Ghostbusters Afterlife

Det er lett å stille seg kynisk overfor denne selvforherligende nostalgitrenden Hollywood har holdt på med de siste årene. Ingenting får dø, alt må tilbake, og her snakker vi alt fra Jamie Lee Curtis som igjen spiller Lauroe Strode i Halloween, til at historien i The Matrix plutselig skal fortsette med samme rollebesetning.

Alt mens det sitter blåøyde publikummere rundt om i verden og klapper i hendene, for det de en gang elsket og lot seg definere av er ikke over - det fortsetter og fortsetter. Som oss - vi blir heller aldri gamle, for Ghostbusters-serien fortsetter. Nei, vi blir aldri gamle... gjør vi?

Akk ja, Ghostbusters-serien fortsetter, og her snakker vi ikke om en pseudo-reboot med et nytt team, men at selve historien til de samme fire sentrale karakterene fortsetter nå mange år senere, dog minus gode gamle Harold Ramis, som dessverre forlot oss for tidlig, men det er faktisk filmens sentrale fokuspunkt.

Ghostbusters Afterlife heter den, og min kyniske intro tatt i betraktning, så tror du nok at dette er nok et idéforlatt grep i lomma til et godtroende publikum som slett ikke bryr seg om at ungdomsminnene deres blir manipulert og brukt mot dem. Om Afterlife faktisk er det, er vanskelig for meg å si. Men én ting synes jeg er verdt å si:

Jeg elsker denne filmen. Hvorvidt den bruker nostalgi som krykke er på en måte irrelevant, for den minnet meg ikke bare på at jeg elsker dette universet - den er i seg selv en rørende og vellagd spillefilm.

Ja, det var det, ikke sant? Men la oss for moro skyld gå litt mer i detalj. Ghostbusters Afterlife finner sted mange, mange år etter de originale filmene. Egon Spenglers datter og barnebarn føler seg tvunget til å droppe livet i byen til fordel for et liv på gården hans etter hans død, og disse barnebarna, spilt av Mckenna Grace og Finn Wolfhard, oppdager stadig at bestefar har etterlatt dem spesialutstyr for å bekjempe en ny trussel.

Mer enn det vil jeg ikke si, for da sier jeg for mye, så la oss bare si at Afterlife danser på line mellom en slags gjenstart av serien, og et nostalgisk kikk på det som en gang ble ansett som søylen i populærkulturen. Begge deler balanseres med ynde, og viktigst av alt med kjærlighet. Afterlife er en film som utstråler kjærlighet, ja den drypper nesten av ærefrykt for hva Ghostbusters har betydd for så mange. Det er et kjærlig farvel, og en hyggelig hilsen til fremtiden på en måte som ikke føles manipulerende, men ekte. Selv om det sikkert ikke er det.

Selv om verdensfred igjen står på spill, er Afterlife også en veldig "liten" historie. Det hele foregår i Summerville, Oklahoma, og forlater aldri den lille gruvelandsbyen til fordel for skyskrapere og urbane omgivelser. Hele rollebesetningen i filmen består også av relativt få ansikter, altså de to nevnte barna, Spenglers datter spilt av Carrie Coon, den lokale fysikklæreren spilt av Paul Rudd og så to ekstra unge mennesker som også har en perifer interesse for spøkelsesjakt. Alle leverer ganske mesterlige prestasjoner, som igjen tråkker varsomt mellom komedie og inderlig patos.

Det lykkes alltid, og til tider har filmen en tendens til å være mer "batos" enn "patos", og undergraver sin egen premiss med tvungen moro. Ghostbusters har imidlertid alltid hatt et nivå av selvdestruktiv humor, og det er om ikke annet passende å se den samme identiteten nå igjen.

Totalt sett er det imidlertid tydelig at Ivan Reitman, som for øvrig er Harold Ramis' sønn, elsket sin far, siden filmen er dedikert til ham og karakteren hans, Egon Spengler, og Ghostbusters-universet generelt også. Det er en respektfull, morsom, følelsesladet og spennende eventyrfilm som aldri hevder å være mer enn hva den er, og aldri når utover det den kan nå. Jeg elsker den. Den er absolutt ikke perfekt, men både meg selv og kjæresten min felte en tåre til slutt, og det pleier å være et godt tegne. Og da må jeg bare være naiv.