Gode Gamlereactor: Mario's Picross

Gode Gamlereactor er en artikkelserie hvor vi tar opp igjen spill vi ikke har spilt på mange år, spiller dem på nytt, og ser på dem med et mer voksent og moderne blikk. Hvordan har de holdt seg? Hvordan har opplevelsen av dem forandret seg?

Til tross for at tilsynelatende hele verden var dømt til å jobbe hjemmefra i 2020, kunne jeg faktisk gå gjennom hele koronaåret uten å tilbringe en eneste arbeidsdag i stua iført joggebukse og Batman-maske. Faktisk måtte jeg helt til starten av 2021 og et ringsystem som satte hele hovedstaden i lås før også jeg som administrativt ansatt i høyskolesektoren fikk beskjed om å holde meg hjemme. Dermed kunne også jeg kjenne på denne bølgedalen jeg tipper mange har opplevd på hjemmekontor: Først litt spennende, deretter demotiverende, før man lærer seg å tilpasse arbeidet etter forholdene, før det til slutt nesten var et ork å skulle dra på jobb igjen fire uker senere.

Man kan si mye om hjemmekontor, men en vesentlig fordel er at man har god tilgang på pauseunderholdning når det er på tide med et avbrekk fra arbeidshverdagen. Faren er selvfølgelig stor for at man havner i en motsatt arbeidsrytme med femti minutters spilling og ti minutter arbeid, men med litt selvdisiplin og det rette spillvalget viste det seg at det ikke ble et problem for min del. Trikset er å velge et spill som ikke krever lange spilløkter om gangen, men som kan begrenses til mindre økter som samtidig gir god stimuli. Løsningen ble en gammel perle fra barndommen, nemlig Mario's Picross på Game Boy.

Mens japanske hjernetrimkonsepter som sudoku har for lengst blitt allemannseie er det ikke alle som umiddelbart vet hva picross er. Ifølge Wikipedia har picross sin opprinnelse i Japan på 80-tallet, da designeren Non Ishida vant en konkurranse i Tokyo på bakgrunn av hennes design hvor hun skrudde av og på lys i skyskrapervinduer for å lage rutenett-bilder. Dette ga henne ideen til å utvikle et tilsvarende konsept med rutenettbaserte bildegåter på papir, et konsept som hun visstnok lanserte i et magasin samtidig som et konkurrerende magasin lanserte et tilsvarende konsept basert på en uavhengig, lignende idé fra den profesjonelle hjernetrimmeren Tetsuya Nishio.

Begge disse konseptene ga oss picross, også kjent som nonogram, hvor man løser hjernetrim ved å markere ruter i et rutenett basert på tall i margen. La oss si at man har et rutenett på 5x5. I margen til den ene linja står det 5, hvilket betyr at alle feltene på linja skal markeres. I margen til den neste linja står det 3 og 1, hvilket betyr at man skal markere de tre første rutene, ha minst én rutes mellomrom og deretter markere én rute. Når alle ruter som skal markeres er fylt ut sitter man igjen med et bilde, hvilket forklarer navnet picross, som er en sammensetning av picture og crossword.

Utviklingen av nye hjernetrimkonsepter var i skuddet på 80- og 90-tallet, og mye av dette skyldtes en monumental lansering i vår teknologiske og populærkulturelle historie: Lanseringen av Game Boy i 1989, hvor alle som kjøpte konsollen fikk med et gratis eksemplar av Tetris. Tetris er den dag i dag det mest tidløse, kreative og lettfattelige hjernetrimdataspillet som finnes, og den universelle appellen til Tetris var unektelig en av faktorene til at Game Boy solgte så bra som den gjorde. Dette medførte naturligvis at mange spillutviklere forsøkte å skape «det nye Tetris», og Game Boy ble en kilde til en rekke spill i puzzle-sjangeren. En del av konseptene klarte seg nokså bra, slik som Klax og Dr. Mario, men mange av spillene har med rette gått i glemmeboka i ettertid. For de som vil ha noen fine innblikk i de mange kreative konseptene som kom til plattformen anbefales den nylanserte boka Game Boy av Bitmap Books.

I mars 1995 skulle Nintendo også forsøke å overgå Tetris-suksessen og lansere et spill som de japanske TV-reklamene hevdet hadde «en underholdningsverdi som overgår selveste Tetris.» Man kan i hvert fall ikke si at det skortet på selvtilliten, men Mario's Picross var faktisk ikke langt unna å leve opp til lovnaden. Spillet ble utviklet av Jupiter, et forholdsvis ferskt studio som ble etablert i Kyoto i 1992, og Ape, studioet som er best kjent for Mother og Earthbound-spillene før de ble en del av Creatures Inc. Til å begynne med var spillet utviklet som et rent picross-spill til Game Boy, men Nintendo skjønte hvilken betydning maskoter har for å selge et produkt og fikk slengt inn Mario i spillet, til tross for at Mario ikke har noen annen rolle i spillet enn å holde kontroll på tiden du bruker per oppgave. Resultatet var likevel en suksess, i det minste i Japan. Mario's Picross solgte godt og fikk flere oppfølgere i Japan, men salget av spillet i vesten var så dårlig at vi ikke fikk flere Picross-spill fra Jupiter før Picross DS i 2007, da puzzle-spill fikk en ny renessanse takket være spill som Dr. Kawashima's Brain Training.

