Gode Gamlereactor: Resident Evil 4 (Wii)

Gode Gamlereactor er artikkelserien vår om retrospill. Noen ganger går vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen, mens andre ganger skriver vi om gamle spill vi tester for første gang.

Forrige gang skrev Ingar om sitt første møte med Earthbound. Denne gangen har han gått tilbake til Resident Evil 4 på Wii, et spill som introduserte ham for en større spillverden.

Jeg hadde aldri spilt noe Resident Evil før 2007. Jeg hadde riktignok sett litt over skulderen på noen som spilte det første spillet på PlayStation i sin tid, men som den udiskutable pysen jeg er var jeg altfor ung for den slags og turte ikke se for mye på. Ikke hadde jeg særlig erfaring med 18-årsaldersgrensespill heller, for den saks skyld. Spill var noe som måtte finansieres på egen hånd i ungdomsårene, og med bare Nintendo-konsoller i hus gjennom oppveksten var tilgangen på de røffere og tøffere spillopplevelsene nokså begrenset. Resident Evil 4 ble dermed et veiskille i min spillhistorie da jeg som andreårsstudent kjøpte Wii-utgaven ved lansering i 2007. Med ny konsoll og en ny epoke i livet hvor det var tid for å bygge sin egen identitet som voksen føltes tiden inne for å prøve seg på en ny spillopplevelse. Dessuten hadde Resident Evil 4 fått ekstremt mye god omtale etter at det ble lansert på GameCube i 2005. På tide å sjekke hva oppstyret handler om, tenkte jeg.

Kort fortalt ble jeg ikke skuffet. Jeg slukte rått eventyret med Leon på oppdrag i Spania for å redde presidentens datter, og det jeg trodde skulle bli en skummel opplevelse viste seg å bli en perfekt blanding mellom historiefortelling og action som selv en reddhare som jeg kunne sette pris på. Spillmekanikkene lignet ikke på noe annet jeg hadde spilt, og måten fiendene oppførte seg på var på et helt annet nivå enn det meste annet jeg hadde prøvd av spill på den tiden. Skummelt kunne det likevel være, og jeg husker fortsatt at jeg satt lenge før jeg turte å gå videre da jeg kom til slottet og hørte de creepy munkene tasse rundt og mumle på skrekkinngytende vis (man skulle tro at en teologistudent var vant til munker som mumlet noe uforståelige greier, men nei da). Så snart spillet var ferdig var det rett på internett for å sette seg inn i alt Resident Evil har å tilby av historie, både det seriøse og det som er fullstendig tullete. Resident Evil 4 åpnet en ny spillhorisont for meg, og jeg vil alltid se tilbake på spillet med gode minner og nostalgi.

Etter at Capcom fant formen igjen med Resident Evil 7: Biohazard har serien vært inne i en ny gullalder som fortsetter å imponere, til tross for at Resident Evil Village var en litt blandet opplevelse for min del. En nyversjon av Resident Evil 4 var selvfølgelig bare et spørsmål om tid, men da denne nærmet seg lansering før påske kjente jeg plutselig på et behov for å gå tilbake til spillet som startet hele Resident Evil-eventyret for meg. Så mens andre kastet seg over nyversjonen på PS5, Xbox Series eller PC valgte jeg å sette på den gamle kasse-TV-en, plugge et par ferske batterier i Wiimote-kontrolleren og vende tilbake til den spanske landsbygda i ekte 2007-stil.

