Frisk eller syk? Mind Scanners står overfor dilemmaene ved psykiatriske behandlinger

Helt siden Grand Theft Auto og Mortal Kombat skapte moralsk panikk med sin voldelige og respektløse stil tilbake på 1990-tallet, har forholdet mellom spill og mental helse ofte blitt diskutert. Likevel er det først de siste par årene at spillene selv har begynt å behandle emnet i sine fortellinger.

Mind Scanners fra det danske studioet The Outer Zone er satt i en mørk og dyster fremtid med cyberpunk-estetikk og et dryppende synthesizer-lydspor. Til tross for dette er ikke jobben din å skyte med laserpistoler eller hacke dataterminaler som vanlig for sjangeren. I stedet må du diagnostisere og behandle psykiske lidelser.

"Inspirasjonen kom fra et besøk tilbake i 2015 eller der om til et nå lukket psykiatrisk sykehus i Gent," avslører grunnleggeren av The Outer Zone, Malte Burup. "Sykehuset hadde blitt omgjort til et museum [Dr Guislain Museum], og jeg ble umiddelbart fascinert av alle disse bisarre metodene som ble brukt til å behandle mennesker tilbake i dagene. Metoder som nesten ser ut til å være rene formodninger.

Den tankevekkende innsikten i det 19. århundres psykiatri, som ofte hadde liten respekt for pasientens faktiske velvære, fikk den grafisk utdannede spilldesigneren til å tenke på om opplevelsen på en eller annen måte kunne gjøres om til et spill. Etter å ha gitt ut den interaktive barneboken Sofus and the Moon Machine tilbake i 2016, slo han seg sammen med programmerer Rasmus Mølck Nilsson og startet utviklingen av Mind Scanners. Et spill hvor dere selv får eksperimentere med den «alternative» mentale behandlingen.

– Ved å spille som psykiater vil du som aktør føle konsekvensene av de etiske dilemmaene psykiatrien står overfor, og reflektere over utfordringene som vil oppstå, forklarer Burup.

Utviklerne fra The Outer Zone prøver ikke å skjule at de har blitt inspirert av Papers, Please. Indiehiten fra 2012 plasserte deg i skoene til en overarbeidet grensevakt i et fiktivt østblokkland. Ved å sammenligne dokumenter som pass og innreisetillatelser fikk du til slutt avgjøre folks skjebne - ville den aktuelle borgeren få lov til å krysse grensen eller nektet innreise?

I mange aspekter minner Mind Scanners om kildematerialet. Med den åpenbare forskjellen at det danske spillet er satt i fremtiden, og spilleren, i stedet for å dømme om en person er en lovlydig borger eller en spion, må avgjøre om de lider av en mental tilstand. Og spillets dilemmaer stopper ikke her, da du ikke bare har til oppgave å diagnostisere pasientene dine. Du må også kurere dem.

De psykiatriske behandlingene er laget ved hjelp av futuristiske maskiner, hver og en koblet til et bestemt minispill. Du kan bruke et futuristisk par briller for å dekode symboler i pasientens øyne. Eller du kan bombardere ørene deres med en slags rytmisk morsekode, du må tyde. I mange tilfeller er behandlingene sannsynligvis mer sinnssyke enn pasientene. Noe hentet fra besøket på det psykiatriske sykehuset, avslører Burup:

"I det belgiske museet var det rare enheter overalt. Jeg gikk rundt og tenkte «hva i helvete skal disse knappene på denne rare maskinen fra 1905 gjøre?». For eksempel et slags piano der du hadde fem katter som mjauet ved å putte torner eller spiker i potene, og tilsynelatende skulle det kurere noe. Det var veldig rart, og jeg ønsket å inkludere den dimensjonen. Du skulle ikke bare bla gjennom en rapport."

Opprinnelig hadde jeg sett for meg Mind Scanners som fant sted tidligere. Men det ville ikke fungere, for som spiller ville du bare tro at du spilte en slags tortursimulator.

Takket være minispillene kan Mind Scanners fort bli en hektisk opplevelse. Du har bare 200 sekunder per dag for å utføre oppgaven din, og under behandlinger tikker klokken konstant mens forvirrende symboler danser rundt på det futuristiske diagnostiske utstyret. Som om dette ikke var nok, må du også balansere stressnivået til pasientene dine. Utstyret ditt er på ingen måte skånsomt, og hvis du presser pasienten for mye, kan de ende opp med å få en psykose og miste personligheten.

"Tidspress er sjelden noe du inkluderer i spilldesign, da det ofte fører til unødvendig stress," forklarer Burup. – Men vi ville ha den følelsen av stress. Du vil uunngåelig gjøre feil, menneskelige feil, og det vil påvirke menneskene i spillverdenen. Tiden din blir da en slags ressurs. Og det er også det vi ser i den reelle helsesektoren. Ansatte presses på tid og ressurser, og det fører til feil."

Mens arbeidsforholdene for psykiatere og psykisk helsepersonell har vært mye diskutert de siste årene, er det dessverre ikke mye å gjøre med det i det dystre universet til Mind Scanners. Siden du jobber for en totalitær bystat kalt The Structure er det ikke mye du kan gjøre når det gjelder å forbedre arbeidsforholdene dine. Spesielt siden de holder datteren din som gissel på en mentalklinikk. Det du kan gjøre, er å infiltrere systemet fra innsiden. Kanskje ved hjelp av den mystiske underjordiske organisasjonen kjent som Moonrise. Eller du kan behørig gjøre jobben din, og håper myndighetene vil belønne deg.

