Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
artikler
Ico

Gode Gamlereactor: ICO

Vi fortsetter vår Gode Gamlereactor-artikkelserie. Denne gangen har Anders skrevet om hvordan det oppleves å gå tilbake til denne kultklassikeren i 2020.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Vi befinner oss i en snål tilstand for tiden. Viruset som herjer kloden rundt har skapt en svært utfordrende situasjon for samfunnet generelt, dog en ganske heldig en for oss gamere. Det har nemlig aldri passet bedre å holde seg inne for å spille og du får både fin underholdning og er en samfunnshelt i samme slengen. Desto bedre er det at mange gode spill lanseres både i disse dager og tiden fremover. Nye spill til tross, mange finner også mye glede i å gå tilbake til gamle spill, enten spill de aldri har gjennomført eller som de rett og slett ønsker et gjensyn med.

For noen år tilbake lanserte Sony sin skytjeneste PlayStation Now, en plattform som lar deg strømme PlayStation-spill fra tidligere generasjoner. Et utvalg som nå begynner å bli ganske imponerende. Vanligvis krever denne tjenesten et aktivt abonnement på rundt en hundrelapp i måneden, men før det har du muligheten til å prøve tjenesten gratis i 7 dager. For en liten stund tilbake gjorde undertegnede nettopp det. Etter tidligere å ha saumfart både Shadow of the Colossus og The Last Guardian for alt av troféer, fristet det veldig med et gjensyn med Fumito Uedas aller første klassiker: ICO. Og heldigvis fant jeg det tilgjengelig i biblioteket.

ICO ble opprinnelig lansert i 2001, ganske tidlig i PlayStation 2s levealder. Dette er nok mye på grunn av at spillet i utgangspunktet ble utviklet til den originale PlayStation, men maskinvaren ble for begrenset til å kunne bringe til liv den visjonen Ueda og teamet hans ønsket. Det ble derfor videreutviklet og gitt ut på PlayStation 2 i stedet. Spillet tok i bruk animasjoner gjennom "keyframe"-teknologi og endte opp med en nokså imponerende grafikkstil på den tiden. Særlig imponerende var de storslåtte omgivelsene, som Ueda virkelig har klart å videreføre i sine påfølgende titler.

ICO fremstår i utgangspunktet som et ganske simpelt spill. Da Ueda begynte å jobbe med spillet i 1997, ønsket han at spillet skulle handle om en gutt som møter en jente, og hvordan de utvikler et bånd og kommuniserer med hverandre utelukkende gjennom å holde hverandre i hånda. Dette samsvarer relativt godt med det ferdige produktet. Ico er navnet på en gutt som av en eller annen grunn er født med horn. Befolkningen i landsbyen hans tror han er forbannet og han blir derfor sendt til et gudsforlatt slott for å ofres til en gammel, ond kraft. Diverse tumulter oppstår og plutselig støter han på en mystisk jente ved navn Yorda. Sammen prøver de å finne en vei ut av slottet, men selvfølgelig ikke uten hindringer på veien.

Ico
Coverstilen til ICO og maleriet The Nostalgia of the Infinite av Giorgio de Chirico. Som opprinnelig kunstner har nok Ueda hentet inspirasjon til spillene sine fra flere hold.
Dette er en annonse:

ICO er et ypperlig eksempel på et spill som forteller mye ved å forklare lite. Spillet har ytterst få mellomsekvenser og dialoger og bruker musikk på en svært nøktern måte. I stedet ligger det alltid en mystisk og melankolsk stemning og vaker i bakgrunnen. Måten det pirrer fantasien på er et kjennetegn som går igjen i samtlige av Ueda sine spill og som nærmest ene og alene er grunnen til at jeg verdsetter de så høyt. Gameplayet er også bygget opp rundt et strålende leveldesign og puzzle-gåter. Slottet du beveger deg gjennom henger sammen på en så fascinerende og kompleks måte at det er rent forbløffende.

Men å finne veien ut av dette slottet er ingen enkel sak, for Yorda er ikke like
"spenstig" som det Ico er. I god tro mot Ueda's opprinnelige visjon, må du faktisk fysisk leie henne gjennom store deler av spillet. Samtidig kan du også rope på henne og hun vil følge etter deg, så lenge avstanden mellom dere ikke er for stor. Det betyr at du må senke broer, løfte plattformer og gjøre andre nødvendige handlinger for å få Yorda til å holde tritt med deg hele veien.

I tillegg er det ikke bare slottets fysiske utfordringer som står i veien. Severdighetens hersker er nemlig en ond heks og tilfeldigvis også moren til Yorda. Hun er ikke særlig lysten på å la datteren rømme og sender derfor ut skyggelignende skapninger for å hente henne tilbake. Disse vil dukke opp gjennom sorte hull i bakken, nokså tilfeldig, men også på helt spesifikke steder i spillet. Det mest åpenbare er at de kommer om du lar Yorda stå alene for lenge på ett sted. De er såpass enkle å bli kvitt at det ikke krever mer enn et par smekk av stokken som Ico drasser rundt på, men de skaper likevel et psykisk stress ved at du hele tiden må være klar over at du ikke kan bruke for lang tid på å løse en gåte.

Ico
Ico og Yorda knytter et ganske sterkt bånd, på tross av at de knapt veksler et eneste ord.
Dette er en annonse:

Der jeg tidligere har hyllet Ueda for rammene han lager rundt spillene sine, briljerer han og teamet hans kanskje ikke like mye på det rent spilltekniske. Både ICO, Shadow of the Colossus og The Last Guardian er kjent for å ha et nokså knotete kontrollsystem og en AI som ikke alltid lystrer like godt. Dette er særlig tydelig i ICO som nok begynner å merke alderen tynge. Selv om det er PS3-"remasteren" som er tilgjengelig gjennom PS Now, er den mer enn noe annet en ren port med noe oppusset grafikk. I motsetning til Shadow of the Colossus som fikk en mer omfattende restaurering i 2018, er ICO anno 2020 som å spille ICO tilbake i 2001. Og det merkes.

