Gode Gamlereactor: Xenoblade Chronicles

Gode Gamlereactor er en ny artikkelserie hvor vi tar spill vi spilte mye i barndommen og oppveksten, spiller dem på nytt, og ser på dem med et mer voksent og moderne blikk. Hvordan har de holdt seg? Hvordan har opplevelsen av dem forandret seg? Forrige gang skrev Ayub om sitt gjensyn med Resident Evil: The Mercenaries 3D. Denne gangen tar Ingar for seg et spill han har begynt på flere ganger, men først nylig gjennomført for første gang: Xenoblade Chronicles.

For meg henger det fortsatt litt igjen å skulle tenke på Wii som en retrokonsoll fra en tidligere generasjon. Jeg mener, konsollen kom jo nettopp ut mens jeg fortsatt var student! Det tar meg imidlertid bare to sekunder før jeg våkner opp og innser realitetene: Det er over ti år siden jeg begynte studielivet mitt (som for øvrig er ferdig for flere år siden), og Wii har for lengst blitt retro med tanke på at den er erstattet av ikke bare én Nintendo-konsoll, men to.

Fordelen med dette er at Wii-spill lett kan trekkes inn hvis vi skal skrive en tekst i Gode Gamlereactor-spalten. Da passer det ekstra godt at jeg nettopp har blitt ferdig med mitt av-og-på-prosjekt til Wii som jeg har syslet med de siste tre årene: Xenoblade Chronicles.

Xenoblade Chronicles er et spill jeg virkelig har satt stort pris på siden lanseringen i 2011, men av ymse grunner har jeg aldri klart å spille meg helt gjennom det før ganske nylig. Det er et spill jeg har begynt på ved flere anledninger siden det ble lansert, fortapt meg helt i for en stund og deretter lagt det bort over lengre tid. Når jeg så har kommet tilbake til det har det vært like greit å bare starte på nytt igjen, for mye av handlingen og hvor jeg egentlig befant meg har blitt glemt i mellomtiden, og slik har syklusen gjentatt seg i beste Wheel of Time-stil. Den slags er selvsagt ikke holdbart når man setter pris på et godt japansk rollespill med unik setting og spennende fortelling, så for tre år siden bestemte jeg meg for å faktisk komme gjennom hele herligheten uten å begynne på nytt igjen. Så lang tid kan det da umulig ta, tenkte jeg.

Det var altså for tre år siden. Jeg undervurderte sterkt hvor lang tid dette kom til å ta, for ikke å snakke om alle nye storspill som har blitt lansert siden den gang. Dermed har det ofte gått månedsvis mellom hver gang jeg har fyrt opp spillet igjen, og hver gang har jeg blitt like overrasket over hvor lang tid som har gått siden jeg sist lagret noe i spillet.

Når jeg tross den lange perioden likevel har nektet å gi opp Xenoblade Chronicles, burde det i seg selv være et vitnesbyrd om spillets kvalitet (vel, det kan strengt tatt bare være et bevis på hvor sta jeg er, men jeg liker å tro det er noe mer). For selv om prosjektet har holdt på i evigheter har jeg aldri tenkt tanken om å legge spillet bort. For de av oss som er glade i japanske rollespill er Xenoblade Chronicles fortsatt noe av det mest unike og mesterlige en kan bruke tiden på, og som fjorårets Xenoblade Chronicles 2 aldri var i nærheten av etter mitt syn (fem av mine innvendinger mot Xenoblade Chronicles 2 ga jeg uttrykk for i denne artikkelen tidligere i år).

Først litt bakgrunnshistorie: Wii var en konsoll som solgte i bøtter og spann takket være enkle bevegelseskontroller og Wii Sports, et spill så enkelt og intuitivt at selv mine foreldre digget det. Problemet med Wii var derimot at konsollen var kraftig underlegen i maskinvaren sammenlignet med PS3 og Xbox 360, og kvalitetsspillene fra andre enn Nintendo selv kunne fort la vente på seg. I stedet ble konsollen offer for store mengder shovelware, hvilket bare gjorde det enda vanskeligere for de virkelig gode Wii-titlene å hevde seg. Wii ble dermed en konsoll som solgte mye på hardware, men lite på software - tar man Nintendos offisielle tall tidligere i år i betraktning kjøpte hver Wii-eier i snitt ni spill. Det er omtrentlig på gjennomsnittet, men ikke optimalt for en konsollgenerasjon som varte godt over fem år.

Alt dette og mere til førte til at Nintendo of America langt på vei hadde avskrevet spill rettet mot kjernespillere mot slutten av Wiis levetid. Nintendo of Europe kjørte derimot en annen politikk, og resultatet var tre japanske rollespill som skulle få en europeisk Wii-lansering men ikke en amerikansk: The Last Story, Pandora's Tower og Xenoblade Chronicles. Dette er noe av forklaringen på at det engelske stemmeskuespillet i disse spillene er mer fundert i dialekter fra de britiske øyene snarere enn amerikansk-engelsk. Amerikanske fans ville det derimot annerledes og mobiliserte den såkalte Operation Rainfall, som tok sikte på å få Nintendos oppmerksomhet og sikre en amerikansk lansering. Imponerende nok ble de sett og hørt, og alle tre spillene fikk til slutt en amerikansk lansering. Da spillene ble lansert i USA lenge etter lanseringen av The Legend of Zelda: Skyward Sword i 2011, er dette tre spill som med rette kalles for Wiis svanesang.

