Personlighet er i alle fall viktigere. Man må trives sammen for å kunne holde sammen over lengre tid. Om du ikke bare sitter å ikke sier noe til hverandre og ser på hverandre da, slik at all den skikkelige kontakten blir deligert over til venner og fprholdet bare er for det fysiske. Men det kaller ikke jeg et skikkelig forhold.

Om man måtte velge. Veldig dame men at man ikke liker personligheten, eller mindre fin dame men veldig fin personlighet..? Jeg tror det mentale er viktigere der. Om man matcher på et mentalt nivå og har det fint sammen så vil man også være tiltrukket av hverandre. Men om man ikke har det fint sammen så hjelper det ikke at hun er fin. Det blir bare stress uansett.

Citerer 192:
Men personlighet er mye viktigere for seriøse forhold.


[...]

Men her svarer du jo ikke på ditt eget innledningspørsmål engang. Jeg har aldri sagt at utseende ikke er viktig. For ja, det utgjør en essensiell rolle av helhetsinntrykket ovenfor en person. Jeg kunne aldri blitt sammen med en person jeg ikke liker utseendemessing, uansett om personligheten er aldri så bra. Men så kan du jo også gå andre vei, som er enda mer "fy". Hvis det er en person som har perfekt personlighet og som jeg bare føler klikker helt perfekt med meg, betyr utseende hennes nesten ingenting, så lenge det er "akseptabelt", uansett hvor kynisk det måtte høres ut. Er det derimot en person med helt perfekt utseende (da i forhold til mine prinsipper), kunne jeg aldri bitt sammen med henne om personligheten kun hadde vært "akseptabel". Dette er en måte å se det på, som konkludere med at personlighet er mye viktigere for seriøse forhold. Og da mener jeg ordentlige forhold, som varer i alle fall mange måneder, gjerne år, ikke fjortiss-forhold som varer i 2 måneder.

gjerne år, ikke fjortiss-forhold som varer i 2 måneder.

Der har du poenget.

Men her svarer du jo ikke på ditt eget innledningspørsmål engang. Jeg har aldri sagt at utseende ikke er viktig. For ja, det utgjør en essensiell rolle av helhetsinntrykket ovenfor en person. Jeg kunne aldri blitt sammen med en person jeg ikke liker utseendemessing, uansett om personligheten er aldri så bra. Men så kan du jo også gå andre vei, som er enda mer "fy". Hvis det er en person som har perfekt personlighet og som jeg bare føler klikker helt perfekt med meg, betyr utseende hennes nesten ingenting, så lenge det er "akseptabelt", uansett hvor kynisk det måtte høres ut. Er det derimot en person med helt perfekt utseende (da i forhold til mine prinsipper), kunne jeg aldri bitt sammen med henne om personligheten kun hadde vært "akseptabel". Dette er en måte å se det på, som konkludere med at personlighet er mye viktigere for seriøse forhold. Og da mener jeg ordentlige forhold, som varer i alle fall mange måneder, gjerne år, ikke fjortiss-forhold som varer i 2 måneder.

Men i hvor stor grad og for hvem? Hvem er du som kan si at folk med en "dårlig" personlighet ikke får seriøse forhold? Tro meg jeg er enig med deg, personligheten er ekstremt viktig men i hvor stor grad den er viktigere eller ikke varierer jo fra person til person, eller hva?

Folk er ikke enten eller. En person som du mener har en dårlig personlighet, har jo dårlig personlighet i forhold til dine prinsipper og preferanser. Det betyr da at DU ikke ville hatt et seriøst forhold med henne, ikke at hun aldri vil finne en partner som mener noe annet om hennes personlighet og som hun kan bli sammen med.

Vi ser jo folk med forskjellige øyne (duh?) og personer fremstår forskjellig fra person til person. Derfor er hva som er "pent" og "bra" så subjektivt at det blir vanskelig å spekulere i det.

Jeg tror at den person som du faller for, en du blir forelsket i aldri kan være dritstygg med en bra personlighet i din verden. I din verden vil hun også være "pen" i forhold til dine preferanser, selv om andre ikke finner henne pen eller sexy. Du må også huske på at personer prater ubevist med hverandre via feromoner og naturlig kroppsspråk, dette vil også manipulere oss til å tro bedre eller dårligere om personen alt ettersom.

Det jeg sa i posten min over var kanskje ikke verdens beste formulering, men det var det jeg mente med at folk har forskjellige preferanser.

En annen ting ang. "fjortiss-forhold", de varer kort ikke fordi folk har dårlig personlighet, men fordi personliheten en selv har og partnerens kan endre seg veldig raskt i denne perioden og man vil da ikke passe sammen lenger. Preferanser endrer seg osv. Dessuten er man uerfaren.

