God Eater 2: Rage Burst

Playstation Portable solgte aldri til gull her til lands, og selv vet jeg kanskje om to andre i omgangskretsen som eide en slik en. I Japan gikk det derimot hakket bedre for Sonys håndholdte, noe som også gjelder for lillebror Playstation Vita. En konsekvens av dette er at begge de håndholdte konsollene kan skimte med en rekke spill rettet mot det japanske publikum, som sjelden høster like god mottakelse i vestlige land.

God Eater-spillene faller inn under denne kategorien. Det første spillet ble sluppet til PSP i 2010, før en forbedret og internasjonal versjon ble lansert i 2011. Mens mottakelsen på våre kanter var noe blandet ble spillet en god nok suksess i Japan til at God Eater 2 ble lansert på Vita i 2013. Først nå er denne oppfølgeren klar for lansering hos oss, men også denne gangen er det en forbedret internasjonal versjon vi ser i form av God Eater 2: Rage Burst. I tillegg har utviklerne hos Shift også tatt steget videre og introduserer serien for Playstation 4 og PC. Et taktisk valg, ettersom Vita-eiere på våre kanter er like sjeldne som hønsetenner.

God Eater-spillene tar oss med til en postapokalyptisk fremtid i 2070-årene. Verden ligger i all hovedsak øde etter at en gruppe skapninger kalt aragami (japansk for «voldelige guder») plutselig dukket opp. Aragami er egentlig ikke levende skapninger i seg selv, men består av en rekke selvstendige og tilpasningsdyktige Oracle-celler som er i stand til å ta til seg egenskaper fra gjenstander de spiser. Dette betyr at aragami ikke lar seg drepe med konvensjonelle våpen. Organisasjonen Fenrir er de eneste som kan stå opp mot aragami-trusselen, og løsningen er biologiske våpen konstruert rundt de samme oracle-cellene som man finner i aragami. Våpnene, kalt God Arcs, river ut og spiser de sentrale cellene i en aragami, og de som håndterer slike våpen blir derfor passende nok kalt God Eaters.

Kort fortalt skal man i God Eater-spillene styre japanske tenåringer med tvilsom motesans (de er definitivt ikke praktisk kledd med tanke på feltoperasjoner) og banalt store sverd som får Buster-sverdet til Cloud Strife til å ligne en noe fancy tannpirker, for å banke opp monstre. Med din God Arc kan du veksle mellom å slå og skyte monstrene, og ofte må man finne de svake punktene til en aragami og hamre løs inntil monsterets harde ytre brytes opp og flere svake punkt kommer til syne. Når en aragami er slaktet gjenstår det bare å bruke din God Arc til å fortære monsteret og sanke ressurser, som du senere kan bruke for å forbedre våpnene dine eller annet utstyr.

Med andre ord snakker vi om spill som har hentet mye inspirasjon fra Capcoms Monster Hunter-serie eller det mindre kjente PSP-spillet Lord of Arcana. Det behøver egentlig ikke være noe negativt, ettersom settingen er såpass ulik at dette føles som en annerledes opplevelse. Utgangspunktet for God Eater-serien er dessuten kult. Jeg liker settingen, jeg liker stilen og jeg liker monstrene. Jeg liker designet og våpnene også, selv om jeg innrømmer at de vanvittig store sverdene blir noe absurde i lengden. Derfor er det synd at settingen aldri utnyttes til sitt fulle potensiale, men mer om dette senere.

De fleste som plukker opp God Eater 2: Rage Burst på våre kanter har nok aldri testet noen av spillene i serien tidligere. Heldigvis har utgiverne tenkt på dette og valgt å inkludere en oppusset nyversjon av det første God Eater i pakken. Nyversjonen, kalt God Eater Resurrection, er dessuten cross-buy, hvilket betyr at du får spillet både til PS4 og PSV. Ettersom spillene dermed kan skimte med cross-save, som gjør at du lett kan overføre lagringsfiler mellom de to versjonene, strekker utviklerne seg langt for å rekruttere nye spillere. Skulle du ha prøvd God Eater tidligere, og likte det du spilte, vil jeg fortsatt anbefale deg å sjekke ut God Eater Resurrection. Vi snakker nemlig en betydelig forbedret versjon av originalen, ikke bare visuelt, men også med tanke på oversettelse og stemmeskuespill. Det er tydelig at man her har gitt spillets engelskspråklige lansering større oppmerksomhet enn før, og det skal roses.

