Norsk
Gamereactor
artikler
Deadly Premonition: Origins

Gode Gamlereactor: Deadly Premonition

Den 10. juli lanseres oppfølgeren til et av tidenes mest splittende spill. I den anledning har Ingar kjempet seg gjennom mordmysteriet i Deadly Premonition.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Gode Gamlereactor er en artikkelserie hvor vi tar opp igjen spill vi ikke har spilt på mange år, spiller dem på nytt, og ser på dem med et mer voksent og moderne blikk. Hvordan har de holdt seg? Hvordan har opplevelsen av dem forandret seg? Forrige gang skrev Ingar om sitt gledelige gjensyn med The Legend of Zelda: Skyward Sword. Denne gangen har derimot frustrasjonen nådd taket når han endelig har klart å kjempe seg gjennom Deadly Premonition, et prosjekt han har gitt opp flere ganger tidligere.

Noen spill har mer interessante rekorder enn andre. Deadly Premonition, som ble først lansert i 2010, er et spill med en slik rekord. Ifølge spillets Wikipedia-side innehar Deadly Premonition Guinness-rekorden for tidenes mest splittende skrekkspill når det kommer til karakterer. Etter å ha brukt rundt femten timer på et gjensyn med denne kultklassikeren (og endelig faktisk fullført det) er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Deadly Premonition begynte sin eksistens under navnet Rainy Woods, som var under produksjon av det japanske selskapet Access Games mellom 2004 og 2007. Prosjektet havarerte som følger av tekniske problemer, men regissør Hidetaka Suehiro, også kjent under kallenavnene Swery og SWERY65, nektet å skrote prosjektet fullstendig. Restene av Rainy Woods ble skrapt sammen, en ny hovedperson og historie ble snekret sammen, og vipps var Deadly Premonition født og lansert i 2010.

Deadly Premonition: Origins
FBI-agent Francis York Morgan er en åpenbar kopi av Dale Cooper fra Twin Peaks, men hans sjarmerende lynne og det gode stemmeskuespillet fra Jeff Kramer bærer mye av spillet.
Dette er en annonse:

Det mest åpenbare varsellampen som blinker nok til å gi hvem som helst et epileptisk anfall, er at dersom et spillprosjekt havarerer som følger av tekniske problemer bør man løse de tekniske problemene eller begrave det for godt. Det hjelper fint lite å bygge en ny historie på det samme grunnlaget dersom fundamentet har blitt erklært for pill råttent og burde brennes med napalm før noen tar skade av det. Deadly Premonition er spillet som beviser hvorfor en slik filosofi bør være grunnleggende innenfor spillutvikling, for maken til et teknisk feilslått spill fullstappet med dårlige animasjoner, teknisk rusk i maskineriet og fullstendige krasj skal man lete lenge etter.

Det tar ikke lang tid før spillets tekniske skrøpelighet slår deg i ansiktet hardere enn en fulladet Infinity Gauntlet. Her fikk jeg en saftig påminnelse om hvorfor jeg aldri har spilt ferdig Deadly Premonition tidligere, til tross for at jeg har forsøkt mange ganger. PC-versjonen på Steam, den såkalte «Director's Cut», er nemlig fullstendig uspillbar. Her krasjer spillet i tide og utide allerede fra starten, og med null muligheter til å justere på innstillingene er det i praksis håpløst å få herligheten til å fungere. Etter en kveld med intense internettsøk og testing kom jeg frem til at den beste løsningen faktisk er å kjøre spillet i kompatibilitetsmodus med Windows 98 (av alle ting). Det resulterer i at spillet i det minste kjører, men med tidenes laveste bildehastighet på knappe 5 bilder per sekund er det så tregt og hakkete at selv dette blir for mye for en ellers tålmodig retromann som meg. PC-versjonen er det altså bare å ligge unna.