Derfor er det litt naivt å si at en bra personlighet er det aller viktigste, fordi for deg så er det helheten av personen du møter og dine preferanser/kriterier (samt feromoner, kroppsspråk osv) som sier noe om du finner personen pen, smart osv.

Stort sett enig med alt du sier her. Men det jeg sier er at personligheten er det viktigste, men hva en god personlighet er, er som du sier ekstremt subjektivt. Her trenger man ikke nødvendigvis å se på kjæreste-forhold, men også vennskap. Jeg kjenner mange personer jeg ikke tåler å være i nærheten av, men som har mange gode venner. Det er fordi jeg og personens venner har forskjellige syn på hvordan en god venn skal være, og hva en god personlighet er.Det samme gjelder innenfor kjærligheten. Sånn sett så kan man si at dårlig personlighet ikke eksisterer, ei heller god. For hvem skal bestemme kriteriene for en god og dårlig personlighet, når så å si alle har sitt eget syn på det? To negative personer vil kanskje klaffe perfekt sammen, og mene at dem har gode personligeheter, mens positive personer vil se på dem som sure og gretne, og heller se etter glade personer. Hva en god personlighet er, styres altså i stor grad etter hvordan man selv er, mener jeg.

Men uansett forandrer ikke det saken at personlighet er det viktigste. Og du nevner at det er helhetsinntrykket som subjektivt er det viktigste. Det er jeg enig i, men helhetsinntrykket er jo også bestående av mange enkelt-trekk hos personen. Og ved å ta alle de trekkene fra hverandre, mener jeg det er personligheten som utgjør den største og viktigste delen av det totale inntrykket. De andre trekkene du nevner er også viktige, men da i mindre grad enn personligheten.

Begge. En person man liker både utseende og personligheten til er optimalt.

Har et lite "problem":

Har vært god venn med en jente i snart to måneder. I starten hadde jeg ikke noen spesielle følelser for henne, men ble i grunn ganske forelska i henne ganske fort. Vi har mye til felles; nokså lik musikksmak, like meninger om ting osv, og vi kommer jævlig godt overens. Vi snakker mye sammen, og har til og med vært på en date, men skjedde ingenting spesielt. Noe som er litt rart er at når vi to er alene er hun veldig pratsom, hyggelig osv, men når vi er blant andre er hun ofte veldig sjenert, og hun snakker ikke noe særlig.

For meg virker det som jeg har havna i "the friendzone". Vi er veldig gode venner, men virker ikke som hun vil noe mer, selv om det kan hende. Hun er som sagt generelt en ganske sjenert, og ikke så lett å gjennomskue. Hun snakker fortsatt litt om eksen som har fått seg ny dame og som fortsatt er god venn med vedkommende, samtidig som hun skulle ønske han var homo lissom. Så jeg vet ikke jeg. Hun sier i hvert fall at hun ikke lengter tilbake, så enten er det sant, ellers har jeg ikke sunket så dypt ned i friendzonen ennå.

Ellers har jeg ikke plukket opp så mange typiske hint, bortsett fra at vennene hennes noen ganger ser litt smilende bort på oss når vi to står og snakker eller whatever. Men det er litt typisk de vennene uansett slik jeg kjenner dem, så jeg vet ikke om det trenger å bety noe. Har egentlig bare lyst til å gå rett opp til henne å si hva jeg føler, men da risikerer jeg også å ruinere vennskapet, og det vil jeg egentlig ikke.

Noen råd?

Hahahahahha xD Fikk dama mi til å spille Left 4 Dead i går, så sykt gøy å se på xD

Men uansett forandrer ikke det saken at personlighet er det viktigste. Og du nevner at det er helhetsinntrykket som subjektivt er det viktigste.

La meg dra tankegangen min litt lenger her. Faktisk er det sterkere beviser for at utseende er viktigere enn personligheten når det kommer til å finne seg en seriøs partner. Dette er fordi (som nevnt over) kroppen vår forteller hjernen ting om en person før du i det heletatt begynner å snakke med vedkommende. Dette gjelder alle mennesker som vi møter uten å ha blitt fortalt noe om dem på forhånd.

Det første du vil legge merke til ved en person ER faktisk utseende, men også feromoner og kroppsspråk/holdning. Det vil da si at det er det "pene" som tiltrekker deg i starten, ikke det "gode" (pen person vs god personlighet). Du har derfor et automatisk filter som vil filtrere ut det "stygge" og sannsynligheten for at du blir sammen med personen eller venn med personen avhenger av at du i det heletatt finner personen interessant.

Hvis du er på en fest og har bestemt deg for å sjekke opp en av jentene der, men bare en, hvem går du til da? Du har alt fra stygge personer der til pene personer der. Pent og stygt er som sagt en egens subjektive preferanse, brunkremjenter kan for mange være pent og for andre være stygt.

