Gears Tactics

Det første spørsmålet jeg stilte meg selv da Gears Tactics ble annonsert var: «Hvorfor har ikke dette blitt gjort før?» Som spill handler jo Gears of War langt på vei om dekningsmekanismer, og det er også dette som ligger mye til grunn for blant annet Xcom. Og med det alene hadde jeg vært ganske fornøyd, for et Xcom-inspirert Gears of War ville vært fenomenalt fint.

Men heldigvis har Splash Damage siktet langt høyere enn det min usle fantasi er i stand til. De har virkelig ønsket å skape noe nytt med konseptet, og tilbyr nå et strategispill med langt flere muligheter enn det vi er vant med i denne kategorien. Hele den kunstige greia med å bestemme seg for om man vil gå, skyte eller bare sitte og vente har blitt kastet ut av vinduet. I stedet har rollefigurene dine her tre handlinger til disposisjon med uendelige kombinasjonsmuligheter.

På fritiden spiller jeg brettspillet Star Wars: Armada, og ettersom jeg også har prøvd Warhammer tidligere kan jeg kjenne igjen noen elementer fra disse spillene. Hvorfor låse figurene dine til et rutemønster når de like gjerne kan bevege seg fritt rundt? Og hvorfor skulle man bare skyte én gang når det kan være livsnødvendig å skute flere ganger? Kanskje er det verdt det å kaste seg hodestups inn i en gruppe fiender for å knerte en av dem brutalt med en Retro Lancer, ettersom det garantert vil ta livet av minst én fiende og samtidig gi lagkameratene dine en ekstra handling hver?

Xcom-spillene er fenomenale, men hver lille avgjørelse i Gears Tactics tilbyr et nesten overveldende antall valgmuligheter. En av nøkkelelementene er Overwatch, som lar deg holde igjen handlingene dine til fienden gjør sine trekk. Ut ifra hvilket våpen man har valgt kan man da få et kjegleformet område som rollefiguren din overvåker. Hver fiende som entrer området blir skutt så sant rollefiguren din har handlinger til overs.

Men fienden er ikke særlig gira på å gå inn i dine Overwatch-områder, og i tillegg kan de svare med samme mynt og blokkere egne områder på same måte. Å gå gjennom en port hvor to til tre fiender fyrer løs på deg er pur kamikaze-galskap. Så hva gjør man da? Vel, du kan bruke Disabling Shot (og senere Intimidate) i stedet slik at fienden mister overvåkningen sin. Eller bare sprenge dem til himmels med en velplassert håndgranat, eller kanskje til og med ...

Dere skjønner hvor dette bærer hen, ikke sant? Det er ganske enkelt et mye større fokus på bare handlinger her enn i mange lignende spill, og jeg får raskt en forståelse av at tidligere president Eisenhower visste hva han snakket om da han sa: «Hver kamp vil overraske deg. Ingen plan overlever noensinne kontakt med fienden.»

Selv ikke den enkleste og mest ufeilbarlige plan holder mål særlig lenge når jeg plutselig støter på fiender et sted jeg absolutt ikke hadde forventet å møte noen. Jeg kan kun se en liten del av overraskende stort område, og jeg kan dermed ikke beregne hva som venter meg utenfor det sirkulære området som er rundt rollefigurene mine. Dette er en stor del av spillets sjarm, men også en av de få svakhetene i spillet.

For noen ganger, som når en haug med fiender uten forvarsel blir kastet inn på en lokasjon som er veldig ugunstig for mine Gears, kan jeg ikke unngå å tenke at dette føles som en billig utfordring. Man kan selvsagt argumentere for at det er en del av utfordringen, men noen ganger føles det mer som uflaks enn dårlig strategi når jeg blir drept. Heldigvis er det ikke et veldig vanskelig spill på normal vanskelighetsgrad, så dere vil nok klare dere fint.

Stort sett er denne uforutsigbarheten til spillets fordel, og jeg har hatt flere spennende konfrontasjoner hvor et halvdød lagt likevel klarte å kjempe seg gjennom horder av Wretchers og nå det endelige målet mot alle odds. Og for de som virkelig ønsker å vise seg frem kan dere utfordre dere selv ved å samle loot-en jeg har spredt omkring på banene. Her snakker vi om loot bestående av våpen, rustningsdeler og annet ekstrautstyr som vil hjelpe dere ved å øke vinnersjansene i kamp.

