Norsk
Gamereactor
anmeldelser
G.I. Joe: The Rise of Cobra

G.I. Joe: The Rise of Cobra

Hollwood har forlengst funnet ut at lommebøkene til nostalgiske 30-åringer som lengter tilbake til 80-tallet er bunnløse. Derfor blir den ene begredelige 80-talls-serien etter den andre modernisert, filmatisert og spillmatisert.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Men noen konsepter burde bare avgå stille med døden. Som G.I. Joe. Jeg hadde ikke Sky Channel og Fun Factory på 80-tallet, men på hyppige Oslo-ferier satt jeg alltid benket foran kanalen i helgene. Jeg var fascinert av He-Man, trollbundet av Transformers. Men G.I. Joe? Omringet av mine yngre søskenbarn foran en TV på Holmlia hadde jeg problemer med å skjønne konseptet. En slags privat hær med en åpenbar våpenfetisj som reiser rundt og plaffer ned terrorister. Hva slags barneunderholdning er dette?

Det var en del barneunderholdning da jeg var ung som ikke finnes lenger i dag. Kamp-serien er en av disse. Små tegneseriebøker beregnet på ungdom, som handlet om andre verdenskrig, Korea-krigen og Vietnam-krigen. Propaganda fra amerikanske tegneserieskapere, der heltene ropte "Forbasket! Jeg er truffet!" når de fikk en kule gjennom korsryggen. Japanerne skrek "Banzai!" og tyskerne ropte "Achtung!". Tøffe serier som minte mer om rekrutteringsbrosjyrer for det amerikanske forsvaret enn underholdning.

Men det var da. I dag er ikke krig moro, og man lager ikke krigsserier for barn og unge. Konfliktene er ikke lenger de gode mot de onde, nå handler det om politikk og grånyanser. Men i G.I. Joes verden er alt som før.

I tillegg til å ha et usmakelig innhold er G.I. Joe teknisk sett et makkverk. I spillet får du sjansen til å styre en soldat fra spesialstyrken, som skal løpe rundt på tredimensjonale brett og plaffe ned fiender. Siktingen foregår automatisk, det er bare å holde inne skyteknappen hele tida. Men hvis du vil sikte på noe annet må du slippe knappen og bruke den høyre analoge spaken for å bytte blink. Det er bare det at kulestrømmen er den letteste indikatoren for å vise hva du skyter på, og den forsvinner når jeg vil bytte sikte, så jeg endte egentlig opp med å bare skyte på det spillet siktet på for meg.

Dette er en annonse:

Spillet vil også at du skal ta dekning bak betongmurer og kasser, men det tar som regel for lang tid, det er mye enklere å bare løpe litt frem og tilbake mens man holder inne skyteknappen enn å legge seg til rette bak en dekning som uansett kommer til å være skutt i fillebiter og sprengt før det er gått fem sekunder.

Og slik går nå dagene for G.I. Joe-soldatene. Her skulle jeg egentlig skrevet litt om historien, som blir fortalt av noe som minner om en gjeng barne-TV-tanter og onkler som dukker opp på skjermen som de ulike G.I. Joe-figurene. De snakker med en overforklarende barnlige entusiasme, noe som bare forsterker inntrykket mitt av at dette er et krigsspill beregnet på småbarn. Sannheten er at historien er intetsigende og meningsløs. Jeg kan ikke en gang forklare hva den handler om, for jeg blir bare irritert hver gang franskmannen med bart dukker opp for å preike og forklare om en teknisk svikt i datasystemet og en låst dør som må lukkes opp ved at jeg, ikke bli overrasket nå, må skyte et eller annet.

Skyting er nemlig alt G.I. Joe har å by på. Soldater, biler, tankser, tårn, tønner, esker: alt skal skytes og sprenges. Ikke noe galt i det, jeg elsker å skyte ting i spill, men ikke i spill som teknisk minner mest om førstegenerasjonen med Playstation 2-spill.

Grafikken i G.I. Joe er nemlig helt på trynet. Nivåene ser kjipe ut, og animasjonene mangler fysikk og realisme. Første gang jeg aktiverte superkreftene til soldatene mine, og de brølte Yo Joe og tok på seg en superrustning, holdt resten av redaksjonen på å le seg i hjel. Plutselig løper en Master Chief-lignende figur rundt i fortfilm som en hyperaktiv tegneseriefigur, komplett med høye kneløft og albuer. Jeg ventet bare på at Benny Hill-musikken skulle starte.

Dette er en annonse:

Lyden er likeledes bak mål. Lydeffektene høres ut som de er kjøpt inn på billigsalg, og den småpompøse militærmusikken passer ikke inn i den absurde settingen i det hele tatt.

En formildende omstendighet er at to kan samarbeide. Det er selvsagt litt morsommere å kjøre gjennom brettene sammen med en kompis, men det er litt på samme måte som at det er morsommere å tømme utedassen hvis man gjør det sammen med en kompis i stedet for å gjøre det alene.

G.I. Joe er et simpelt spill av verste sort, laget helt uten ambisjoner. Uansett hvor stor G.I. Joe-fan du måtte være, er dette bortkastede penger. Smakløst og utdatert, styr unna.

G.I. Joe: The Rise of CobraG.I. Joe: The Rise of CobraG.I. Joe: The Rise of CobraG.I. Joe: The Rise of Cobra
02 Gamereactor Norge
2 / 10
+
Kan spilles med en kompis
-
Men da mister du mest sannsynlig en kompis
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

G.I. Joe: Rise of the Cobra

G.I. Joe: Rise of the Cobra

FORSPILL. Skrevet av Marius Kvitberg Evjenth

Den gamle actionfiguren G.I. Joe er på vei til det store lerretet, og EA er i full gang med lisensspillet. Vi sendte Marius Kvitberg Evjenth til Sverige for å se hva vi kan forvente oss.



Loading next content