Gode Gamlereactor: Luigi's Mansion

Gode Gamlereactor er artikkelserien vår om retrospill. Noen ganger går vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen, mens andre ganger skriver vi om gamle spill vi tester for første gang.

Forrige gang fanget Ingar alle nå (igjen) i Pokémon FireRed/LeafGreen. Denne gangen har han omfavnet høststemningen med GameCube-spillet Luigi's Mansion fra 2002.

Mitt forhold til GameCube og Luigi's Mansion står nokså sentralt i min spillhistorie. Som ung tenåring var spillinteressen fortsatt til stede, men med lite lommepenger til rådighet var tanken på å oppgradere konsoll hvert fjerde eller femte år en nokså håpløs drøm. Dermed var jeg innstilt på å klare meg med min Nintendo 64, og testing av nye konsoller som Xbox og GameCube måtte jeg pent foreta meg hos venner eller i demokioskene på de lokale spillbutikkene (den gangen vi fortsatt hadde demokiosker ... og spillbutikker ...).

Min spillhistorie kunne sluttet der, hadde det ikke vært for noen snille søsken som gikk sammen julaften 2003 for å gi meg en GameCube og Luigi's Mansion, mye takket være prisreduksjonen til 999 kr som konsollen hadde gått gjennom to måneder tidligere. At mine søsken hadde glemt minnekort og at jeg ikke fikk spilt spillet ordentlig før 3. juledag var en ærlig forglemmelse jeg enkelt kunne tilgi.

Luigi's Mansion er med andre ord en svært nostalgisk opplevelse for meg, og jeg kan fortsatt huske hvor imponerende det grafiske hoppet var for sin tid, men hvor underholdende er det i dag? Det har noe jeg lenge har tenkt på å utforske, ikke minst takket være det eminente Luigi's Mansion 3 fra 2019 og mitt gjensyn med det litt mer blandede Luigi's Mansion 2 HD tidligere i år. Med et stadig dypere høstmørke over det ganske land kjente jeg at tiden nå var moden for å vende tilbake til det originale herskapshuset, og at jeg begynte dette gjensynet på selveste halloween føltes i bunn og grunn svært passende.

Nostalgi er vel og bra, men man må ikke bli blind for gamle svakheter heller, noe jeg kjente på kort tid etter å ha startet opp Luigi's Mansion. Den første svakheten som kommer til syne er historien, som riktignok aldri har vært seriens store styrke. Luigis tur til herskapshuset han har vunnet i et lotteri han aldri har deltatt i fungerer godt nok til sitt bruk, men jeg skulle gjerne sett litt mer kjøtt på beina. Hvis Mario kan få velfortalte historier i Paper Mario-spillene, mener jeg at det samme burde være mulig for Luigi også.

Lyden og musikken i spillet er stemningsskapende, og å høre gode, gamle Charles Martinet nynne på temasangen i ulike stemningsleier ut ifra hvor mye helse han har igjen slutter aldri å sjarmere. Det kan imidlertid bli litt gjentakende, og jeg tror Luigi's Mansion hadde hatt godt av et enda sterkere lydspor helhetlig sett.

Svakhetene står imidlertid ikke i veien for de positive sidene ved dette spillet, og her er det mye å hente selv i dag. Et naturlig sted å begynne er grafikken og den visuelle stilen, som tross alt er noe av det første som møter deg. Som en lanseringstittel til GameCube ønsket Nintendo å vise frem de grafiske kreftene til den lilla kuben, og sammen med Star Wars Rogue Squadron II: Rogue Leader fra Factor 5 var Luigi's Mansion absolutt en god demonstrasjon for det grafiske hoppet fra Nintendo 64. Fortsatt blir jeg imponert over både lys- og skyggeeffektene som spillet serverte årevis før moderne faktorer som strålesporing kom på banen. Kvaliteten på teksturene er også imponerende til å være en lanseringstittel, selv om dette naturligvis ble overgått senere i GameCubens levetid. Fra et visuelt ståsted opplever jeg det aldri som et problem å hoppe inn i Luigi's Mansion igjen i dag, og jeg vil påstå at tittelen er fullt spillbar også for nykommere om de skulle være nysgjerrige på å utforske Luigis første spøkelsesjakt.

