Gamereactor tester Comic Con

«Jeg tok ikke med meg nok penger.»


«Velkommen til Comic Con!»



Det er vanskelig å beskrive en opplevelse som London Comic Con med få ord. Moro, surrealistisk og intenst fungerer dog, selv om opplevelsen er særdeles forskjellig fra person til person. En ting er sikkert - du går. Mye. Og selv om du går igjennom den samme rekka av boder om og om igjen vil du fortsatt se nye ting hver gang. Jeg tilbrakte to dager på MCM London Comic Con og kom hjem med et stort smil om munnen, et par gnagsår og altfor mye Batman-effekter.

Dørene har så vidt åpnet, og jeg befinner meg ved inngangen til MCM Comic Con som tar sted på ExCel konferansesenter i bydelen Newham øst i London. Et rekordtall av mennesker kom til arrangementet i år - mer enn 130,000 - for å oppleve paneler, få signaturer og bilder med kjendiser og ikke minst shoppe.

Området utenfor senteret er et forvirrende syn. Etter å ha sittet i et fullstappet tog som minnet om forsiden til et Super Smash Bros-spill, følte jeg meg forberedt på å se mye rart. Så der sto jeg, utenfor senteret i klassisk Engelsk drittvær, og ble opphengt i en storskjerm som viste Batman vs Superman-traileren. Da traileren nærmet seg slutten fikk jeg øye på to cosplayere som sto foran meg og pekte på skjermen - en Superman og en Batman. En vakkert øyeblikk, frem til en Joker nesten sølte hele kaffen sin på meg.

Ti minutter senere var jeg endelig innendørs, og jeg prøvde å finne frem blant utkledd ungdom og en rekke forvirrede menn i dresser som hadde en konferanse ved siden av.

Endelig fant jeg hovedrommet. Å si at det var massivt er en underdrivelse - bod etter bod så langt øyet kunne se, allerede fullstappet med mennesker som ville kjøpe ting. Og ting var det definitivt å kjøpe. Tegneserier, klær, Manga, merchandise i alle former og fasonger - og boden alle prøvde å unngå, hvor en gruppe påtrengende unge menn prøvde å selge deg Paintball-medlemskap.

Forvirret men fascinert bestemte jeg meg for å bare gå rett frem, uten mål eller mening - med andre ord det 99 prosent av alle andre gjorde. En forbipasserende komplimenterte Sims-diamanten som skinte på hodet mitt - mitt særdeles late forsøk på cosplay - og en annen ba meg ta et bilde av han foran Back To The Future-displayet.

Jeg fant frem til Walking Dead-boden, hvor zombiene kloret etter deg bak et gjerde, med mennesker konstant foran gitteret med selfie-stenger. Jeg snur meg og en zombie står rett bak meg og griper tak i skulderen min. Også en måte å få igang hjerterytmen.

Etter en time innser jeg at jeg kommer til å gå mye. Jeg finner en benk utenfor hallen og en like sliten gutt i tenårene med Assassin's Creed genser setter seg ved siden av meg.

«Er dette din første Comic Con også?,» spør han med tykk Liverpool-aksent.


«Jepp. Hva syns du?»


«Helt fantastisk. Lommeboka derimot syns ikke det samme.»

Han løfter opp posen ved siden av seg, fullstappet av tegneserier. 


«Uansett verdt det. Nye tegneserier er alltid bra, og ikke minst bilde med Adam og Jack!»

Flere kjente internettfjes skulle være på messen, både sittende i boder klare for signering/bilde og på gulvet. Yogscast- og asdfmovie-bodene var iferd med å fylles opp på ettermiddagstid, Twitch hadde startet streamen sin og to gutter løp forbi meg og spør om jeg har sett kompisen deres et sted, YouTube-personligheten KSI. Var det derimot en bod som var særdeles populær så var det Rooster Teeth sin. Hva som så ut som køen til Assassin's Creed viste seg å være køen for å få autograf fra Adam Kovic, medlem av Funhaus og tidligere Machinimas Inside Gaming, og Achievement Hunters Jack Pattillo . Køen kryper seg rundt andres boder, og ventetiden er - for å si det mildt - lang.

«Jeg ventet tre timer. De er jo ikke i London akkurat ofte,» sier en fan ikledd en nå signert Funhaus skjorte, før han blir nærmest dyttet ut av området av en frustrert vakt som prøver å holde orden på køen.

