her en dag og tenkte: "Jøss! Jeg bor og studerer i England og har ikke en eneste nordisk sjel rundt meg". Det som utløste dette var at en tilfeldig dame i butikken sa til sitt avkom : "Let the nice man pass you", det tok noen sekunder før jeg klarte å koble sammen at hun refererte til meg..

Har fortsatt til gode å komme meg i arbeid å få egen bolig så jeg er vel ikke 'helt' voksen enda, men det går skremmende fort. Plutselig er jeg 40 år og kjører barn til fotballtrening *grøss*

Jeg blir paff hver gang foreldre refererer til meg som "damen" når jeg er på jobb! Og ja *grøss*

Jeg var vel voksen strengt tatt før jeg var tenåring (jeg var litt for ordentlig og lite rebelsk av meg), så jeg tar alderen min med knusende ro. Men hver gang tanken om "hjelp, jeg begynner å bli gammel" kommer snikende, tenker jeg bare følgende:

Så lenge man kan telle alderen sin på én hånd, kan man ikke kalle seg voksen. Og siden man kan telle opp til 31 på én hånd dersom man teller binært, kan jeg fortsatt tillate meg selv mine barnslige/barnlige sider.

Haha, jeg tviler ikke ett sekund på at du var voksen før tenårene! Skal pokker lære meg å telle binært jeg også, hehe.

Pssst.. Skryte av at du har blitt voksen du liksom. Katten min døde i fjor og jeg er snart ferdig med min tredje midtlivskrise

Det er ganske imponerende.... Kjipt med katten da :/

Fylte 30.år ifjor (grøss...) og selv om jeg innser at jeg egentlig skulle blitt voksen så tviholder jeg så sterkt jeg kan på min "spilletid" uansett hva som måtte komme min vei,samtidig som jeg balanserer det med voksenlivet.Noen ting må selvfølgelig prioriteres foran alt det andre og regninger er på toppen av listen men har lært meg til hvordan jeg kan bruke mindre en måned for så og kjøpe ett spill den neste og så få det meste av planlagte aktiviteter ut av veien så jeg faktisk har tid til og spille det når det er i mine hender.
Det er som ett evig-varende puslespill som aldri går tom for brikker,det kommer stadig til noen nye biter og noen forsvinner sporløst uten at jeg vet hvor de ble av...

Det er godt å lese at det er flere som opplever det samme som meg. Jeg er 35 år, singel, leier bolig og er i fulltidsarbeid som psykolog. Det går mye tid til faglitteratur, men jeg bruker tid på spilling også. Ellers prøver jeg å trene 2-3 ganger i uken. I forhold til mange andre i denne tråden så tar jeg igjen en del ting som jeg ikke opplevd tidligere. Så selv om den fysiske alderen min er 35 år så er jeg ganske ung til sinns.

Tiden går så uhyre fort i voksenalderen. For en del år siden var tiden så udefinerbar.

Jeg savner de evigvarende kveldene.