Jeg tror aldri jeg har gledet meg så mye til et spill, som jeg gjorde til det første Assassin's Creed. Reklamematerialet som Ubisoft kjørte ned i halsen på 13-årige meg var så overbevisende at jeg forestilte meg en mer realistisk, friere versjon av Dark Brotherhood questlinen i Elder Scrolls IV. Virkeligheten levde ikke helt opp til de enorme forventningene. Det vi fikk var et ambisiøst, men halvferdig spill med gjørrkjedelige sideoppdrag, lineær struktur, elendig stealth og lite frihet. Assassin's Creed hadde sine styrker, men det var på ingen måte mesterverket jeg hadde håpet at det skulle være.

Ubisoft tok seg en pause, og kom tilbake to år senere med Assassin's Creed 2. Da begynte det å ligne noe. Historien ble utbrodert, og gameplayet utvidet på alle måter. Det var mer variasjon i oppdragene i hovedhistorien, og man hadde større frihet til å utføre oppdragene på sin egen måte. Dessuten var verdenen faktisk spennende å utforske, og protagonisten kunne svømme. There was much rejoicing.

Studioet fulgte opp suksessen med Asassin's Creed Brotherhood, som var ganske likt sin forgjenger, men som hadde en snedig multiplayer-modus, og en ny, smart måte å fortelle hovedhistorien på. Brotherhood var godkjent, men ikke mer. Heldigvis innså sjefene i Ubisoft på dette tidspunktet at de hadde fått tak i en gullgås som de måtte bruke varsomt. Og det kom følgelig en lang pause mens de planla neste spill i serien.

Haha, neida. Ubisoft sparket regissøren av de originale spillene, og pushet ut nye AC-spill i høyere tempo enn Activision klarte å tenke ut nye undertitler til Call of Duty. Vi fikk Revelations, Assassin's Creed 3, Liberation, Black Flag, Rogue, Unity, Comet, Syndicate, Freedom Cry, China, India, Russia. For å ikke nevne at serien begynte å smitte over på Watch Dogs, Shadow of Mordor og andre open world spill.

Nå er det gått ti år siden Assassin's Creed kom ut for første gang, og med Origins på vei til spillhyllene, lurer jeg på følgende: Hvordan er dette fortsatt interessant? Når blir det nok klatre på bygninger? Er det ikke en grense for hvor gøy det er med hidden blade? Har ikke konseptet blitt en smule utvannet av det drøye dusinet AC-spill som er sluppet det siste tiåret?

Oppriktig talt: Hva er det egentlig som er så spennende med Origins? Hva er det vi ikke har sett allerede? Hvordan har dette livets rett i en verden som har gått videre til mesterverk som Bloodborne og The Witcher? Som John Oliver har sagt om Columbus Day og Ayn rand: How is this still a thing?

Kan vel si det samme om Call of Duty, som du var inne på. Personlig synes jeg det var mest interessant å suse rundt i historiske byer i forskjellige tidsperioder. At de innimellom klarte å komme opp med en brukbar historie hjalp også.

Denne gangen skal de visstnok ha endret mye på den gamle formelen, så det spørs om ikke denne bloggen ville vært mer aktuell i 2015.

Er vel litt det samme som at folk aldri går lei CoD, Fifa etc. Så lenge det er bittesmå nyvinninger som skiller spillene fra forgjengeren, er det nok. For min del synes jeg gameplayet fremdeles er givende. En ny hovedkarakter, historie og setting hjelper til med å gjøre at spillet føles "friskt".

Det som skiller Origins mest fra tidligere spill, er RPG-elementene. Du kan tilpasse karakteren med et hav av ulikt utstyr, du "levler-opp" og tjener evnepoeng. Kampsystemet ligner nå også mer på noe ala. The Witcher 3. Kanskje ikke like flytende, men i hvert fall mer omfattende enn det har vært.

Takk for bra innspill! Er klar over at det er nyheter i Origins, men for meg ser det ikke ut som det er noe utover noen små obligatoriske justeringer, litt som vi ser i f. eks FIFA. Jeg mister i alle fall ikke hatten av at de har lagt inn rollespillelementer, eller at av kampsystemet er bygget om (igjen).

