Norsk
Gamereactor
artikler
The Legend of Zelda: Skyward Sword

Gode Gamlereactor: The Legend of Zelda: Skyward Sword

I vår har Ingar vendt tilbake til et spill han anmeldte for Gamereactor for ni år siden. Hvordan er det å gå tilbake til The Legend of Zelda: Skyward Sword i dag?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Da vi begynte med artikkelserien «Gode Gamlereactor» for et par år siden, var konseptet å gå tilbake til spill vi spilte i barndommen og/eller oppveksten og skrive om hvordan det føles å gå tilbake til dem i dag. De siste ukene har jeg imidlertid brukt tid på en klassiker jeg spilte i studietiden, og siden jeg hadde lyst å dele opplevelsene mine fra spillet ser jeg derfor behov for å endre litt på reglene for artikkelserien. Dermed vil «Gode Gamlereactor»-artikler heretter ikke bare handle om spill vi spilte i barndommen eller oppveksten, men ta for seg gamle spill vi plukker opp igjen på nytt etter mange år.

Grunnen til at jeg ba om lov til å omdefinere reglene for artikkelserien, er at jeg i det siste har spilt en av mine favoritter i Zelda-serien, nemlig The Legend of Zelda: Skyward Sword. Dette er et spill jeg storkoste meg med da det kom i 2011, noe jeg også ga uttrykk for i anmeldelsen min. Jeg har alltid stått inne for dommen, selv om jeg også alltid presiserer at spillet ble spilt gjennom og anmeldt på svært kort tid (jeg fikk spillet en fredag ettermiddag og hadde anmeldelsen klar mandag morgen, om jeg husker riktig, og anmeldelsen ble også deretter).

The Legend of Zelda: Skyward Sword
The Legend of Zelda: Skyward Sword ble lansert til Wii i 2011, hvor Link må reise mellom himmelriket Skyloft og en verden under skyhavet.

Jeg har alltid hatt lyst å plukke opp Skyward Sword igjen med mer tid til overs. Denne våren fikk jeg endelig gjort tankene om til handling takket være et prosjekt kalt RetroSpelLauget, hvor jeg sammen med venner og bekjente har spilt gjennom spillet tempel for tempel før vi har hatt samlinger på Discord for å diskutere de ulike delene av spillet. Nesten som en bokklubb, med andre ord, bare med spill som utgangspunkt. Denne måten å spille gamle spill på med en «leseplan» i bunnen kan varmt anbefales, og jeg gleder meg allerede til neste prosjekt vi setter i gang i RetroSpelLauget, hva nå enn det måtte bli (jeg holder en knapp på Earthbound og Super Mario RPG).

Dette er en annonse:

Etter lansering har Skyward Sword vært et Zelda-spill folk enten elsker eller hater, og jeg var spent på hvordan det ville være å gå tilbake til et Wii-spill nesten ni år senere. Etter 35 timers spilletid kan jeg konstatere at jeg fortsatt står inne for dommen jeg ga den gangen, men det er noen deler av Skyward Sword som jeg legger mer merke til denne gangen og som ikke har eldes særlig godt. Jeg vil likevel starte i det positive hjørnet, for det er her det er mest å ta av.

The Legend of Zelda: Skyward Sword
Skyward Sword har en fin tilnærming til mange av de klassiske Zelda-figurene, inkludert Zelda selv.

De som vil ha flere detaljer om spillet kan gjerne gå gjennom anmeldelsen min fra 2011, men for å ta en kort oppsummering av historien begynner vi på himmeløya Skyloft, der Link og Zelda vokster opp som barndomsvenner. Da Link skal ta sin eksamen for å bli en luftridder blir Zelda bortført av en storm som tar henne med ned til landjorda under skyene, hvor ingen har satt sin fot før. For å hjelpe henne finner Link et mystisk sverd med en iboende personlighet kalt Fi, og med Fis hjelp reiser Link ned under skyhavet for å finne Zelda.

La oss begynne med den visuelle stilen. Wii var aldri en kraftplugg, det vet vi, men det var likevel mange vakre spill som fikk sette sitt preg på konsollen. Skyward Sword er kanskje blant de vakreste av dem. Den visuelle stilen hvor ting i det fjerne virker utvisket og «blurry» er et bevisst valg (riktignok hjulpet av konsollens begrensinger, men likevel), nærmere bestemt er den inspirert av kunstuttrykket til den impresjonistiske maleren Paul Cézanne. Dersom man studerer noen av hans malerier før man setter seg ned med spillet, er det imponerende å se hvor godt de har brakt dette uttrykket til live. Dette kommer best frem i områder med mye liv og vegetasjon, som Skyloft eller Faron Woods.

Dette er en annonse:
The Legend of Zelda: Skyward Sword
Mellombossen Scervo er fortsatt et minneverdig høydepunkt i Skyward Sword.

