Frontlines: Fuel of War

Historien i Frontlines kunne vært både interessant og dagsaktuell. Den er lagt omtrent 15 år frem i tid, og verden er i startgropen av en ny verdenskrig. Nesten hele jordens oljereserver er brukt opp, miljøet er i ferd med å gjøre opprør, og midt oppi det hele begynner verdens stormakter å slåss om det lille som er igjen av naturressurser. Spillet tegner et bilde av et oljeavhengig USA i fullstendig kaos, alt sett og fortalt gjennom øynene til en amerikansk journalist.

Men merk deg at jeg sa kunne vært både interessant og dagsaktuell. Frontlines er ikke akkurat et historiedrevet FPS, og der historien har sitt potensial, har den også sine fallgruver. Den går ikke i dybden av problemene den åpner for, men presenterer de for så å glemme de helt bort. Man mister fort grepet om det store bildet, og blir sittende å konsentrere seg helt om neste checkpoint, uten å se noen større mening.

For det er virkelig det enspillerdelen handler om. Neste checkpoint. Oppdragene blir lett stykket opp av at man hele tiden konsentrerer seg om å løse småoppdrag, som å ta ut et kontrolltårn eller angripe en fiendtlig stilling. Men hvis du ikke plages nevneverdig av den tanken, kan Frontlines egentlig være et ganske bra spill. Intense, adrenalinfylte kamper, masse originale våpen og kjøretøyer å boltre seg med på store, åpne baner har en underholdningsverdi i seg selv. Så selv om enspillerdelen av spillet ikke når helt opp i forhold til andre titler i samme sjanger, er det en fin måte å slå ihjel rundt åtte timer på. Men er du ute etter noe nytt, er ikke dette plassen å lete. For de nyhetene spillet har hjelper ikke på at helhetsinntrykket blir noe uoriginalt.

Men om enspillerdelen ikke når helt opp er det likevel i flerspillerdelen Frontlines virkelig skal briljere. Med mulighet for å holde egne kamper med opptil 32 spillere, eller delta på THQs 50-spiller-servere, og med stor tilgang på helikoptre, fly, droner og massevis av våpen, er alt duket for en veldig bra spillopplevelse. Men også her er det enkelte ting å trekke for. Det er kun én flerspillermodus, så variasjonen vi gamere etterhvert har blitt så bortskjemte med, mangler. Dette kutter drastisk ned på flerspillerdelens levetid.

Kontrollsystemet fungerer veldig bra gjennom hele spillet. Uansett om du går til fots, sitter bak stikkene på et panserkjøretøy eller skal manøvrere en drone rundt omkring, er det enkelt å styre, og du lærer deg fort hvordan det funker.

Musikk- og lydeffekter er bra snekret sammen. Ingenting er som en intens skuddveksling akompagnert av litt hard rockemusikk og noen hardslående eksplosjoner. Men midt oppi disse sekvensene blir det lett rotete når fortellerstemmen setter igang med en bit av historien. Stopper du opp for å høre hva han har å si dør du. Men konsentrerer du deg om kamphandlingene, får du ikke med deg noen ting. Men dette skjer heldigvis ikke så ofte, og som tidligere nevnt er ikke historien det viktigste å få med seg uansett.

Grafisk fungerer Frontlines stort sett bra. Det er litt variasjon i kvaliteten når de store kampscenene pågår som verst, og enkelte grafiske glipper blir det. Men helhetsinntrykket er egentlig ganske bra, og enkelte ganger ser det faktisk veldig pent ut. Det er mulig å ødelegge en god del av banene, og når du destruerer et vanntårn med en stridsvogn eller sender et dronehelikopter inn vinduet på et murbygg og sprenger det til himmels, ja da sitter du der og smiler fornøyd med deg selv.

Alt i alt syns jeg Frontlines: Fuel of War er et underholdende spill, men det mangler endel for å kunne måle seg med de virkelig store titlene innen samme sjanger. Det meste har vi sett før, i en litt annen innpakning. Men likte du det den gang er det jo ingenting som tilsier at du ikke skal like det nå. Er du en altslukende FPS-fan som ikke kan få nok, er Frontlines midt i blinken for deg. Er du derimot en kresen krigsspillentusiast, kan det nok være lurt å holde seg til Call of Duty 4 en stund til.