Ico både løper, hopper og slår på en nokså unaturlig måte og kameraet virker ofte som det skulle vært festet til en vindmølle. Dette kommer særlig til syne om man har det litt travelt. Ironisk nok består nemlig store deler av trofésamlingen til disse spillene av såkalte "speedrun"-trofeer, hvor du må gjennomføre spillet innen en viss tidsbegrensning. De to andre spillene er nokså overkommelige på akkurat dette området, med sine grenser på henholdsvis 5:41:28 og 5 timer. ICO har derimot en tidsfrist på fattige 2 timer, noe som gjør affæren vesentlig verre. Selv om ICO er en del kortere enn sine etterkommere, har det begrensede lagringspunkter gjennom hele spillet, i tillegg til å inneha flere områder som rett og slett ikke åpner opp for å gjøre feil.

Slår man sammen dette med det faktum at du ikke har råd til å somle på gåteløsningen og at kontrollsystemet heller ikke akkurat er det mest optimale for et speedrun, har du et ganske utilgivelig stykke arbeid foran deg, om du skulle ønske platinumtroféet i spillet. Da jeg på min første gjennomspilling endte opp på snaue 4 timer, uten å føle at jeg tok meg særlig god tid, tenkte jeg lenge at dette ville bli en umulig oppgave. Etter mye frustrasjon og en tunge mer på utsiden av munnen enn inni, endte jeg til slutt opp på tiden 1:58:49.
Antall kilo som lettet fra skuldrene mine var nok da farlig nære kroppsvekt * 1,5.

Ico
Virker disse kjent? De er i hvert fall fryktelig innpåslitne.

Man kan i grunn mene litt av hvert om hvordan ICO og kompani opptrer som rene videospill, men de bringer en totalpakke som er ulikt noe annet som er å finne i spillmediet. Der Shadow of the Colossus er hakket mer episk og The Last Guardian hakket mer følelsesladet, er nok ICO det mest kreative forut sin tid. Det hersker liten tvil om at ICO ble og fremdeles er en kultklassiker som har påvirket en rekke spill i påfølgende år. Dark Souls-skaper Hidetaka Miyazaki har gått så langt som å si at ICO faktisk var mye av årsaken til at han ønsket å lage spillene sine. Det er nok ikke helt få spillentusiaster som er lei seg for akkurat det.

Jeg for min del elsker å suge opp den fantastiske atmosfæren disse spillene innehar og bruke deres deilige, isolerte stillhet og vage historieformidling til å pirre nysgjerrigheten til det fulle. Deres hemmelighetsfulle væremåte åpner store rom for tolkning. Hva er det spillene egentlig handler om? De oppleves i stor grad til å være knyttet rundt ensomhet og lengsel, men også vennskap og lojalitet. Særlig hvordan hvert spill har såpass stort fokus på hvordan du knytter sterke bånd til følgesvennene dine. Kanskje har de ikke noe skjult budskap i det hele tatt, men jeg velger å tro det.

Selv om Ueda også på sett og vis har bekreftet at spillene finner sted i samme univers og at Shadow of the Colossus i all hovedsak er en "direkte" oppfølger til Ico, etterlater spillene fremdeles flere spørsmål enn de besvarer. Hva skal "hornet" som går igjen i samtlige spill symbolisere? Hvor kommer disse onde kreftene som dukker opp i spillene fra? Kanskje dronningen i ICO faktisk er Mono fra Shadow the Colossus, bare flere tiår senere?
Er brønnen fra Shadow of the Colossus og Last Guardian den samme? I så fall, hvor i tidslinjen finner sistnevnte sted?

Enn så lenge vet vi ikke stort mye om Uedas neste spill, annet enn et og annet konseptbilde. Han har selv uttalt at det sannsynligvis ikke vil henge sammen med hans tidligere spill og selv om jeg elsker det universet, gleder jeg meg til å se hva denne luringen har å komme med i den neste konsollgenerasjonen. Jeg anbefaler spillene hans på det varmeste, om du skulle ønske en unik spillopplevelse helt utenom det vanlige.

Ico
Dette er Fumito Ueda's neste spill. Like mystisk og hemmelighetsfullt som alltid.

Relaterte tekster

ICOScore

ICO

ANMELDELSE. Skrevet av Thomas Tanggaard

Et skjeldent spill med dybde, bra grafikk og et utrolig fengende gameplay.

0
Gode Gamlereactor: ICO

Gode Gamlereactor: ICO

ARTIKKEL. Skrevet av Anders Aarhus

Vi fortsetter vår Gode Gamlereactor-artikkelserie. Denne gangen har Anders skrevet om hvordan det oppleves å gå tilbake til denne kultklassikeren i 2020.

0
Ingen ICO fortsettelse i år

Ingen ICO fortsettelse i år

NYHET. Skrevet av Jon Andreas Bjerk

Detaljleddet i spillbransjen vet ofte mer om når ett spill er satt til utgivelse, enn mange journalister, noe som gir oss god grunn til å besøke butikkenes sider med jevne mellomrom, for å snuse opp mulige lanseringsdatoer.

0
ICO 2 avsløres snart

ICO 2 avsløres snart

NYHET. Skrevet av Rasmus Berg

Endelig rører det seg rundt ICO 2 - eller NICO som ryktene sier fortsettelsen vil hete. Franske Total Video Games, mener å ha funnet bevis for at spillet snart annonseres.



Loading next content