Det er også stilig å se hvor unikt Skyward Sword er på mange områder når det kommer til design, spesielt av templene og landområdene. Noen templer blir riktignok litt generiske, slik som det første ildtempelet, men det er de unike templene som virkelig bringer spillets kvaliteter frem. Ancient Cistern, spillets fjerde tempel, er nok det beste eksemplet på dette. Her har man et tempel tydelig inspirert av indokinesisk tempelarkitektur, med en Buddha-lignende statue i midten av en dam med store lotusblomster. Når jeg tenker over det er det få spill som henter designmessig inspirasjon fra den delen av verden, og det er noe jeg gjerne vil se mer av i andre spill. Denne overdelen av templet full av vann og liv står imidlertid i skarp kontrast til dens underdel, hvor mørke, død og forråtnelse råder. Denne dualismen mellom liv og død er sylskarp og viser et gjennomtenkt design Nintendo kan være stolte av, og jeg begynner å forstå hvorfor dette er det templet fra Skyward Sword jeg husker best i ettertid (bossen Koloktos er også utrolig minneverdig).

Denne kreative og dualistiske designfilosofien ser vi også i Lanayru-regionen. Når Link hopper ned til Lanayru er det en gold, øde ørken han møter, men dersom har slår på noen av Timeskift-steinene som hører naturlig hjemme i regionen blir et lite område rundt steinen kastet tilbake i tid da regionen var grønn, frodig og full av liv (og søte, små roboter). Dette kommer virkelig frem da Link må slå seg sammen med en robotkaptein (med en søt snurrebart) og styre en Timeskift-båt over et ørkenhav. I nåtid er det bare en enorm slette av sand, men rundt båten kommer fortidens krystallklare vann og korallrev til syne. Man blir nesten litt melankolsk av å se disse to tidsepokene om hverandre, og det er kanskje også grunnen til at Lanayru er det området i spillet jeg liker best (pluss, her får du også kjempe mot den fantastiske robotsjørøverkapteinen Scervo).

«Men blir det ikke veldig uskarpt å spille Wii-spill på en moderne 4K-TV,» vil noen spørre. Det er i utgangspunktet ikke lett å koble en Wii til en moderne TV som gjerne mangler både SCART- og komponentkabel-inngang. Løsningen ble derfor å spille dette på Wii U, som tross alt bruker HDMI. Og takket være denne løsningen ser faktisk Skyward Sword ikke så aller verst ut rent grafisk sett, tatt i betraktning at det er et Wii-spill fra 2011. I likhet med mange andre drømmer jeg naturligvis fortsatt om en oppusset utgave av spillet hvor ting ser mindre diffust ut (og jeg tipper Nintendo annonserer dette snart nå som jeg nettopp har spilt spillet på nytt), men jeg er likevel overrasket over at det ikke ser verre ut på en ny, moderne TV. Har du en Wii U til disposisjon er denne løsningen altså anbefalt, med mindre du vil gå for en løsning med en god, gammel kasse-TV (noe jeg også kunne valgt, men Wii U-løsningen ble lettere).

The Legend of Zelda: Skyward Sword
Robotene i Lanayru-regionen er ganske søte.

Jeg er en kar som elsker spill med historie, verdensbygging, mytologiske fortellinger og annet som gir spillenes verden mer kjøtt på beina. Skyward Sword er gull på dette området. Dette er spillet som er plassert først i Zelda-seriens kronologi, og dette er spillet der man får vite hvordan veldig mange sentrale elementer i serien ble til. Hvordan Master Sword ble skapt. Hvordan Hyrule ble etablert som et kongerike. Hvordan den evige syklusen med kampen mellom et utvalgt helt og en maktsyk skurk begynte. Hvordan gudinnen Hylia var en faktor i starten av Hyrules panteon, uten at vi hører mer om henne senere i serien. Skyward Sword fortsetter å gi gjennom spillets gang, og for den som liker å dykke ned i historiedelen av Zelda-spillene er Skyward Sword nesten en obligatorisk del av pensum.

Verdensbyggingen er ikke bare orientert mot serien som helhet, for Skyward Sword har mange sjarmerende og kreative rollefigurer å by på som vi kun møter i dette spillet. Jeg smiler av bølla Groose og hvordan han sakte men sikkert finner sin rolle i en verden hvor hans gamle jeg ikke har noen plass lenger. Jeg flirer av Luv og Bertie som driver potion-butikken i beste mom-and-pop shop-stil, og særlig Bertie er like festlig hver gang der han akker og ynker seg i beste japanske stil mens han babler til den gråtende babyen han bærer på ryggen. Jeg blir sjarmert av robotene i Lanayru-regionen, og Kikwi-rasen i Faron Woods er muligens den søteste Zelda-rasen noensinne. De etablerte rollefigurene har også en spennende tilnærming i Skyward Sword, og jeg liker særlig godt forholdet mellom Link og Zelda som barndomsvenner (med potensialet for litt mer) som vi møter her. Dessuten skal vi ikke glemme selveste Lord Ghirahim, slemmingen man møter opptil flere ganger i spillet. Ghirahim er ikke som Zelda-slemminger flest. Han er ekstremt fargerik, teatralsk og enormt selvsikker, og har en personlighet, stil og oppførsel man absolutt vil huske i etterkant.

