Glemte perler: Ys VIII: Lacrimosa of Dana

I artikkelserien «Glemte perler» tar Gamereactor for seg spill som er bra, men som av en eller annen grunn ikke har blitt anmeldt av Gamereactor da det kom ut. Forrige gang leste vi om Kristians mimretur i To the Moon. Denne gangen er ferskingen Anders på plass for å snakke om et helt annet spill, nemlig det smått ukjente Ys VIII: Lacrimosa of Dana!

Sjansen for at den gjennomsnittlige nordmann har hørt om spillserien "Ys", er nokså liten. Først og fremst fordi det er et japansk rollespill som ikke heter Final Fantasy, men også fordi spillene er spredt blant eldre, eller litt mindre populære konsoller. Alt i fra Nintendo Entertainment System til Playstation Portable faktisk. Således er Ys en serie som begynner å dra litt på årene og med sitt første spill lansert i 1987, er det en serie med like lang levetid som nevnte og mer kjente Final Fantasy. I takt med den økende globaliseringen, begynner vi som er bosatt i vestlige land stadig å få større tilgang på spill som har sin opprinnelse fra østen. I 2012 dukket Ys: Memories of Celceta opp på Playstation Vita, og i fjor fikk vi servert det nyeste kapittelet i serien. Spillet med det klingende navnet: Ys VIII: Lacrimosa of Dana, ble lansert på henholdsvis PlayStation Vita og PlayStation 4.

I Ys har vi for vane å møte figuren Adol Christin. Han kjennetegnes av knallrødt hår og at han knapt sier et ord. Slike "stumme" protagonister har kanskje en tendens til å fremstå som litt anonyme, men denne figuren har vært det siden begynnelsen, og har vel nesten blitt Nihon Falcom sin utgave av Link fra The Legend of Zelda. Adol er en eventyrlysten sjel som ofte har en uvane for å rote seg bort i litt uheldige situasjoner. I Lacrimosa of Dana befinner han seg på et luksusskip kalt Lombardia. Skipet blir angrepet av et gigantisk sjømonster og synker til bunns. Når Adol våkner, befinner han seg på en ukjent øy. Sammen med flere overlevende fra forliset, inkludert skipets kaptein og Adol's bestevenn Dogi, legger de ut på en ferd for å utforske øya. De finner raskt ut at de ikke er alene...

På øya hvor Lacrimosa of Dana finner sted, blir alle overlevende fra skipet stasjonert i landsbyen Castaway Village. Dette er en landsby du selv er med på å bygge opp, først og fremst ved å lete etter andre overlevende som kan være med å bidra med sine egenskaper. Her møter du blant annet en overivrig selger hvor du kan bytte til deg ulike gjenstander, en hardbarket kvinnelig smed som kan oppgradere utstyret ditt, og en nervøs medisinstudent som vil sørge for å holde helsa di på stell. I tillegg får Adol med seg sine egne følgesvenner på oppdagelsesferden. De er i bunn og grunn stereotyper av figurer som har eksistert i denne sjangeren en god stund, men etter 30 år forventer jeg ikke lenger at noen skal klare å dikte opp noen splitter nye personligheter. De har sine øyeblikk alle sammen og jeg kan trygt si at jeg har vært borti verre figurer i denne sjangeren.

De fleste karakterer backes også opp av et relativt solid stemmeskuespill. Adol sier som nevnt lite, men har i stedet tekstbaserte dialoger med et par valgmuligheter. Hvilke dialoger du velger har nok relativt lite utfall på spillet videre, men alternativet er nå der likevel. Et gjennomgående problem i spillet generelt, er derimot at det er alt for mange dialoger i form av tekst. Noen setninger føles unødvendige, gir lite mening eller ser like teite ut uansett hvor i spillet de går igjen. Det er ikke første gang en oversettelse fra et japansk spill er dårlig, men i Lacrimosa of Dana sitt tilfelle, er det faktisk så ille at utviklerne måtte oversette en del av spillet på nytt via en patch. Historien i spillet revolusjonerer heller ingen verdens ting, men i godt over halvparten av spillet er det ikke den som trekker deg fremover. Det er kun ønsket om å ville utforske øya, finne flere overlevende og skaffe materialer til å bygge opp Castaway Village. Det er ganske overraskende hvor lenge det faktisk kan holde deg gående, til historien begynner å huke mer og mer i tak i deg.

