Gode Gamlereactor: Star Wars Jedi Knight II: Jedi Outcast

Gode Gamlereactor er artikkelserien vår om retrospill. Noen ganger går vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen, mens andre ganger skriver vi om gamle spill vi tester for første gang.

Forrige gang kunne du lese om Ingars første møte med LucasArts-klassikeren Day of the Tentacle. Denne gangen har han hatt et gjensyn med et annet LucasArts-spill, nemlig Star Wars Jedi Knight II: Jedi Outcast fra 2002.

For lenge siden, i en galakse langt, langt borte ... Vel, sant å si var det på vår egen jordklode, men i "gamle dager" krydde det av Star Wars-spill til alt som kunne krype og gå av plattformer. Som om ikke det var nok kunne vi gjerne få servert flere spill per år. Stiller man det i kontrast til Star Wars-spillenes status etter Disneys oppkjøp av merkevaren, hvor EA kun har gitt oss fire storspill - to Battlefront-spill, Star Wars: Squadrons og Star Wars Jedi: Fallen Order (sett bort fra mobil- og VR-spill) - var det bedre tider for en Star Wars-fan i gamle dager.

Eller var det egentlig det? Det er noe som heter "kvalitet over kvantitet," og det er ikke til å stikke under en stol at mange av Star Wars-spillene den gangen var masseprodusert skvip som bare ønsket å tjene raske penger. Det var ikke minst tilfelle da Episode I-III kom ut mellom 1999 og 2005, hvor flere av spillene som var direkte knyttet til filmene ofte manglet finesse og meningsfullt innhold.

Uansett om man foretrekker kvalitet eller kvantitet er det ingen tvil om at 2002 var et travelt år for Star Wars-fans. Samme år som Attack of the Clones ble lansert på kino fikk vi intet mindre enn syv forskjellige Star Wars-spill til ulike plattformer. Game Boy Advance-spill som Star Wars Episode II: Attack of the Clones og Star Wars: The New Droid Army er best forbigått i stillhet, men et spill som jevnlig dukker opp når gamle Star Wars-fans snakker om klassiske titler er Star Wars Jedi Knight II: Jedi Outcast og spillets hovedperson Kyle Katarn (og siden Outcast er i tittelen: Akkurat DER fikk du "Hey Ya" på hjernen!).

Kyle Katarns reise begynte som leiesoldat i Doom-klonen Star Wars: Dark Forces fra 1995 (der han i første oppdrag faktisk stjeler tegningene til Dødsstjernen i forkant av Episode IV), før oppfølgeren Star Wars Dark Forces II: Jedi Knight avslørte at han var sterk i Kraften og kunne bli en Jedi. Katarns opplevelser med Kraften er derimot ikke utelukkende positive, og han velger derfor å kutte forbindelsen til Kraften og gå tilbake til leiesoldatlivet i Star Wars Jedi Knight II: Jedi Outcast (som til tross for romertallet i tittelen altså er det tredje spillet i serien, eventuelt det fjerde om man teller utvidelsen til Dark Forces II som et selvstendig spill). Idet Kyle og hans co-pilot Jan Ors blir sendt til planeten Kejim for å etterforske det som skal være en forlatt Imperie-base, oppdager de at styrker fra det som kalles Imperial Remnant jobber med et plott for å utradere Luke Skywalkers nye Jedi-orden. Omstendighetene krever dermed at Kyle gjenoppretter kontakten med Kraften og tar opp igjen sin gamle lyssabel.

Jedi Outcast var allerede ti år gammelt da jeg plukket det opp for første gang for rundt ti år siden. Min Star Wars-interesse har alltid vært stor, men mot slutten av studietiden begynte jeg å bli sulten på enda mer Star Wars-innhold og bestemte meg for å sette meg mer inn i Expanded Universe (det utvidede Star Wars-universet). Dette førte meg til hele spillsagaen om Kyle Katarn, hvor jeg i løpet av kort tid gikk gjennom alt fra Dark Forces til Jedi Academy, oppfølgeren til Jedi Outcast.