Så kan det også hende at personens kroppsspråk veier mer enn utseende der og da, men kroppsspråket er ikke alltid representativt for personligheten. Ihvertfall ikke feromoner.

Derfor, hvis du har en tilfeldig fordeling av egenskapende pent til stygt og god til dårlig (personlighet), så vil det pene til det stygge være den første regulerende faktoren. Selvfølgelig, hvis man har like mye tid til å utforske alle individene med denne tilfeldige fordelingen så ville det ikke hatt noen effect, men hvis man bare kunne velge halvparten eller 1/3 så hadde utfallet blitt noe annet.

Har et lite "problem":

Har vært god venn med en jente i snart to måneder. I starten hadde jeg ikke noen spesielle følelser for henne, men ble i grunn ganske forelska i henne ganske fort. Vi har mye til felles; nokså lik musikksmak, like meninger om ting osv, og vi kommer jævlig godt overens. Vi snakker mye sammen, og har til og med vært på en date, men skjedde ingenting spesielt. Noe som er litt rart er at når vi to er alene er hun veldig pratsom, hyggelig osv, men når vi er blant andre er hun ofte veldig sjenert, og hun snakker ikke noe særlig.

For meg virker det som jeg har havna i "the friendzone". Vi er veldig gode venner, men virker ikke som hun vil noe mer, selv om det kan hende. Hun er som sagt generelt en ganske sjenert, og ikke så lett å gjennomskue. Hun snakker fortsatt litt om eksen som har fått seg ny dame og som fortsatt er god venn med vedkommende, samtidig som hun skulle ønske han var homo lissom. Så jeg vet ikke jeg. Hun sier i hvert fall at hun ikke lengter tilbake, så enten er det sant, ellers har jeg ikke sunket så dypt ned i friendzonen ennå.

Ellers har jeg ikke plukket opp så mange typiske hint, bortsett fra at vennene hennes noen ganger ser litt smilende bort på oss når vi to står og snakker eller whatever. Men det er litt typisk de vennene uansett slik jeg kjenner dem, så jeg vet ikke om det trenger å bety noe. Har egentlig bare lyst til å gå rett opp til henne å si hva jeg føler, men da risikerer jeg også å ruinere vennskapet, og det vil jeg egentlig ikke.

Noen råd?

Hvis du spør meg er "the friendzone" bare bullshit. Mange blir sammen etter ¨å ha vært venner, så det skal du ikke bry deg om.
Mitt tips er: kjør på, bare fortsett å være frempå og snakke med henne. Kanskje dere kan dra på kino eller noe? Evt. finne på noe på fritiden.
Uten at jeg har noe erfaring da, jeg er for sjenert som alltid

Lagt til 2012-04-23 19:25:
det er egentlig en drittfølelse det, at man møter noen man liker, men blir for nervøs til å ta kontakt.

Citerer Alexander Lange:
Har et lite "problem":

Hvis du spør meg er "the friendzone" bare bullshit. Mange blir sammen etter ¨å ha vært venner, så det skal du ikke bry deg om.
Mitt tips er: kjør på, bare fortsett å være frempå og snakke med henne. Kanskje dere kan dra på kino eller noe? Evt. finne på noe på fritiden.
Uten at jeg har noe erfaring da, jeg er for sjenert som alltid

Lagt til 2012-04-23 19:25:
det er egentlig en drittfølelse det, at man møter noen man liker, men blir for nervøs til å ta kontakt.

Jeg syntes egentlig det også er bullshit med friendzone fordi jeg endte ilag med bestevenninna min som jeg hadde vært venn med i 1 år x)

Det første du vil legge merke til ved en person ER faktisk utseende, men også feromoner og kroppsspråk/holdning. Det vil da si at det er det "pene" som tiltrekker deg i starten, ikke det "gode" (pen person vs god personlighet). Du har derfor et automatisk filter som vil filtrere ut det "stygge" og sannsynligheten for at du blir sammen med personen eller venn med personen avhenger av at du i det heletatt finner personen interessant.

Jojo, det du sier her er jo fullstendig sant, men husk nå at dette er i en bestemt situasjon, typisk den du er i når du er på fest eller på byen. Men tenk på en situasjon som kanskje i enda større grad enn ovennevnte fører til gode og langvarige forhold; nemlig venner-kjærester. Jeg vil vel anta at de aller fleste av oss velger venner etter andre preferanser enn utseende, og for mange teller vennenes utseende ikke noe i det hele tatt, enten det er gutt eller jente. De av motsatt kjønn (for de fleste) som virkelig klaffer personlighetsmessig, vil da eventuelt gå videre fra vennskapet. Da er det jo personligheten som legger grunnlaget, ikke utseendet.