Siden hele spillet finner sted på denne ukjente øya, er ikke variasjonen i områdene fryktelig stor. Det er mye vann, en del skog og noen grotter. Samtidig er det viktig å påpeke at Lacrimosa of Dana på ingen måte er et open-world spill. Kartet er nokså stort, men det er delt inn i soner med begrenset bevegelsesfrihet. På en side gir det mening at man ikke kan hoppe utfor et stup, men samtidig er det tidvis litt irriterende å måtte følge stien til punkt og prikke, fordi spillet ikke tillater deg å ta en snarvei ned fjellskrenten. Men i en verden hvor open-world spill pumpes ut i hytt og gevær, skader det heller ikke med et litt mer lineært rollespill for en gangs skyld. Navigeringen i spillet går også uhyre kjapt, takket være "dash-knappen" til figurene, som lar de løpe med en hastighet selv Usain Bolt ville misunnet. Rundt omkring på øya vil Adol og gjengen også sette opp leirplasser som du kan reise tilbake til senere. På denne måten føles aldri backtracking som et stort ork.

Det er ikke bare navigeringen som går unna i dette spillet. Lacrimosa of Dana er et action-rollespill med stor A. Kampsystemet foregår i ren sanntid og grenser mer mot "hack-and-slash" enn noe annet. Her er det ingen kamp-overganger, auto-attacks eller turbasert mekanikk. Du kan løpe gjennom et område, hogge deg gjennom en mengde fiender, for så å løpe videre. Uten noen form for avbrytelser. Hver figur har et moveset på 4 evner du kan bruke til enhver tid, men det er ikke til å legge skjul på at det raskt blir veldig mye knappemosing. Ganske underholdende knappemosing, vel og merke! Du belønnes likevel for litt mer taktisk spilling, som å unngå eller parere fiendenes angrep. På en del av de større bossene er det faktisk nødvendig og da spesielt på høyere vanskelighetsgrader. Du kan også bytte mellom de ulike spillbare figurene med et enkelt tastetrykk. Det gjør du lurt i, da visse figurer er sterke mot ulike fiender. En med avstandsvåpen er f.eks. mer gunstig mot flyvende monstre, mens en annen kan være bedre til å feie ned fiendene med tykkest rustning. I ekte japansk tradisjon ser jo også alle kamper overdrevent fancy ut.

Selv om Lacrimosa of Dana er gitt ut på PlayStation 4, er det tidvis ikke til å unngå å legge merke til at dette også er et Vita-spill. Naturområdene er småkornete, særlig sett fra lengre distanser. Den generelle grafikken er nok også et stykke unna verstingene man kan finne på spillmarkedet i disse dager. Figurdesignet minner faktisk mer om et klassisk rollespill fra PlayStation 2, men for mitt nostalgiske hjerte er det egentlig helt greit. Uansett ser spillet på ingen måte stygt ut, med et fargespekter som får selv regnbuen til å rødme. Og det kompletteres av noe japanske rollespill alltid ser ut til å treffe med, nemlig musikken. Lacrimosa of Dana har en lett blanding av rolige, stemningsfulle ballader og heftige gitarriff. Noen av låtene har kanskje litt lite variasjon og kan bli slitsomme over lengre perioder, men jevnt over er det mye bra å høre på i dette spillet.

Alt i alt er Ys VIII: Lacrimosa of Dana et tveegget sverd. På en måte føyer det seg inn i rekken av spill som gjør at mange mener japanske rollespill har stagnert de siste årene. Man finner svært lite nytt når det gjelder historiefortelling, figurutvikling, visuell stil, oppdragstruktur osv. På den annen side gjør det akkurat nok til at spillopplevelsen sjelden føles kjedelig. Spillet lider litt av enkelte trege partier, men når Lacrimosa of Dana først setter opp tempoet, går det virkelig unna! Det actionfylte kampsystemet gjør at spillet ikke føles like langtekkelig som en del andre titler i samme sjanger og spillet kan således passe godt til personer som ikke er så godt kjent med rollespill av japansk opprinnelse. Naturligvis passer det godt til erfarne rollespillentusiaster også, så lenge man er klar over at dette spillet stort sett bare tilbyr mer av det samme som slike spill er kjent for. På både godt og vondt.