Samtidig vil det å ta seg en omvei for å skaffe loot gi fiendene flere muligheter til å skyte deg, og dessuten tar det tid. Alle oppdrag har underoppdrag som noen ganger handler om å gjennomføre noe på et visst antall runder. Å finne ut av hvordan man skal klare underoppdragene i tide er en utfordring i seg selv.

Mellom banene får du muligheten til å pleie krigerne dine, som alle tilhører en av fem særegne klasser. Krigerne vil du finne og samle gjennom spillets gang, men det er noen nøkkelfigurer du må få med deg. Dette inkluderer Gabe Diaz, faren til Kait fra Gears 5. Du får svært frie tøyler til å justere alt fra utseende til utrustning, og spillet har også klassiske nivåtrær som setter kronen på verket. Men her kan jeg oppleve det som at det blir litt for mye til tider.

Jeg opplever også at looten jeg får tak i påvirker kampene i for liten grad. Selvsagt er det fint med et sikte som øker sjansen for Critical Hit med 5%, men ærlig talt kan jeg ikke si at det påvirker spillopplevelsen i særlig stor grad. Det går for mye tid med i menyer på å bytte ut det gamle utstyret med det nye, som nesten alltid er bedre. Det blir litt uoppfinnsomt etter hvert, og jeg hadde heller foretrukket litt mindre av alt med større forskjeller, spesielt på utstyrsfronten (nivåtrærne med forskjellige egenskaper fungerer flott, vel å merke).

Så langt har jeg bare snakket om Gears Tactics fra et spillmessig perspektiv, noe som føles naturlig. Spillmekanikken er så sentral i denne sjangeren at det ikke nødvendigvis er behov for en velskrevet historie slik vi kjenner og elsker fra Xcom. Men selv på dette området overrasker spillet, med en histories om finner sted tolv år før det første Gears of War. Og det utgjør en ganske stor forskjell. Gears of War byr på en mektig postapokalyptisk verden, men her befinner vi oss midt i selve apokalypsen.

Krigen herjer, og den lettere uutholdelige gode fyren Gabe Diaz og den litt røffere (og derav mer likandes) Sid Redburn blir sendt på et oppdrag for å ødelegge Ukkon. Denne onde fyren er lederen og vitenskapsmannen som produserer alle Locust-skapningene som ofte er væpnet til tennene, deriblant Brumak og Corpser. Så det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne herremannen bør ete litt Lancer-motorsag.

Jeg skal ikke spolere gleden, men jeg kan I det minste avsløre at historien ikke bare tomt fyllmateriale. Det er flere opplevelser her som Gears of War-fansen vil elske, med gode vendinger underveis server med herlige filmsekvenser som skaper en interessant historie. I tillegg er banene ofte lange og sammenhengende, noe som også bidrar til narrativet.

Grafikken er jevnt over god de gangene du får muligheten til å nyte den. Som regel vil du befinne deg på en slagmark med et kamera som har zoomet ut for å gi deg oversikt over hva som skjer, og skjermen er da stort sett dekket av kommandomenyer slik det seg hør og bør i sjangeren. Skulle du derimot gjøre noe spektakulært beveger kameraet seg og serverer motorsagdrap, hoderulling og mer gørr fra tilskuervennlige vinkler. Lyden byrde derimot hatt litt mer futt. Gears of War-serien har alltid levert lyd som passer til den brutale tematikken, men her blir den ofte litt svak.

Hvis du vet du liker Gears of War, har du mye å vinne på å spille Gears Tactics. Ting som er standard i serien er også inkludert her, noe som i korte trekk betyr at du får kaste granater ned i Emergence Holes, du får servert adrenalinfylt dialog, og du får møte bosser som virker snytt ut av skrekkfilmer. I tillegg byr spillet på kjente fiender, våpen, utstyr og mye mer. Likevel føles dette aldri som et fan service-spill. Dette er ordentlig Gears of War, og store deler av eventyret har gitt mer assosiasjoner til den originale trilogien enn del fire og fem, selv om jeg innser at dette er et strategispill og ikke et tungt actionspill.

Så, hatten av til Splash Damage som har utviklet et Gears Tactics proppfullt av egne ambisjoner fremfor å bare surfe på seriens popularitetsbølge. Det har resultert i et spill der hvert trekk er spennende og valgmulighetene mange, og jeg mistenker at spillet vil ha stor påvirkning i sjangerens utvikling i tiden fremover. Naturligvis finner man noen mindre vellykkede elementer, som den overdrevne pleien av troppene dine mellom slagene og det faktum at fienden noen ganger blir litt uforutsigbar, men alt i alt er dette noe for både Gears of War- og strategifansen som jeg varmt kan anbefale.