Dette er da, i motsetning til den du selv nevnte i sitat, en situasjon hvor et eventuelt forhold utvikler seg grunnet personlige trekk, ikke utseende. Sånn sett sitter vi nå bare igjen med to forskjellige eksempler, og det fins jo fremdeles uendelig med tilfeller der variasjonen i betydning er enorm. Dette tyder bare på at hele spørsmålet er enormt komplisert, mye mer enn jeg selv først tenkte, og det hele er avhengig av en rekke matematiske regnestykker og tilfeldigheter. Hva som da er viktigst blir jo igjen irriterende vanskelig å bestemme...

Jeg syntes egentlig det også er bullshit med friendzone fordi jeg endte ilag med bestevenninna min som jeg hadde vært venn med i 1 år x)

Ja men du er fjorten år.

Noen tips mot det å være overdrevent nærvøs?

Hvorfor er du nervøs? Hvis du er redd for at noen skal le av deg om du blir rejected, er det bare å tenke at du har mer baller enn de, fordi du iallefall tør å vise interesse.

Friendzone er ikke akkurat bullshit. Det blir som å si at vennskap er bullshit og at bestevennen din mest sannsynlig vil bli sammen med deg siden dere er venner. Alle jenter er faktisk ikke interessert i et forhold selv om du velger å tro det. Og om du velger å presse på et forhold er det ikke så sikkert at det vil vare så lenge. Sier ikke at "vennesonen" ikke kan brytes, men jeg vil påsta at den eksisterer. Jeg friendzonet en selv og angrer ikke.

Har et lite "problem":

Har vært god venn med en jente i snart to måneder. I starten hadde jeg ikke noen spesielle følelser for henne, men ble i grunn ganske forelska i henne ganske fort. Vi har mye til felles; nokså lik musikksmak, like meninger om ting osv, og vi kommer jævlig godt overens. Vi snakker mye sammen, og har til og med vært på en date, men skjedde ingenting spesielt. Noe som er litt rart er at når vi to er alene er hun veldig pratsom, hyggelig osv, men når vi er blant andre er hun ofte veldig sjenert, og hun snakker ikke noe særlig.

For meg virker det som jeg har havna i "the friendzone". Vi er veldig gode venner, men virker ikke som hun vil noe mer, selv om det kan hende. Hun er som sagt generelt en ganske sjenert, og ikke så lett å gjennomskue. Hun snakker fortsatt litt om eksen som har fått seg ny dame og som fortsatt er god venn med vedkommende, samtidig som hun skulle ønske han var homo lissom. Så jeg vet ikke jeg. Hun sier i hvert fall at hun ikke lengter tilbake, så enten er det sant, ellers har jeg ikke sunket så dypt ned i friendzonen ennå.

Ellers har jeg ikke plukket opp så mange typiske hint, bortsett fra at vennene hennes noen ganger ser litt smilende bort på oss når vi to står og snakker eller whatever. Men det er litt typisk de vennene uansett slik jeg kjenner dem, så jeg vet ikke om det trenger å bety noe. Har egentlig bare lyst til å gå rett opp til henne å si hva jeg føler, men da risikerer jeg også å ruinere vennskapet, og det vil jeg egentlig ikke.

Noen råd?

Du sier hun er sjenert og holder seg litt tilbake. Hva om hun er for sjenert til å vise at hun liker deg? ;)

Citerer Venom140:
Jeg syntes egentlig det også er bullshit med friendzone fordi jeg endte ilag med bestevenninna min som jeg hadde vært venn med i 1 år x)


Ja men du er fjorten år.

Jeg er snart 17...

Let me tell you a Joke. Ok? Pussy! I dont get it?. And you never will ;)

Dårlig vits.

Citerer fattigmann:Citerer Venom140:
Jeg syntes egentlig det også er bullshit med friendzone fordi jeg endte ilag med bestevenninna min som jeg hadde vært venn med i 1 år x)


Ja men du er fjorten år.

Jeg er snart 17...

Du oppfører deg som en fjortiz

Citerer Venom140:Let me tell you a Joke. Ok? Pussy! I dont get it?. And you never will ;)

Dårlig vits.

Jupp

^This

^What he said.

^What she said. jk

Prøv å være litt saklige da.

Hater situasjonen jeg er i nå. Har på følelsen av at en jente jeg liker har noe av de samme følelsene for meg (det er ikke ofte, tror jeg. Har forferdelig dårlig selvbilde), men jeg føler ikke at jeg kan takle et forhold akkurat rundt disse tider. Jeg bor hjemme på et svært øde sted, har ikke lappen enda, går på videregående og har noen utrolig slitsomme foreldre, i tillegg til å være rimelig opptatt av pc og spill. Dette høres ut som noen teite fjortis problemer, I know, men jeg er vel en ganske følsom og lite sosial type og det føles litt jævlig å bare avvise og opptre som en arrogant, kald fyr for å unngå "kleine" situasjoner.

Håper dette får tråden til å fungere litt igjen.