Xenoblade Chronicles var altså et av de siste storspillene som ble lansert til Wii. Og stort er det. Allerede fra man fyrer opp spillet er det tydelig at spillet egentlig er altfor stort, ambisiøst og omfattende for en liten puslekonsoll som Wii. Dette merker man først og fremst på grafikken. Xenoblade Chronicles ser skikkelig grøtete, kornete og uskarpt ut fra første stund. Enda verre blir det når man sammenligner med andre spill fra samme tidsperiode. Mens spillere på andre konsoller kunne kose seg med visuelt vakre rollespill som The Witcher 2, Final Fantasy XIII, The Last Remnant og Mass Effect 2, er Xenoblade Chronicles et spill preget av en grafikk og stil som først og fremst gir assosiasjoner til Final Fantasy XII. Ikke noe galt i det, men avstanden i tid mellom FFXII og Xenoblade Chronicles er temmelig stor. I en tid hvor nyversjoner og relanseringer av spill er i vinden, mener jeg Xenoblade Chronicles kanskje er det spillet som virkelig fortjener og ikke minst trenger en solid oppusset nyversjon.

Hovedårsaken til at Xenoblade Chronicles fortjener en nyversjon er selvfølgelig fordi de fleste andre aspektene ved spillet er meget gode, engasjerende og underholdende den dag i dag. Allerede fra den mytologiske åpningssekvensen er jeg solgt. To kjemper, Bionis og Mechonis, slåss så busta fyker mot hverandre over et uendelig hav. Kampen endte i en stillstand hvor begge kjempene siden har gått i dvale, og siden den gang har liv vokst frem på de to kjempene - biologisk liv på Bionis og mekanisk liv på Mechonis. De to livsformene går selvfølgelig dårlig overens, og dermed er premisset for historien satt.

Nå er jeg en ordentlig sucker for spill med dyptgående mytologi og spennende historie, men det unike med spillet er hvordan hele spillet spinner rundt det faktum at hele spillet foregår på kjempers skuldre (for ikke å glemme hode, kne og tå). I spillet er ikke Bionis og Mechonis bare mytologiske skikkelser fra en fjern fortid. De utgjør grunnlaget for hele spillets handling.

Dette blir for alvor tydelig når du for første gang setter foten din på Gaur Plains, det første store åpne området spillet byr på etter byen du starter i. Her åpnes verden foran dine føtter med en gigantisk grønn slette, et variert dyreliv og fantastiske klippeformasjoner. Mest iøynefallende er likevel utsikten langt over horisonten, for mot en fjern blå himmel kan du nemlig se kjempen Mechonis skue ned på deg der du vandrer. Nå har kartet tidligere vist deg hvordan du sakte men sikkert klatrer oppover langs beinet på Bionis, men det er først når du ser Mechonis i det fjerne at du virkelig tar inn over deg hvor majestetisk og unik verdenen i Xenoblade Chronicles faktisk er.

Et annet faktum som slår deg idet du entrer Gaur Plains er den eksepsjonelle musikken i spillet. Xenoblade Chronicles har et fremragende lydspor som spenner over fire CD-plater som totalt bringer deg musikk av det kreative, minneverdige og eksepsjonelt dyktige slaget. Totalt seks komponister er involvert i lydsporet, deriblant veteraner som Yoko Shimomura (Street Fighter II, Final Fantasy XV og Kingdom Hearts) og Yasunori Mitsuda (Chrono Trigger, Mario Party og Inazuma Eleven). Musikken spenner over et bredt spekter av sjangre, variasjoner og detaljer, og understreker hvor ambisiøst spillet faktisk er. Om japanske rollespill ikke er din greie, bør likevel musikken sjekkes ut.

At spillet er så stort er en av årsakene til at man lett kan bruke lang tid på det (noe jeg er et eksempel på). Jeg leste en gang for mange år siden noen som beskrev spillet som et «offline MMORPG for én spiller», og det må sies å treffe ut ifra MMORPG-spillene på den tiden. Her er det sideoppdrag å gjennomføre, områder å utforske, kolonier å gjenoppbygge og monstre å jakte. Ikke rent sjelden møter man på monstre som er ekstremt mange nivå over deg, men du verden så tilfredsstillende å komme tilbake mange timer senere og felle det samme monsteret. MMO-preget understrekes også av kampsystemet, hvor man har en menybar nederst på skjermen med angrep (Arts) man kan velge. Plassering av rollefigur i forhold til monsteret har mye å si for både angrep og forsvar, og skaper et kampsystem hvor man aldri kan slappe helt av. På toppen av det hele kan hovedpersonen Shulk få visjoner om innkommende angrep takket være sverdet sitt, Monado, og dette gir deg muligheten til å gi ordre til lagkameratene dine i et forsøk på å endre utfallet. Et spennende element som bygger opp under et engasjerende system.

Er det noen områder spillet ikke utmerker seg på? Vel, det tekniske har allerede blitt nevnt - Xenoblade Chronicles var ikke grafisk vakkert da det kom ut, og det har ikke blitt bedre med årene. Historien og rollefigurene er gode, men du verden så pretensiøst og overdådig det blir til tider. Kamerasystemet kunne med fordel vært bedre, særlig i kampene. Og mens vi snakker om kampene i spillet, må det sies at kampsystemet er temmelig dypt, hvilket gjør det vanskelig å sette seg fullstendig inn i alle mulighetene man har. Xenoblade Chronicles krever sitt av spilleren, og makter du ikke å sette deg inn i alt kan det fort straffe seg i en bratt læringskurve.

Mye av dette kan likevel skyldes på hardware fremfor software, og det slår meg at Xenoblade Chronicles fortsatt er et bunnsolid japansk rollespill med et stort underholdningspotensial for den som liker sånt. Det tok meg kanskje rundt tre år med spilling av og på for å komme gjennom herligheten, men jeg angrer ikke det spor.