Noe av det første som slår meg når jeg fyrer opp Resident Evil 4 på Wii i dag, er hvor mye av spillets struktur som fortsatt føles tilgjengelig. Måten Leon beveger seg på og kameraet er posisjonert over skulderhøyde føles verken gammelt eller utdatert. Litt stivt er det naturligvis, men man skjønner umiddelbart hvordan alt fungerer. Årsaken til dette er at Resident Evil 4 ble et ekstremt banebrytende og innovativt spill som skulle påvirke spillbransjen i mange år fremover, spesielt i PlayStation 3- og Xbox 360-generasjonen. Dersom man spilte action- eller eventyrspill i tredjepersonsperspektiv på begynnelsen av 2000-tallet var man mest vant til at kameraet var plassert rett bak rollefiguren, som for eksempel i et annet retrospill jeg nylig har vært innom, Star Wars Jedi Knight II: Jedi Outcast. Ved å plassere kameraet rett over skulderen på Leon får Resident Evil 4 et mye mer dynamisk og cinematisk preg som øker innlevelsen og actionnivået. Dette var såpass nyskapende i 2005 at flere spill i den syvende konsollgenerasjonen kopierte og videreutviklet dette, som Gears of War og Mass Effect. Såkalte «cover shooter»-spill hadde dermed kanskje aldri sett dagens lys om det ikke var for Resident Evil 4.

Derimot er det verre å gå tilbake til den grafiske standarden på Wii. Misforstå meg rett, spillet ser fortsatt svært bra ut for sin tid, og da jeg spilte det første gang i 2007 var grafikken mye skarpere enn det meste annet man fikk til konsollen. Problemet er at Wii aldri har vært den skarpeste konsollen på grafikk, noe som blir ekstra åpenbart om man fyrer opp konsollen i dag. Ettersom jeg i dag eier GameCube-versjonen også er det lettere å sammenligne ulike versjoner av spillet, og det føles som at originalutgaven pusher kapasiteten til GameCube vesentlig mer enn det Wii-versjonen gjør med sin maskinvare. Riktignok har jeg investert i en bedre bildekabel til GameCube enn jeg har til Wii som gjør at førstnevnte kommer bedre ut av de fleste sammenligninger, men man merker at et grafisk løft ikke var hovedprioriteten til Capcom da de ga ut Wii-versjonen. Ytelsen er heller ikke alltid på topp, og å gå tilbake til spill fra denne generasjonen når man har blitt vant til titler som kjører stabilt i både 30 og 60 bilder per sekund føles unektelig litt tungt.

Så, hvorfor gå for en gjennomgang av en grafisk underlegen utgave? Svaret er todelt. For det første handler dette om ren nostalgi - det var Wii-versjonen jeg spilte som student, og det er den jeg har gode minner knyttet til. Den andre årsaken er derimot den mest avgjørende, nemlig kontrollsystemet. Wii-versjonen tar i bruk bevegelseskontrollsystemet til konsollen, og jeg tør også påstå at dette gjør denne utgaven til en av de beste versjonene av det originale Resident Evil 4. Nintendos fokus på å skape et helt nytt kontrollsystem med Wii var ikke utelukkende positivt, men det kom noen oppriktig gode resultater av det alternative kontrollsystemet, og Resident Evil 4 er kanskje ett av de aller beste - mye bedre enn noen av Nintendos egne forsøk, som for eksempel The Legend of Zelda: Twilight Princess. Å bevege Leon med Nunchuck-stikken og sikte våpnene med Wiimote føles bare så riktig, intuitivt og presist, og skal man først ha en versjon av dette spillet hvor man ikke kan bevege seg og skyte samtidig vil jeg sterkt anbefale en utgave hvor du har større sannsynlighet for å treffe fienden der du vil, noe denne versjonen absolutt legger opp til. Legg til enkle bevegelsesmekanikker for å bruke kniven og lade våpnene, så har du et spill som tidlig forsto hvilke muligheter Wii hadde for å skape gode kontrollsystemeter. Bare synd at så få andre spillutviklere tok notater og lærte av Capcom.

Behovet for et godt og presist kontrollsystem melder seg fort når du kommer til den ikoniske landsbysekvensen i begynnelsen av spillet. Det er kanskje vanskelig for en moderne spiller å ta inn over seg hvor banebrytende Resident Evil 4 var i sin tid, men går man tilbake til andre spill fra samme epoke skjønner man fort hvorfor denne sekvensen er en showcase for spillets imponerende mekanismer. Du har fiender som responderer aktivt på det du gjør, tenker taktisk og reagerer på hvor de blir skutt, noe som igjen krever at du er tilpasningsdyktig i enhver situasjon du møter. Jeg merker at jeg fortsatt blir imponert over denne sekvensen i spillet, kanskje mer nå som jeg er eldre og har lært meg å lese spill bedre ut ifra et teknisk perspektiv.