Løsningen ble Deadly Premonition Origins, originalversjonen av spillet som ble tilgjengelig på Switch i fjor høst. Denne versjonen mangler noe av ekstrainnholdet som fulgte med Director's Cut, men i det minste er dette en versjon som fungerer og er nok dermed den mest tilgjengelige versjonen av spillet for folk flest i dag. Jeg sier «fungerer», men det er en svært liberal tolkning av ordet jeg bruker her, for det er mer enn nok med Deadly Premonition som fungerer så latterlig dårlig at man lurer på om utviklerne har gjort dette med viten og vilje med selvparodisk distanse eller om de bare mangler gangsyn for kvalitet.

Når du først får spillet i gang, blir du tatt med til den fiksjonelle byen Greenvale langt ute på bygda nordvest i USA. Et ritualisert drap av en ung kvinne har funnet sted, og den eksentriske FBI-agenten Francis York Morgan reiser for å oppklare mysteriet. Det tar ikke lang tid før mordmysteriet trer over i det overnaturlige, og med jevne mellomrom kastes York inn i en alternativ virkelighet hvor han blir angrepet både av levende døde og en mystisk øksemorder ikledd en rød regnjakke. Det tar ikke lang i den lille landsbyen full av bisarre innbyggere før York hører den lokale myten om The Raincoat Killer, og Yorks etterforskning skal nøste opp i en rekke problemer i lokalsamfunnet fra fortid og nåtid.

Dette er en annonse:
Deadly Premonition: OriginsDeadly Premonition: Origins
Et rødt rom i en drømmeverden, et mordmysterium i en skogkledd fjellbygd, en FBI-agent med forkjærlighet for kaffe ... jepp, dette kunne like gjerne vært "Twin Peaks: The Video Game"!

Allerede fra første stund er parallellene til Twin Peaks så fullstendig åpenbare at det er et under at Deadly Premonition ikke har blitt saksøkt av David Lynch for plagiat. Drapet på den unge jenta er spillets svar på mysteriet om Laura Palmer. Agent York er med sin eksentriske fremtoning, sin tydelige forkjærlighet for kaffe og sine stadige monologer med sin usynlige venn Zach så godt som en blåkopi av Dale Cooper. Mellom hvert kapittel i spillet har York syner om mystiske skapninger i et rom dekket av rødt løv, og selv om rommet ikke er dekket av fløyel er parallellene til The Velvet Room skrikende åpenbare. Dessuten er Greenvale så full av eksentriske personligheter at de kunne like gjerne kalt opp byen etter inspirasjonskilden sin.

Samtidig er det nok nettopp her at Deadly Premonition viser noe av sin sjarm som også har resultert i at spillet har fått sin kultstatus. Her finnes knapt nok en eneste normal person, og det bisarre og eksentriske persongalleriet er så spesielt at det er fort gjort å bli litt sjarmert av noen av dem. Her er det særlig agent York som skiller seg positivt ut, ikke minst takket være stemmeskuespillet til Jeff Kramer som kler rollefiguren svært godt. Dette danner også grunnlaget for mordmysteriet, som man faktisk blir oppriktig interessert i å løse underveis takket være noen spennende vendinger underveis. Samtidig må det også understrekes at mange av rollefigurene er så parodisk fremstilt at man lurer på om dette er ment som en spøk eller gjort i fullt alvor fra utviklernes side. Noe av det tar seg dårlig ut i moderne kontekst, ikke minst når man får en dose transfobi i den senere delen av spillet.

Rollefigurene lever sine individuelle liv i Greenvale, og spillet opererer med en 24-timerssyklus hvor rollefigurene oppholder seg på forskjellige steder innenfor syklusen. Det var ambisiøst for sin tid, men problemet er at Greenvale er et stort og tomt område. Her er man altså avhengig av bil for å ta seg frem, og det er her spillets latterlig dårlige design viser seg fra sin verste side. Bilfysikken i Deadly Premonition er noe av det verste jeg har vært borti, og ethvert oppdrag som involverer kjøring medfører frustrasjon og sinne. Dermed frister det lite å utforske hva Greenvale har å by på utenom hovedhistorien. Det eneste positive man kan si om kjøreturene er monologene York har med Zach om klassiske filmer og musikk, som er med på å understreke Yorks eksentriske sjarm, men det er ikke nok til å slukke frustrasjonen.

