FUBAR (Netflix)

Arnold Schwarzenegger spiller sin første TV-rolle som en pensjonert CIA-spion. Men en dag oppdager han at datteren Emma også har blitt rekruttert av CIA, og livet hans blir snudd på hodet. Å nei! Pappa finner datterens hemmelige leppestiftvibrator! Så stivt! Så pinlig! Se for deg True Lies, men uten edge, spenning, budsjett eller personlighet - og du får FUBAR, et lettfordøyelig halvfabrikat som føles som en falsk serie. Du vet, en av de seriene som bare eksisterer i en annen serie for å fungere som en parodi. Men det hele er ekte og sendes i stuene våre for... ja, hvem er målgruppen for FUBAR?

Arnold-fans vil absolutt ikke få noe kick av en utvannet lavbudsjett-actionthriller. Netflix-mødre vil ikke være interessert i en oppstyltet actionmann som er tvunget til å uttale Zach Galifianakis' navn og erstatte "Fuck" med "Fluff" for å være mest mulig tilgjengelig for et bredt publikum - noe som sjelden fungerer. Det er en sleip far-og-datter-serie i spiondrakt som benytter seg av de mest grunnleggende og utslitte sitcom-situasjonene for å skape en illusjon om at serien er en hjertevarm komedie og ikke en kunstig unik produksjon som kun eksisterer for å surre i bakgrunnen mens man gjør noe mer meningsfylt i stua.

FUBAR prøver å være som den animerte agentserien Archer, der det dysfunksjonelle forholdet mellom foreldre og avkom ofte får spionbyrået deres i trøbbel. Forskjellen mellom Archer og FUBAR er at det barnslige i Archer fungerer på grunn av karakterenes menneskelige dynamikk, bitre konflikter og hysterisk store egoer. Archer er morsom fordi karakterene er voksne som oppfører seg som barn. FUBAR er kjedelig fordi karakterene er barn som prøver å oppføre seg som voksne, og det fungerer ikke et øyeblikk. CIA drives som en klovneforestilling for papirtynne karakterer som konstant overforklarer alt, dytter Big Bang Theory-humor ned i halsen på seeren og snakker om hvordan de har lært av livet på slutten av hver episode som om det var en barneforestilling.

På 90-tallet kunne premisset med datteren til en hemmelig spion og Schwarzenegger ha fungert i de rette hendene. Det kunne ha fungert som en to timer lang actionfilm med glimt i øyet som klarte å balansere det hardkokte med det osteaktige, som i Schwarzeneggers gullalder. Her er det imidlertid for det meste utmattende forcert og flammende kjedelig. Det er en eller to episoder som fungerer, for eksempel når datteren må forføre en person for første gang for å få tilgang til hans statshemmeligheter, men åtte episoder er en pinefull mengde å komme seg gjennom for å nå et klimaks som stort sett bare mangler retning. Selv om Schwarzenegger prøver å sjarmere som en koselig CIA-bestefar, er det tydelig at Terminator-ikonets storhetstid var over for 20 år siden, og FUBAR vil ikke akkurat bringe Commando-fansen tilbake til TV-sofaen.