Det jeg likevel setter mest pris på i møte med Luigi's Mansion i dag er at det er såpass kort. Du kommer deg lett gjennom hele eventyret på rundt 5-6 timer, og selv om spillere den gang sikkert ønsket at det varte lenger, føles denne korte og begrensede spilletiden som en gave for en moderne spiller fanget i tidsklemma. Dagens spill strekkes gjerne ut til å vare så lenge som mulig, og det er ikke rent sjeldent det blir argumentert med at en ny blockbuster-tittel til fullpris må vare et visst antall timer for at det skal være bra eller verdt prisen. Det mener jeg er rent sprøyt, ettersom det ikke er mulig å sette likhetstegn mellom kvalitet og kvantitet sånn uten videre. Jeg vil alltid foretrekke en kort, konsis og akkurat passe lang spillopplevelse over en langtekkelig affære strukket ut kun for timetallets skyld, og nettopp derfor føles det forfriskende å spille Luigi's Mansion igjen i disse dager.

At spillet ikke er lenger enn det er, gjør også graden av vandring frem og tilbake i herskapshuset overkommelig. Spill som krever at du går for mye frem og tilbake uten meningsfulle oppgaver imellom blir fort en krevende øvelse, men Luigi's Mansion er heldigvis kort nok til at dette aldri blir et stort problem. Dette forutsetter selvfølgelig at du finner alle nøklene og åpner alle snarveiene underveis, men noen utfordringer må det jo tross alt være.

Vandringen frem og tilbake minner meg imidlertid på en av de mange kvalitetsforbedringene jeg gjerne skulle hatt i en nyversjon, nemlig kartet. Dette viser deg enkelt og greit hvilke rom du har besøkt eller ikke, men ellers er det overraskende lite informasjon å hente. Her savner jeg navn på rommene og informasjon om hvorvidt alle hemmelighetene er funnet eller ikke, skjønt det siste hadde kanskje ødelagt litt for mye av moroa. Styringen er heller ikke helt knirkefri, men dette er også noe som en nyversjon lett kunne fikset. Det samme gjelder også filmsekvensene. Det er ikke mange av dem, men når jeg må prøve meg på sistebossen flere ganger og ikke kan hoppe over filmsekvensene kjenner jeg på en aldri så liten irritasjon.

Det siste punktet som er verdt å trekke frem er spøkelsene, som tross alt spiller en viktig rolle for opplevelsen. En av de største svakhetene i Luigi's Mansion 2 er den manglende variasjonen på spøkelser man skal jakte på og fange. Når jeg går tilbake til det første spillet blir denne svakheten hos oppfølgeren enda mer tydelig. Her lekte Nintendo seg mye mer med forskjellige paranormale vesener å bekjempe og fange, med alt fra en pianist som elsker Mario-musikk til en baby som krymper deg og forsøker å knuse deg i vugga (de mørke undertonene som ligger bak det faktum at spillet faktisk har en spøkelsesbaby i det hele tatt skal vi ikke tenke så mye på). Samtidig er også dette et punkt der jeg savner litt mer kjøtt på beina på helhetsopplevelsen. Hver og en av spøkelsene har sin distinkte fremtoning og stil, og selv om du kan lese litt om dem i pausemenyen når de er fanget kunne vi gjerne fått enda mer stoff og info.

Hvor underholdende er det egentlig å gå tilbake til det første Luigi's Mansion i dag? Ganske, viser det seg, selv om det er lettere å se de strukturelle svakhetene i 2024 enn for over tjue år siden. Likevel oser Luigi's Mansion fortsatt så mye av sjarm at det er lett å se forbi de ujevne partiene, og at spillet byr på en akkurat passe lang spillopplevelse som kjenner sin besøkelsestid (eller hjemsøkelsestid, om du vil) er noe jeg kan sette ekstra pris på i en travel og moderne (spill)hverdag.