Det siste har imidlertid hatt en annen merkbar effekt på min gjennomgang av spillet. Jeg mener nemlig å huske at Resident Evil 4 var en mye nifsere opplevelse enn det jeg føler i dag. Ikke at spillet var så ufyselig skummelt i utgangspunktet - tvert imot går det som nevnt en perfekt balansegang mellom skrekk og action - men jeg blir ikke overrasket lenger når noen fiender plutselig dukker opp ut av tilsynelatende intet. Noe av det handler naturligvis om at jeg har blitt en eldre spiller med mer variert spillerfaring, men jeg har også blitt flinkere til å lese spillmiljø og se hvor fiendene kommer til å dukke opp ut ifra nivådesign og lignende. I ekte Neo-stil «leser jeg matrisen», om du vil. Dette hindrer meg fortsatt ikke fra å synes at Regenerates er aldeles ufyselige med de gufne lydene sine. For å være ærlig hadde jeg fullstendig fortrengt at disse monstrene eksisterte i spillet, hvilket betyr at de var såpass skumle for en ung student at jeg må ha skjøvet dem ut av minnet som en form for overlevelsesmekanisme.

Apropos fortrengt fra minnet, så er det mye jeg ikke husker fra spillet. Starten er naturligvis uforglemmelig, og enkeltsekvenser som El Gigante, huset som man må barrikadere seg i for å bekjempe bølge etter bølge av sinte bønder og kampen sistebossen sitter fortsatt som spikret i minnet. Rollefigurer som Ada og Krauser (frustrerende quick time-knivkamp inkludert) har jeg heller ikke glemt, og hvem kan vel glemme spillets ikoniske handelsmann som dukker opp på de mest obskure plasser. Derimot hadde jeg helt glemt Luis, og da mener jeg helt og holdent glemt at han eksisterte i spillet. Hvordan det er mulig skjønner jeg rett og slett ikke, men det har i hvert fall gitt meg en påminnelse om at hukommelsen ikke alltid er så skarp som jeg liker å tro. Jeg merket også at jo lenger ut i spillet jeg kom, jo mindre husket jeg av enkeltområder og hva som kom til å skje rundt neste sving. Er det et tegn på at Resident Evil 4 er for langt? Burde hele sekvensen med øya vært skrotet for å gi en mer spisset og minneverdig opplevelse? Jeg vet ikke, men jeg lurer på om ikke spillet ville vært tjent med å være litt kortere. Her blir det spennende å se om nyversjonen gjør noe for å holde bedre på spillerens oppmerksomhet de siste timene.

Ved reisens slutt er det likevel bare gode følelser jeg sitter igjen med. Resident Evil 4 er et spill som står seg utmerket godt i 2023, selv uten en helt ny versjon til dagens plattformer. At spillet har blitt portet til ørten plattformer siden det først ble lansert på GameCube i 2005 er et bevis på dette, og de som tenker at dette bare handler om penger og nostalgi bør ta en ny runde med spillet for å få en oppfrisker om spillets enorme kvaliteter. Sammenblandingen av action, spenning, innovasjon og til tider krampaktige dårlige forsøk på humor føles så perfekt som den kan bli, og det er sånn sett vanskelig å se hvordan Capcom kan forbedre denne i en helt ny versjon. På den andre siden gjorde de en svært god jobb med både Resident Evil 2 og Resident Evil 3, og jeg har enda til gode å se noe som tyder på at de har gjort en dårligere jobb med Resident Evil 4.

Nå må jeg bare få tak i PlayStation 5-utgaven. Kanskje jeg kan gå til han shady fyren med trenchcoat på gatehjørnet som alltid spør meg «What are you buyin'?» ...