Godzilla Minus One

Shin Godzilla fra 2016 forbløffet både fans og tilhengere med sin friske nytolkning av gode gamle Gojira, med fokus på samfunnskritikk og tydelig inspirasjon fra den ødeleggende Fukushima-katastrofen. Personlig elsket jeg filmen, men jeg kan også forstå de skuffede fansen som forventet mer monsterødeleggelse og mindre korridorpolitikk. Til disse fansen kan jeg bare si dette: deres bønner er endelig blitt besvart i form av Godzilla Minus One, Tohos hittil mest effektive Godzilla-film.

Handlingen dreier seg om en desertert kamikazepilot som prøver å finne veien tilbake til samfunnet etter andre verdenskrig, men hvis ære ikke tillater ham å leve det livet han ikke synes han fortjener. Et visst monster nekter å la ham være i fred: en flere meter lang monsterplager som spruter radioaktiv ild og knuser krigsskip med bare tennene. I likhet med Shin Godzilla er denne reinkarnasjonen ikke til å spøke med og vender tilbake til de mørkere røttene fra filmserien fra 1954.

Dette er heller ikke antihelten vi har blitt vant til fra Hollywoods intetsigende utflukter, eller barnehagedinosauren som i en periode mest ble assosiert med barnslig demografi; dette er en destruktiv naturkraft som damper over alt og alle i sin vei, uten årsak, uten motiv, uten hensyn. Det går ikke engang fem minutter før vi blir introdusert for skrekkøglen i all sin prakt, og hvert sekund med dette ikoniske filmreptilet er en hårreisende og herlig brutal opplevelse. Jeg tuller ikke når jeg sier at en og annen tåre slapp ut av øyekroken mens Godzilla bare gjør det den gjør best: ødelegger, knuser, pulveriserer. Bare kombinasjonen av Akira Ifukubes mektige musikk og Naoki Satos skremmende strykere får deg til å skjelve av glede når det er tid for å stampe og utslette.

Det er kanskje en nostalgisk faktor i sving her, men det er først og fremst regissør Takashi Yamazakis håndgripelige lidenskap som varmer denne Godzilla-fanens hjerte, som en radioaktiv laserstråle gjennom brystet. Det er old school, det er kult og det er rasende underholdende. Jeg ble spesielt overrasket over hvor mye den karakterdrevne kjernen rørte meg til slutt, til tross for at jeg av og til falt i TV-aktige melodramatiske fallgruver og til tross for noen mindre tempoproblemer i filmens andre halvdel.

Det er så mye omtanke, effektiv humor og ekte hjerte i manuset at man raskt glemmer de klønete svakhetene når filmen til slutt kulminerer i den mest nervepirrende klimakssekvensen i seriens historie. Faktisk har jeg nok ikke sittet så klistret til et klimaks siden Kenobi hvisket "Use the force" i A New Hope. Karakterenes overlevelsesvilje og felles traumer er det eneste fundamentet Godzilla ikke kan smelte, og for et øyeblikk glemmer man seriens B-filmstemning og lever seg helt inn i filmfortellingens mektige kjeft.

Minus One er makeløs, monstrøs, muskuløs, menneskelig, mesterlig...? en Godzilla-fans våte drøm, rett og slett. Det er spektakulær filmmagi som jeg i skrivende stund har lyst til å se om igjen umiddelbart. Den elskede kaijuen har hatt en humpete vei gjennom sin ujevne filmserie, men nå har både Yamazaki og Godzilla staket ut en fantastisk retning for verdens beste radioaktive øgle, og jeg krysser fingrene for at en monsterfylt oppfølger allerede er under utvikling.