«Det er intenst. Vi forventet absolutt ikke at det skulle være så mange mennesker. Men herregud, det er jo bare et stort kompliment! Det skulle bare mangle at vi sitter her og møter alle sammen, det er bare kjempehyggelig. De er jo tross alt grunnen til at vi kan gjøre hva vi gjør,» smiler Adam Kovic før han blir nærmest overfalt av en ivrig fan.

Tre timer, to t-skjorter og en Street Fighter-julegenser senere, og jeg finner indiespillene. En ninja møter meg med et skilt hvor det står «Kan du slå ninjaen?». Jeg prøver. Spillet som heter Black & White Bushido er en av de bedre indiespillene jeg fikk fingrene i mens jeg var der - et enkelt, men underholdende Street Fighter-lignende slåssespill, med interessante mekanikker, et overraskende snikelement og minimalistisk design. Jeg spiller mot en hvit ninja, både i spillet og i virkeligheten, som kun uttrykker seg gjennom håndbevegelser. Stillingen ble 8-9, og jeg taper. Så vidt.

«Ingen slår en ninja», hvisker han før han utfordrer en ny motstander.

Jeg fortsetter å spille gjennom indie etter indie, hvor (foruten Black & White Bushido) spillet Eternal Step endte opp med å bli et jeg koste meg med mest, et actioneventyrspill med like koselig stemning som skapere.

Lørdag var en helt annen historie, og desidert dagen man bør satse på å dra. Hovedrommet var dobbelt så fullt, hallene var konstant fylt av mennesker og dokøene var, for å si det mildt, intense. Jeg løper rundt med et kamera i ryggen og en kompis som ikke klarte å stoppe å se på alle de vakre kvinnelige cosplayerne. Det er såpass fullstappet at bare det å ta frem kameraet fra veska er et mareritt - men verdt det.

Cosplayet i år var meget imponerende, såpass at man til tider ikke kunne gjøre annet enn å stå og måpe. Fra superhelter til karakterer fra TV-serier, anime-figurer og egenproduserte personligheter - det var mye å se. Noen av dem hastet seg rundt, og fotografer nærmest løp etter dem for å rekke et bilde eller to, andre tok det med ro og smilte til kameraet ved hver anledning.

Det var mye moro å finne på under årets Comic Con, inkludert Walking Dead-, Beowolf: Return to Shiledlands-, Rooster Teeth og Doctor Who-paneler, intervjuer med stjerner på gulvet, inkludert Walter Whites sønn spilt av R.J. Mitte, og ikke minst flere indiespill (og Dark Souls 3 om man var villig til å stå i kø i tre timer). Opplevelsen av å gå rundt og bare kikke var imidlertid det morsomste.

Det var så mye å ta inn over seg, selv på fredagen som var «stille» i forhold til lørdagens kaotiske tilstand, og man la stadig merke til nye detaljer, kostymer, boder og ikke minst freebies (har aldri drukket så mye Rockstar i hele mitt liv). Det var flere rom å ta turen gjennom, inkludert eSports rommet og et Cosplay showroom.

Jeg ender opp på en etterfest med Rooster Teeth-personligheter og fans lørdag kveld, og på mange måter summerte festen opp akkurat hva Comic Con var - et stort kaos av nerder i t-skjorter med trykk som klemmer og komplimenterer hverandre, et par kjente fjes som får litt ekstra oppmerksomhet i mengden, og en håndfull personer i cosplay.

Følelsen av samhold er kanskje hva som er det beste med Comic Con, foruten alle de andre opplevelsene man kan ha. Alle er venner på Comic Con.

«Dette er mitt første Comic Con. Jeg har vært på flere messer tidligere, men har aldri vært på noe så stort. Selvfølgelig er nok San Diego hakket større og bedre, men selv liker jeg bare følelsen av å være et sted hvor alle er på lik linje. Alle smiler og er glade, selv de som jobber her og har måttet holde ut med alle menneskene. Det er ikke bråk eller konflikter, alle respekterer alle, og man er fri til å være seg selv. Ingen dømmer her - vi var alle «ukule» på et visst punkt i livet,» sier Tom, en av mine følgesvenner gjennom en av mine to dager på Comic Con.

For alle er virkelig venner på Comic Con. Til og med Superman og Batman, som sto sammen under storskjermen og så på filmtrailere.