Med det sagt snakker vi ikke om et visuelt underverk her. Begge God Eater-spillene er ment for håndholdt spilling, noe man lett merker hvis man setter seg ned med PC- eller PS4-versjonen. Detaljnivået er ikke spesielt høyt og ting føles fort platte og kjedelige. Kamerakontrollene er heller ikke noe å skrive hjem om, og det er plagsomt at man så mange ganger skal oppleve et kamera som fokuserer på gresset du står i fremfor monsteret du holder på å slakte. Dessuten sliter spillet med å holde en jevn bildeoppdatering, til tross for at det ikke er spesielt krevende. Verst er nok likevel lydsporet i det andre spillet. Noen ganger høres den nemlig litt «trang» ut, som om stemmeskuespillerne snakker gjennom en trakt eller - enda verre - som om utviklerne ikke fant igjen de opprinnelige opptakene og derfor nøyde seg med ta opp lydene fra en Youtube-video med en dårlig mikrofon! Kvaliteten er rett og slett laber , og det holder ikke.

Likevel havner dette i skyggen av God Eater-spillenes hovedproblem, som er at de blir kjedelige alt for fort.

Som nevnt er God Eater-serien utviklet for håndholdte konsoller. De er dermed ment å spilles i korte økter om gangen. Dette merkes i hvordan spillet er konstruert. Du har en knøttliten base der du tar imot et oppdrag, før du transporteres til et lite område med noen få aragami. Der blir du så værende til alle er knertet. Deretter gjentas dette evig mange ganger. Variasjon er altså en mangelvare her. Det er de samme kartene man besøker, det er de samme monstrene man knerter (stort sett), og kampsystemet inneholder så få muligheter at det er ikke snakk om nevneverdig variasjon der heller. Greit nok, når alt sitter kan det være underholdende en stund, men man merker raskt at dette er spill ment for korte økter på T-banen. Å spille i økter på 15-20 minutter er helt greit. Å spille samme greiene flere timer i strekk blir noe annet. Det får spillene til å miste appellen altfor tidlig.

Mangelen på variasjon gjelder også når du befinner deg i basen og ser historien utvikle seg. Som nevnt byr God Eater-serien på et lovende premiss, men dette får aldri slå gjennom i historien. Vi ser aldri noe særlig til restene av samfunnet, og de få rollefigurene vi følger er ikke blant de mest kreative, minneverdige eller originale. Dette er riktignok verst i det første spillet, og i God Eater 2 ser vi en liten forbedring på dette punktet, men det er fortsatt ikke nok til å forsvare minst 25 timer per spill med monoton knappemosing og monsterslakting. Vi trenger mer for å holde det gående.

God Eater-serien byr på seg selv som et kombinert action- og rollespill, men i praksis lykkes spillene dårlig med begge sjangrene. Action-delen blir for gjentakende og kjedelig og rollespilldelen farer det enda verre med. Et kronglete menysystem, dårlig opplæring og svært begrensede muligheter til å finne nyttige data gjør det vanskelig å forstå hvor sterk man egentlig er, eller hvor mye man har utviklet seg siden sist. Dette bedrer seg noe i God Eater 2, hvor nye mekanikker som Blood Arts gjør det lettere for deg å tilpasse dine egne angrep og forbedre teknikker etter eget ønske. Likevel føles det aldri særlig intuitivt, og rollespillelementene drukner fort i helheten.

God Eater 2: Rage Burst gir deg samlet sett ingen dyp opplevelse, og skal man først gå til innkjøp vil det muligens lønne seg å gå for Vita-versjonen. Spillene er helt klart designet for å spilles i korte bolker mens man er på farten, og de færreste vil kose seg med dette timevis i strekk. Spillene mangler dessuten åpenheten og variasjonen man finner i større grad i Monster Hunter-spillene. Om det bare er historien og settingen i God Eater du er interessert i, ville jeg heller gått for anime-serien. Om du derimot bare trenger en unnskyldning for å rundjule monstre time etter time, og ikke trenger så mye variasjon mens du spiller, bør du kunne finne noe lett underholdning her.