Glemte perler: The Forgotten City

I artikkelserien «Glemte perler» tar Gamereactor for seg spill som er bra, men som av en eller annen grunn ikke har blitt anmeldt av Gamereactor da det kom ut. Forrige gang tok Ingar for seg ninja-perlen The Messenger fra 2018. Denne gangen forteller han om The Forgotten City, et spill fra i sommer som kan konkurrere om å være årets beste spill.

Det hender at jeg snubler over spill som tar meg såpass på senga at jeg sitter i etterkant med en bitter følelse. Bitterheten kommer i slike tilfeller ikke av spillet i seg selv, men fordi jeg ikke har prioritert dette spillet høyere tidligere. Hadde jeg satt spillet høyere på dagsorden kunne jeg spredt det glade budskapet om spillets kvalitet til store og små, og ikke minst kunne jeg kanskje klart å sette søkelys på det slik at enda flere kan ta del i den unike og herlige spillopplevelsen.

The Forgotten City er definitivt et slikt spill. Indie-spillet fra Australia begynte sitt liv som hjertebarnet til Nick Pearce, som utviklet en mod til The Elder Scrolls V: Skyrim. Da sjefen i advokatfirmaet hans ba ham om å slutte med den slags tull og heller vie hele sin sjel og oppmerksomhet til firmaet (selv den lille fritiden han hadde), sa Pierce like gjerne opp jobben for å ta konseptet bak modden og utvikle det til et selvstendig spill. Resultatet ble tremannsstudioet Modern Storyteller, som i løpet av de fire siste årene har jobbet med å bringe Pierces prosjekt ut fra Skyrim-rammeverket og ut til det allmenne spillmarkedet. Dessverre falt spillet under radaren min da det ble lansert i sommer, men heldigvis har jeg fått anledningen til å ta igjen det tapte før vi skal kåre årets beste spill anno 2021. Godt er det, for The Forgotten City kan muligens stikke av med topplasseringen min for i år. Så bra er det faktisk.

Spillet begynner med at du våkner opp ved Tiberens bredder i Italia der den unge kvinnen Karen har fisket deg opp av vannet. Karen forteller at hun har oppdaget noen spennende ruiner av en ukjent gammel by i nærheten, men at en annen kar som ble fisket opp av vannet ikke har kommet tilbake fra ruinene. Idet du går for å undersøke nærmere faller du ned i en dyp grotte. Det som møter deg er slettes ingen ruin, men en levende og isolert romersk by som på toppen av det hele befinner seg 2000 år tilbake i tid. Befolkningen her lever tilsynelatende i fred og harmoni, men sannheten er at alle lever under byrden av Den Gylne Regel. I motsetning til den gylne regelen vi kjenner til om at «alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem,» sier denne utgaven at alle i byen vil rammes av en guddommelig straff dersom en av dem synder. Ettersom du har muligheten til å gjenoppleve samme dag om igjen får du oppdraget om å løse byens gåte, finne veien ut og komme til bunns i mysteriet om Den Gylne Regel.

The Forgotten City spilles i førstepersonsperspektiv, men selv om tittelen inkluderer noen mer actionfylte elementer er dette først og fremst et mysteriespill. Mesteparten av spillet brukes på å gjøre deg kjent i byen, snakke med de ulike innbyggerne som bor der og finne kriker og kroker der du kan ta deg inn på steder som ellers ville vært sperret. Gradvis nøster du opp i et mysterium som består av mange lag og uventede vendinger, ikke minst fordi alle innbyggerne i byen har sider ved seg som de ikke nødvendigvis ønsker å dele med alle.