Hvordan historien går er helt opp til deg. Mind Scanners har flere forskjellige avslutninger og reagerer, ikke bare på valgene dine i løpet av historien, men også på resultatet av behandlingene dine. The Outer Zone valgte strukturen, slik at valgene dine føltes konsekvens. Det bør ha noe å si om du mishandlet pasientene dine eller ikke. Men den åpne narrative strukturen viste seg også å være en stor utfordring for den lille utvikleren, avslører Nilsson, som håndterte det meste av den tunge kodingen:

– Vi hadde en ganske fornuftig tidsplan som vi stort sett klarte å holde oss til. Men historien, alle valgene og de forskjellige grenene, var nok det som endte opp med å gå mest over tid og budsjett. Vi gikk ofte tilbake og endret ting for å virkelig spikre den følelsen av at spillet reagerte på hvordan du behandler pasientene og valgene du tar underveis.

Burup legger til: "Du ser kanskje ikke alt arbeidet vi har gjort i løpet av en enkelt gjennomspilling. Men du kan føle det når du spiller. Uansett hva du gjør, kan du føle at det er en konsekvens.

Selv om spill som depressiv Hellblade: Senua's Sacrifice og det angsty tenåringsdramaet Life is Strange har banet vei noe, kan det fortsatt være et litt ømtålig emne for å gjøre mental helse til piksler og morsom spilling. Gaming har noen ganger for vane å trivialisere alvorlige temaer. Bare tenk på hvordan krig håndteres i spill som Battlefield eller Call of Duty. På den annen side, som et interaktivt medium, kan det noen ganger også sette deg for nær for komfort. Som i den tidligere nevnte Papers, Please, hvor du ikke bare ser på eller leser om et umenneskelig byråkrati - du er faktisk en del av det.

Hensyn som dette var noe The Outer Zone tenkte lenge og hardt på. "Opprinnelig hadde jeg sett for meg Mind Scanners som fant sted tidligere," avslører Burup. – Men det ville ikke fungert, for det er allment kjent nå at ingen av behandlingene fra den gang faktisk virket. Som spiller ville du bare tro at du spilte en slags tortursimulator.

De etiske aspektene endte også opp med å påvirke spillets kunst og tone. "Jeg hadde ønsket at spillet skulle være i høy oppløsning med realistisk 2D-grafikk. Men jeg beveget meg på en måte bort fra det mørke og dystre mot noe lysere og mer fargerikt med lav oppløsning. For å gi følelsen av at du spilte et spill. Mørket er nå litt mer begrenset til teksten. Det vi ønsker å gjøre er å peke på problemer på en samfunnsmessig skala. Vi ønsket ikke å peke fingre på noen ekte individer."

Det jeg virkelig liker med dette studioet er at inspirasjonen er en del spill, en del alle slags andre ting. Med Death Howl henter vi nok en gang inspirasjon fra spesifikke spill. Men også sjamanisme, den kollektive bevisstløsheten og mange andre ideer.

På grunn av dette kan Mind Scanners ved første øyekast virke som et gammelt Nintendo-spill med sin pikselerte grafikk og chiptune-inspirerte lydspor. Universet er likevel svært dystert, og den audiovisuelle siden er sterkt inspirert av klassisk sci-fi-film. Mest av alt Blade Runner, og spesielt den intrikate Voight-Kampff-maskinen, men også den satiriske og litt overdrevne stilen til David Cronenberg og Paul Verhoevens 80-tallsklassikere som Videodrome og RoboCop.

"Vi ble veldig inspirert av denne typen sci-fi sosial satire," forklarer Burup, som i tillegg til å gjøre det meste av skrivingen, også tegnet grafikken og komponerte lydsporet. "[I disse filmene] føles alt litt falskt eller gameshow-aktig. Nesten som et videospill, faktisk. De har et slags stivt, mekanisk og også lekent univers. Og samtidig gir de innsiktsfulle sosiale kommentarer."

Med anstendig salg på PC og senere utgivelser for Xbox og Nintendo Switch, virket det åpenbart at The Outer Zone's neste prosjekt skulle settes i Mind Scanners-universet eller i det minste bygge på den samme mekanikken. Det er imidlertid ikke tilfelle.

For øyeblikket jobber det København-baserte studioet med Death Howl. Et kortspill i retning av Slay The Spire med elementer fra taktiske rollespill og en åpen verden som spilleren kan utforske fritt mellom kampene. Settingen er en magisk og spirituell versjon av steinalderen hvor du spiller som den unge kvinnen som heter Ro. Men historien er til syvende og sist sekundær, forklarer utvikleren. Det er spillingen som er i fokus.

"Det jeg virkelig liker med dette studioet er at inspirasjonen er delvis spill, en del alle slags andre ting," forteller Lasse Sommer, studioets tredje og nyeste medlem. – Som med Mind Scanners som kombinerer Papers, Please med tanker og betraktninger om besøket på et psykiatrisk sykehus. Med Death Howl henter vi nok en gang inspirasjon fra spesifikke spill. Men også sjamanisme, den kollektive bevisstløsheten og mange andre ideer.»

Fra fremtiden til den gamle fortiden. Fra en narrativ drevet opplevelse til spilling først. The Outer Zone er ikke redd for å utforske nye ideer, og vi er glade for å lære mer om deres kommende spill etter hvert som utviklingen kommer.