Forskjellen på FIFA, CoD og AC, er at AC pleide å være en historiedreven serie, som bygde opp til en finale (i større grad enn f. eks Modern Warfare, der multiplayer alltid var størst). Føler det vanner ut prosjektet de hadde gående fra 2007 til 2012 at de nå holder på i fem år til.

Kan se for meg at jeg vil ha samme holdning til f. eks Star Wars, hvis Disney lanserer en ny film i året de neste ti årene.

Nå har ikke jeg kjøpt nye assasins creed origins enda, ser for meg at jeg gir det et forsøk når jeg får det på salg. Jeg er ikke ekstrem glad i serien enkelig , 1 var ok nok, 2 var bra, brotherhood var for lett , revolution/ syndicate og unity stod jeg over, og assassins creed 3 var bare ok. Black flag var bra utifra det jeg spilte, litt mer frihet kanskje i par oppdrag og ikke den mest vanlige spill setingen, og det er vel det som gjorde at jeg fikk et lite ekstra øye med origins, håpet jo også at de hadde lært av alle bugs og feila unity vist nok hadde... men, selve setingen i Egypt og den tidsperioden er jo ikke den mest vanlige tidsperioden spill har utforsket, sikkert noen, men ja har ikke spilt så mange spill i den tidsperioden eller i Egypt unntaket jeg kommer på er kanskje Tomb raider. Uansett, vi får se jeg er nok enig at det skal litt til at jeg vil like det like mye som mesterverken witcher 3 og bloodborne.
Det at det også ikke har mp syns jeg er helt greit. Så får vi håpe som jeg fått et inntrykk fra en venn at det er litt mer vanskelig enn 2 ern og brotherhood for eksempel som var litt i overkant lett.

Med mindre det er utbytting eller inkludering av en svært sentral mekanikk er det ikke så mye grunn til å bøye seg østover mot Ubisoft. Black Flag var for min del den siste vettuge ideen de hadde på kontorene sine da det inkluderte en helt ny mekanikk som ga de allerede etablerte kamp- og klatremekanikkene spillerom. Er rett og slett imponerende hvor sømløst det gikk fra å være pirateventyr til gamle Assassins Creed, og nå er den jammen gammel men enda ikke høflig nok til å bare dø allerede.

Forskjellen på FIFA, CoD og AC, er at AC pleide å være en historiedreven serie, som bygde opp til en finale (i større grad enn f. eks Modern Warfare, der multiplayer alltid var størst). Føler det vanner ut prosjektet de hadde gående fra 2007 til 2012 at de nå holder på i fem år til.

Multiplayeraspektet skaper en viss forskjell, ja. Men med tanke på gameplay, føler jeg allikevel at det blir litt av det samme. Spillene blir fremdeles bare mer og mer like. Spesielt Fifa, som omtrent har vært det samme spillet siden overgangen fra PS2 til PS3. Hvorfor så mange (meg selv inkludert) kjøper den nye utgaven hvert bidige år, er et fascinerende mysterium.

Føler det vanner ut prosjektet de hadde gående fra 2007 til 2012 at de nå holder på i fem år til.

Prosjektet de hadde gående fra 2007 til 2012 var jo Desmond Miles.

Prosjektet de hadde gående fra 2007 til 2012 var jo Desmond Miles.

Nettopp, nettopp, og for min del var det mye den historien som gjorde Assassin's Creed spennende som univers. At de nå utvider i alle retninger vanner for meg ut serien, litt på samme måte som jeg ser for meg at Han Solo, Princess Leia spin offs m.m. kan komme til å vanne ut filmuniverset til Star Wars.

Har veldig respekt for den originale visjonen til Assassin's Creed, som Patrice Désilets stod for da han var i selskapet. Føler ikke de har klart å videreføre elementer som stod sentralt i den visjonen i senere spill, eller for den saks skyld at de har klart å skape noe nytt.

At de nå utvider i alle retninger vanner for meg ut serien, litt på samme måte som jeg ser for meg at Han Solo, Princess Leia spin offs m.m. kan komme til å vanne ut filmuniverset til Star Wars.

Denne utvidende utvanningen du nevner kan jo tyde på at Assassins Creed ikke lenger er en serie, men en franchise-virksomhet, et varemerke, som Star Wars eller Super Mario. Ikke så mye fokus på å blåse noen avgårde med innovativ utvikling, men en mutt obligasjon om å ligge med deg tross manglende lyst slenge ut nok et bein til hundene.