Naturligvis er det å spille på en Game Boy i dag en noe blandet opplevelse, hvis man i det hele tatt har en tilgjengelig. Skjermen har ikke baklys, og den lille skjermen på 47mm x 43mm er ikke akkurat verdens letteste å se på når man har bikket tretti. Det er derimot her fordelene ved hjemmekontor kommer inn i bildet. Nylig fikk jeg nemlig kjøpt meg en komplett Game Boy Player til GameCube på Finn, og takket være denne herligheten kan jeg med enkelhet fyre opp alle spill til Game Boy, Game Boy Color og Game Boy Advance på kasse-TV-en som står i retrohjørnet i stua. Med mindre man får tak i en Analogue Pocket vil jeg påstå dette er en av de beste måtene å spille Game Boy-spill på større skjerm på, forutsatt at man har en GameCube og en skjerm som kan vise bildet fra tiden før HDMI-portens dager. Ikke bare får man bildet på en større skjerm, men man får også noen enkle farger og pene rammer som dekorerer TV-skjermen. I den grad spillene var kompatible med Super Game Boy, en tilsvarende dings som lot deg spille Game Boy-spill på en Super Nintendo, får man et bedre og fyldigere fargespekter på spillene.

Mario's Picross begynner med noen rolige oppvarmingsgåter på små 5x5-rutenett, før det bygger seg opp til 10x10 og 15x15. Innledningsvis kan du velge om du skal få noen hint i form av å få to linjer utfylt for deg, men du kan også velge å takke nei til dette og gjøre alt selv. For hver gåte har du 30 minutter til rådighet, og skulle du markere feil rute vil du få en skjærende lyd som varsler om feilen du har gjort før du mister tid som straff. Målet blir dermed ikke bare å fylle ut rutenettet riktig, men å gjøre det uten feil og så raskt som mulig. Du risikerer ingenting annet enn å gå tom for tid og måtte begynne gåten på nytt igjen, men man blir fort innstilt på å klare gåtene uten å gjøre feil. Egen stolthet er selvfølgelig den største motivasjonskilden, men den skingrende lyden man får når man gjør feil er så grusom at den hjelper også på innsatsviljen.

Det tok ikke lang tid før picross-konseptet begynner å fenge meg igjen like mye som det gjorde i 1995, men først og fremst ble spilløktene en aldri så liten nostalgitripp til barndommens sommerdager. Siden min familie bodde i Japan da spillet kom ut og vi fikk Mario's Picross omtrent ved lansering er minnene mine til spillet uløselig knyttet til varme og lyse sommerdager anno 1995, en sommer som ga et ekstra kjærkomment pusterom i månedene etter det store Hanshin-jordskjelvet samme år. Det tok meg ikke mange minuttene med spillet før jeg brått ikke lenger satt på hjemmekontoret i Oslo med en bitende kald februarkulde utenfor, men snarere på en varm veranda på sommerhytta i de skogkledde fjellene utenfor Nagano. Hvis jeg lukket øynene og bare lyttet til bakgrunnsmusikken (som er overraskende god den dag i dag) kunne jeg nesten kjenne lukten av rik natur, høre lyden av tungt sommerregn eller smake de nygrillede maiskolbene. Du verden, så mye jeg gleder meg til vi kan reise litt mer igjen!

All nostalgi til side vil jeg fortsatt si at Mario's Picross har holdt seg særdeles godt etter 26 år. Det er et hjernetrimkonsept som tar litt mer tid å sette seg inn i enn Tetris, og spillet når nok heller ikke opp til den simple og evigvarende universelle appellen til Tetris. Likevel er Mario's Picross ett av de bedre hjernetrimspillene som kom til Game Boy, og det er også herlig å se at Jupiter i dag kan glede spillere over hele verden med sine Picross-spill til Switch. Skulle det friste og teste litt picross i Mario-drakt er det verdt å sjekke ut Mario's Super Picross, som ligger tilgjengelig i SNES-tjenesten til Switch Online og som aldri har vært gitt ut utenfor Japan før. Spillet er riktignok på japansk, men krever null språkforståelse for å få glede av hjernetrimmen. Hvis man derimot foretrekker 3DS over Switch, er dette spillet faktisk tilgjengelig digitalt der.

Mens jeg skriver denne teksten tikker det inn en beskjed fra sjefen om at vi må belage oss på mer hjemmekontor igjen fra og med neste uke. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!