Jeg har alltid minnes Kyle Katarn som en spennende og interessant rollefigur, enten på grunn av nostalgi eller fordi jeg slukte spillene om ham på relativt kort tid. Når jeg de siste ukene har spilt Jedi Outcast på nytt som en del av retrogruppen jeg leder, har jeg derfor stusset litt på både historien og måten den fortelles på i spillet. Den er ikke direkte dårlig, men jeg mener bestemt å huske at spillet var vesentlig mer spennende og interessant enn det jeg har opplevd under gjensynet med spillet. Her får du servert et relativt stivt stemmeskuespill, inkludert en lite engasjert Billy Dee Williams i sin opptreden som Lando Calrissian, en historie som ikke akkurat utmerker seg i Star Wars-sammenheng, verken i den gamle eller nye kanon, og en hovedperson som føles langt mindre interessant enn det jeg husker ham som. Spillets skurker føles svært tamme og forglemmelige, og når sant skal sies hadde jeg fullstendig glemt hvem de var før jeg begynte spillet på nytt. Måten klassisk Star Wars-musikk brukes nærmest vilkårlig i spillet uten overordnet mål eller tanke overrasker meg, ettersom musikken spiller en sentral rolle når det kommer til historiefortelling i dette universet. Selv hovedpersonen Kyle fremstår mindre spennende enn jeg husker ham som. Har Kyle Katarn virkelig alltid vært såpass grå og traust? Er det kanskje like greit at han ikke har blitt en del av den nye Star Wars-kanon? Jeg vet ikke, men det største spørsmålet jeg sitter igjen med er hvorvidt jeg kan stole på min egen dømmekraft. Når jeg minnes spillet som en god opplevelse for nå å oppdage at det kanskje ikke er så bra som jeg trodde det var, hvor godt kan jeg egentlig stole på min egen spillhukommelse?

Forklaringen på dette spørsmålet er nok tredelt. For det første må jeg erkjenne at ikke alle spill eldes like godt, selv ikke Star Wars-spill jeg har gode minner fra. For det andre har vi fått veldig mye godt Star Wars-innhold i tiden etter Jedi Outcast, deriblant Clone Wars-animasjonsserien, The Mandalorian og High Republic-bøkene. Ja, selv i det gamle Expanded Universe har vi bedre fortellinger enn det vi får servert i Jedi Outcast, slik som den originale Thrawn-trilogien til Timothy Zahn (som jeg først leste året etter at jeg spilte Kyle Katarn-spillene). Og for det tredje har jeg utvidet spillhorisonten min betraktelig de siste ti årene, noe som gjør at Jedi Outcast fremstår langt svakere teknisk enn da jeg spilte det første gang.

For etter hvert som jeg spiller Jedi Outcast på nytt innser jeg at hovedproblemet mitt med spillet ikke er det narrative, selv om fortellingen var mindre spennende enn det jeg innbilte meg. Hovedproblemet mitt nå er spillet fra et teknisk ståsted. Jedi Outcast ble først lansert på PC i mai 2002, rundt et halvt år etter at Halo: Combat Evolved revolusjonerte spillbransjen og hvordan man tenker på førstepersons skytespill og banedesign ut ifra et teknisk perspektiv. Jeg hadde ikke spilt historien i noe Halo-spill da jeg testet Jedi Outcast for ti år siden, men siden den gang har jeg pløyd gjennom kampanjen i samtlige Halo-spill på diverse Xbox-konsoller og fått en enorm respekt for de tekniske bragdene Bungie fikk til den gang. Halo: Combat Evolved er et prakteksempel på hvordan man kan utforme et skytespill uten noe form for kart og likevel hele tiden lede spilleren i riktig retning. I lys av dette holder banedesignet i Jedi Outcast ganske enkelt ikke mål. Her får du et spill hvor du allerede i første brett sliter med å finne frem, og hvor veien videre noen ganger er skjult bak såpass obskure hint at det å komme seg gjennom denne herligheten uten guide er verdt tittelen Jedimester i seg selv. På toppen av dette er skytemekanikkene i spillet så forferdelige at man mistenker at spillet ble kodet av stormtropper, og det selv når sikteassistansen er skrudd på. Å optimalisere spillet for moderne PC-er er heller ingen enkel sak, i hvert fall ikke uten mods, og at spillet mangler muligheten for å justere synsfeltet gjør det heller ikke lettere å gå tilbake til (dette kan modifiseres, men da må man vite hva man gjør). Jeg kan alltids se gjennom fingrene på narrative svakheter, men tekniske svakheter er det verre med, spesielt når de tekniske svakhetene gjør meg uggen og kvalm mens jeg spiller.