Denne frustrasjonen blir bare større jo mer tid jeg kaster bort på spillet, og det tekniske har all skylden her. Som tidligere nevnt bygger spillet på et tidligere prosjekt som ble utviklet i PlayStation 2-tiden, men som ble skrotet på grunn av tekniske problemer. Alt dette preger Deadly Premonition. Ikke bare ser spillet ut som et PS2-spill; det ser ut som et gammelt og dårlig PS2-spill. Elendige animasjoner, grelle farger og latterlige karaktermodeller er bare noe av det spillet har å by på, og da har jeg ikke snakket om alle feil og den dårlige bildehastigheten som preget selv fungerende versjoner av spillet.

Deadly Premonition: OriginsDeadly Premonition: Origins
Deadly Premonition er aldri skummelt, bare skummelt dårlig fra et teknisk ståsted...

Disse tekniske svakhetene kommer for alvor til syne når York trer inn i de levende dødes verden, noe som skjer ofte og rett som det er når noe er i gjære (York selv tar det derimot helt med ro, som om dette er en hverdagslig sak i en FBI-agents hverdag). Væpnet med en pistol med ubegrenset ammunisjon må du snike deg rundt eller skyte ned alle zombier som kommer vaggende mot deg i beste Eksorsisten-stil. Med dårlige animasjoner, trauste fiender og en total mangel på utfordring blir dette derimot gørr kjedelig, og det hele blir bare latterlig når monstrene dør og mumler «I don't want to die» med dyp, rolig stemme flere hundre ganger i løpet av spillet. Jeg liker ikke når spill ikke respekterer tiden min, og når Deadly Premonition kaster meg ut i den ene kjedelige kampen etter den andre kjenner jeg at dette kunne jeg spart meg for. Det eneste som kommer i nærheten av en utfordring er det dårlige siktesystemet, som kan minne om en dårlig kopi av Resident Evil 4-systemet. Selv om det kalles for et skrekkspill, vil jeg påstå at det eneste skumle med Deadly Premonition er hvor skummelt dårlig zombiene og spillet generelt er skildret.

Det dårlige tekniske grunnlaget preger også lyddesignet. Ikke rent sjelden blir rollefigurene overdøvet av musikken, og det hjelper heller ikke at innspillingskvaliteten på lydfilene er laber. Den eneste trøsten er at spillet faktisk har litt god musikk å komme med fra tid til annen, og selv om flere av stykkene blir kastet inn i tide og utide i totalt upassende situasjoner er det noe sjarmerende med gitaren som leverer spillets hovedtema eller den falske plystringen som i praksis blåkopierer Super Mario World-musikken.

Deadly Premonition: Origins
Det er dessverre mange bilturer i Deadly Premonition, noe som er forferdelig å spille takket være en elendig bilfysikk...

En brukeranmeldelse jeg snublet over karakteriserer Deadly Premonition som «det beste verste spillet jeg noen gang har spilt.» Det er en perfekt oppsummering av dette bisarre stykket spillhistorie. Potensialet i dette merkelige mordmysteret er absolutt der, og man merker at utviklerne har hatt noen spennende tanker og ambisjoner. Samtidig er det tekniske grunnlaget i spillet så latterlig dårlig at det er et mirakel at dette spillet i det hele tatt ble gitt ut i denne tilstanden, og selv den mest ihugga fan kan ikke ignorere alle problemene dette spillet kommer med. Hvorvidt man lar seg frustrere av det eller bare synes det bygger opp under spillets sjarm vil nok til syvende og sist være en individuell vurderingssak.

En ting er i hvert fall sikkert: Det blir spennende å se hva Swery og staben hans finner på med Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise, som lanseres til Switch 10. juli.

Relaterte tekster



Loading next content