I tillegg til historie er jeg svært glad i spillmusikk, og Zelda-musikken har en kjær plass i mitt hjerte ettersom komponist Koji Kondo og The Legend of Zelda: Ocarina of Time var det som virkelig fikk meg til å få ørene opp for spillmusikkens rolle og betydning (på samme måte som John Williams og Star Wars gjorde det samme for meg med filmmusikk). Skyward Sword-musikken har jeg imidlertid aldri hatt tilgang til i etterkant, og det er derfor mye her jeg har glemt. Derfor har gjenhørsgleden vært stor, for Skyward Sword byr på særdeles flotte toner og musikalske stykker. Tidligere nevnte Groose har et fantastisk tema som virkelig understreker hans rolle i spillet, Fis tema er et rolig og tilbakelent fløytestykke, bosskampene akkompagneres av heftige toner, og rulleteksten er intet mindre enn et mesterverk. Dette var første gang et Zelda-spill hadde orkestermusikk, og resultatet er noen nydelige og lekre komposisjoner. Fun fact: Hovedmotivet i spillets hovedtema, Ballad of the Goddess, er faktisk Zelda's Lullaby spilt baklengs.

The Legend of Zelda: Skyward Sword
Potion-selgeren Bertie ynker og unnskylder seg samtidig som han forsøker å trøste sitt gråtende barn på ryggen, og det er like festlig hver gang.

Det er med andre ord mye positivt å si med gjensynet med Skyward Sword. Samtidig er det lettere å få øynene opp for spillets svakheter denne gangen. Mange Wii-spill hadde et enormt fokus på veiving og vifting med Wiimote, og Skyward Sword er heldigvis ikke den verste i klassen, noe som blant annet kommer av spillets krav om Motion Plus-kontrollere. Likevel er det ikke all bruken av Wiimote som er like god. Jeg hadde takket ja til en bedre flyve- og svømmemekanikk, for ikke å glemme bedre kalibrert fallskjermhopping. Bosser som krever presise slag med sverdet kan være krevende, men etter noen runder med boss rush-modusen hos dragen Lanayru innser jeg at mye av dette handler om trening og tilvenning.

Det er også merkelig å gå tilbake til den mer lineære Zelda-formene etter mer åpne spill som A Link Between Worlds og Breath of the Wild. Noen savner den gamle Zelda-formelen, og det er absolutt deler av den jeg også har glede av når jeg går tilbake til Skyward Sword. Samtidig føles dette også litt begrensende når man går tilbake til den, og i Skyward Sword handler dette blant annet om våpendesignet. Spillet byr på flere kreative redskaper og våpen, som for eksempel den fantastiske flyvende billen, men mange av dem brukes for lite utenfor templet man finner dem i. Her må jeg innrømme jeg har blitt fan av den åpne mekanikken i Breath of the Wild, hvor man blir introdusert for alle spillets sentrale våpen i starten og må lære seg å bruke dem på kreativt vis ved hjelp av spillfysikken.

Det som nok merkes best av irritasjonsmomenter i Skyward Sword er all håndholdingen spillet opererer med. Spillet bruker lang tid på å komme i gang, og noe av årsaken er at spillet skal forklare deg alt ned til minste detalj. Som om ikke det var nok blir mange av spillets forklaringer spilt av på nytt når man starter opp igjen spillet, som for eksempel når man fanger et insekt eller finner en ressurs. Dette er også grunnen til at mange irriterer seg så voldsomt over Fi, spillets ledsager. Jeg innrømmer at Fis til tider meningsløse utsagn irriterer meg mer denne gangen enn da jeg spilte spillet første gang, men jeg synes fortsatt ikke hun er så plagsom at hun ødelegger spillet, noe enkelte nesten vil ha det til. Jeg forstår dem litt bedre, men jeg er nok fortsatt ikke enig.

The Legend of Zelda: Skyward Sword
Hver gang man starter spillet opp på nytt får man opp slike beskjeder når man fanger et insekt, selv om man har fanget dem hundre ganger før. Dette kunne spillet godt spart seg for.

Er Skyward Sword fortsatt et spillbart spill? Absolutt! Har spillet sine irritasjonsmomenter? Det har det, og ni år etter lansering er det tydelig at dette spillet kunne hatt godt av en nyversjon med noen spillmekaniske kvalitetsforbedringer, selv når man ser bort fra Wiimote-bruken. Likevel er det overraskende hvor godt det faktisk har holdt seg gjennom de ni årene, selv to Nintendo-konsoller og tre nye Zelda-spill senere. Det er et Zelda-spill som oser av sjarm, egenart og kreative løsninger, med noen herlige høydepunkt i serien når det kommer til design, musikk og rollefigurer. Jeg biter meg mer merke i spillets svakheter denne gangen, men jeg vil fortsatt karakterisere Skyward Sword som ett av mine favorittspill i Zelda-serien.

Relaterte tekster

1
Zelda: Skyward Sword er nå ute til Wii U

Zelda: Skyward Sword er nå ute til Wii U

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Det er ganske mange som er enige om at The Legend of Zelda: Skyward Sword var det aller beste Motion Plus-spillet, i tillegg til å være ett av de beste til Wii-konsollen....



Loading next content