De tekniske kampene mot spillet på PC er derimot ingenting sammenlignet med opplevelsen man får på konsoll. Jeg begynte i utgangspunktet dette gjensynet med å skaffe spillet på GameCube for å teste denne, men etter en halvtime måtte jeg bare erkjenne at det var et fåfengt prosjekt. Med en bildefrekvens på godt under 30 bilder per sekund, screen tearing hvert tredje sekund og en grafisk nedgradering som gjør det vanskelig å se noe som helst i spillet er denne porten en katastrofe, noe som overrasker når den tross alt kommer fra Vicarious Visions, et studio jeg har lært meg å forbinde med gode porter og nyversjoner i årene etter Jedi Outcast. Uansett bør man spille en versjon av dette spillet som lar deg lagre både hyppigere og fortere enn det GameCube-versjonen gjør, for i Jedi Outcast vil du dø. Ofte, jevnlig og hyppig.

Man skulle kanskje tro at alt ved Jedi Outcast er død og fordervelse, men så ille er det heldigvis ikke. Det er unektelig røft i kantene sett fra dagens ståsted, særlig i de første kapitlene hvor Kyle kun har en blaster å skyte med og alt betraktes fra et førstepersonsperspektiv. Når Kyle derimot gjenoppretter kontakten med Kraften og man får en lyssabel i nevene, blir spillet derimot hakket mer lekent. I motsetning til spill som Star Wars: Knights of the Old Republic har ikke spillet noe moralsystem, og det betyr at Kyle kan veksle fritt mellom nøytrale krefter som å dytte gjenstander til å bruke kvelning og lyn, to krefter vi først og fremst forbinder med den mørke siden. I tillegg er spillet relativt åpent for at man gjør ting på sin egen måte, noe som betyr at man kan finne veier og løsninger på problemer som kanskje ikke utviklerne hadde tenkt på i utgangspunktet, men som gjør spillet veldig lekent med tanke på speedruns og lignende. Spillet gjør riktignok en forferdelig jobb med å lære deg de nye kreftene som åpnes underveis, og det var først på den siste planeten jeg ble klar over at Kyle kan velge mellom tre kampmoduser når han bruker lyssabelen, men følelsen av å gå fra å være en hvermannsen til å bli en mektig Jedi forklarer hvorfor spillet fortsatt har en kultstatus blant fansen.

Gjensynet mitt med Star Wars Jedi Knight II: Jedi Outcast har lært meg tre ting. For det første har jeg fått en påminnelse om at ikke all nostalgi er god nostalgi, og at det som var bra den gang kan være mindre givende etter hvert som man blir eldre og får et større perspektiv. For det andre har det lært meg at Kyle Katarn kanskje ikke er en like spennende rollefigur som jeg trodde, og at det muligens er like greit at den nye kanon fokuserer på nye rollefigurer i stedet for at vi skal lengte tilbake etter de gamle. For det tredje er det å leke seg med Kraften like moro i dag som i 2002, skjønt nyere spill som Star Wars: The Force Unleashed og Star Wars Jedi: Fallen Order har gjort dette vesentlig bedre i ettertid. Jeg tror dermed jeg foretrekker kvalitet over kvantitet, og for fremtiden tar jeg heller til takke med å vente noen år på et eminent eventyr fra Respawn Entertainment om Cal Kestis enn å få ørten Star Wars-spill i året.