Spillet står og faller på historien og rollefigurene, men det er nettopp her The Forgotten City utmerker seg. Måten man gradvis får større innsikt i byens mange hemmeligheter er mesterlig gjennomført, ikke minst takket være din mulighet til å gjenoppleve samme dag og tilegne deg kunnskap som ellers ville vært umulig for deg å vite. De ulike innbyggerne har alle sine ulike historier, og etter hvert som man graver dypere i deres fortid og bakgrunnshistorier vil man få noen ganske uventede og overraskende vendinger i fortellingen. Ettersom innbyggerne kommer fra det vide og det brede i det store Romerriket vil man raskt skjønne at det finnes mange kilder til stridigheter i byen, og det er dermed ikke opplagt hvem det er som til slutt kommer til å bryte Den Gylne Regel. Samtalene med innbyggerne avslører også et svært variert og høyst menneskelig rollegalleri, og selv de som virker å være minst betydningsfulle i det romerske hierarkiet har sine historier å fortelle.

Mens noen innbyggere synes det er helt greit å bo under Den Gylne Regel vil andre oppleve den som en byrde, og noen ser sine muligheter til å vri og vende på Regelen til sin egen fordel. Regelens diffuse formulering gjør det heller ikke tydelig hva som regnes som en synd, og dette åpner for mange spennende diskusjoner og samtaler på et teologisk og filosofisk plan knyttet til etikk, samfunnsstrukturer, gråsoner og generelt om rett og galt. Som utdannet teolog synes jeg naturligvis slike samtaler er mer spennende enn det som kanskje er normalen, men The Forgotten City klarer å skape glimrende filosofiske dialoger som vil tilfredsstille historiehungrige spillere uten at det på noe tidspunkt føles moraliserende eller favoriserende ovenfor spesifikke retninger. Dette er en gjeng man vil huske lenge etter at spillet er ferdig, uansett hvilken av spillets mange avslutninger du måtte ende opp med. Noen av samtalene kan riktignok fortone seg litt stive og unaturlige, men for det meste er dette et spill som virkelig lever opp til utviklerstudioets navn.

Før eller siden vil noen uansett begå en synd (enten det er deg eller noen av innbyggerne), og du må da skynde deg tilbake til ett av byens templer for å begynne dagen på nytt igjen og unngå å lide innbyggernes skjebne. I motsetning til de som ikke deler dine tidsreisende egenskaper vil du ta med deg all informasjon og eventuelle gjenstander du har fått tak i tilbake i tid. Dette kan gjøre det fristende å for eksempel stjele en nøkkel en dag og deretter ha din egen nøkkel neste dag for å kunne komme deg fordi låste dører, men spørsmålet er om dette regnes som en synd og trigger Den Gylne Regel eller ikke ...

Reisen gjennom den glemte byen er ikke bare tilfredsstillende for den historieinteresserte, men også for de som liker å se gode digitale rekonstruksjoner av historiske omgivelser. Spillet ser overraskende bra ut til å være et produkt av tre utviklere, og ikke minst er det en fryd å se alle de historiske detaljene rundt omkring i den romerske byen. Samtidig finner man noen svakheter her som tydeliggjør spillets bakgrunn som en Skyrim-mod. Noen av animasjonene kan til tider være litt stive og unaturlige, og spillet er slettes ikke glad i at man beveger seg opp og ned i trapper, noe som nesten alltid skaper et hakkende bilde uansett hvilke justeringer man foretar seg i menyene. Likevel er det for det meste stemningsfullt å vandre rundt i byen, og den vakre musikken til Michael Allen sørger for å bygge opp under denne stemningen.

Det er ikke ofte jeg vil servere toppkarakter til et spill, men The Forgotten City er så nær som det går an å komme uten å nå helt til topps. Hadde den tekniske ytelsen vært litt bedre og et par av dialogsekvensene vært litt mer flytende og naturlige ville dette spillet vært toppkarakteren verdig. Svakhetene er likevel små og nesten ubetydelige i den store sammenhengen, og spillet fremstår først og fremst som en mektig og særegen prestasjon fra et lite studio med oddsene mot seg. Hvis du vil ha et spill fra 2021 som skiller seg ut fra alt annet og kan kjempe om tittelen for årets beste spill, er The Forgotten City spillet for deg.