Gotham Knights

Som følge av hvor gode spill Batman: Arkham Asylum, Batman: Arkham City, Batman: Arkham Knight og Batman: Arkham Origins er var det lenge store forventninger til et nytt spill i Batman-universet. Disse sank betraktelig for mange da det ble klart at det neste spillet er samarbeidsfokusert, bringer utstyr med ulike sjeldenhetsgrader og er laget av Arkham Origins-utviklerne i Warner Bros. Games Montréal. Vel, Gotham Knights er helt klart ikke av like høy kvalitet som de overnevnte spillene, men heldigvis er de grunnleggende bitene ganske gode.

Sistnevnte gjelder dessverre ikke historien, noe som blant annet skyldes at den må ta høyde for at vi til enhver tid kan velge mellom å være Batgirl, Nightwing, Red Hood og Robin. Med det i tankene kommer det nok ikke som en overraskelse at vi aldri får bli skikkelig kjent med noen av dem, men i stedet må nøye oss med å bare tippe en tå i det som kunne blitt noen interessante tanker om hvordan de takler Batman sin bortgang. Noen øyeblikk fremhever dette ved å faktisk utspille seg litt annerledes basert på hvem du er, så det er skuffende at de aller fleste åpenbart bare bytter ut en karaktermodell som likevel sier nøyaktig det samme for å kunne passe sammen med hva andre personer svarer.

Dette hadde ikke vært et særlig nevneverdig problem om den generelle historien var spennende og interessant, men selv om noen av de ikoniske slemmingene og plotdetaljene pirrer nysgjerrighetene blir det raskt klart at dette er en veldig forutsigbar mølje som flere ganger gir meg dårlige frysninger på grunn av kommentarer og vendinger som får de gamle Batman-filmene til å virke som The Dark Knight i forhold. Enda godt at historien i slike spill sjelden er av særlig høy kvalitet siden fokuset ligger på gameplay, noe som til en viss grad også gjelder her.

For stjernen i Gotham Knights er som forventet kampsystemet. Selv om det mangler noe av tyngden og superheltfølelsen til Arkham- og Middle-earth-spillene på grunn av level-baserte fiender som tåler en del og mangelen av en dedikert kontringsknapp er det fortsatt veldig moro å på ballettaktig vis dele ut juling i små og store grupper av fiender. Tiden flyr når man dukker unna slag, spark og skudd samtidig som en selv veksler mellom vanlige angrep og de opptil åtte spesialferdighetene hvert familiemedlem har. At hver helt har sin helt unike stil og ferdigheter er kremen på kaken siden vi på denne måten lett kan tilføre litt variasjon om noen ikke faller helt i smak eller begynner å bli kjedelige etter en stund. Uansett om du foretrekker Batgirl eller Nightwing siden de i stor grad minner om Batman med sterke nærangrep, Red Hood sine pistoler som er veldig effektive på avstand eller Robin sin smidighet er det lett å finne sin favoritt. Det sier vel sitt hvor fengende det er når undertegnede endte opp med å spille tolv timer i strekk den første dagen. Selv om andre deler av spillet også skal ta litt av æren for det.

Spillet legger tross alt ikke skjul på Batman: Arkham-arven, og pynter derfor på opplevelsen med litt sniking og hjernetrim. Med jevne mellomrom kan du ta på deg oppdrag det er mulig å gjennomføre uten at noen visste du var der ved å gå mer stille eller taktisk til verks. I kjent stil kan du velge mellom stille, tregere snikeangrep eller høylytte, raske metoder som "dreper" de aller fleste vanlige fiender om de ikke vet du er der. Warner Bros. Montreal har til og med plusset på litt ekstra taktikk ved å ta inspirasjon fra Splinter Cell og andre snikespill ved å la oss gjøre bråkete ting om noe annet i nærheten lager mye lyd, som for eksempel Freakers-gruppen sine massive musikkspillende høytalere, uten å bli oppdaget. Disse kan også ødelegges for å lure noen bort dit slik at ulike spillertyper kan løse floker på forskjellige måter. Ved å tilby noen bonusutfordringer - som å utføre et spesifikt antall snikeangrep, perfekte unnamøvere, unngå skade og slik - belønnes vi også for å muligens gå utenfor komfortsonen noen ganger, noe som alltid er gøy. Særlig siden vi ikke bare får ekstra erfaringspoeng.

Som veldig mange andre de siste årene har jo Gotham Knights valgt å gå over til level-basert utstyr med ulike sjeldenhetsgrader slik at vi stadig blir sterkere, kan gi våpen spesielle effekter og endrer hvordan hver figur ser ut. Jo vanskeligere eller mer tidkrevende et oppdrag eller en utfordring er - jo bedre utstyr og flere ressurser får man. Etter hvert dukker det også opp spesielle fiender som kan gi fra seg ekstra bra utstyr når de beseires, så det er ingen tvil om at målet er å få oss til å gjøre det samme om og om igjen i håp om å bli sterkere. Det er da hovedproblemene dukker opp.

Noe av det verste med slike spill er tross alt at de nesten alltid ender opp med å bli ensformige i lengden og lett havner i podcastspill-kategorien. Gotham Knights er langt fra et unntak. Utviklerne skal ha litt skryt for at variasjonen av fiender slettes ikke er verst siden hver av de forskjellige gruppene skiller seg fra hverandre på noen måter, samtidig som at hver fiendetype har ulike rangeringer. Problemet er bare at disse likevel kan beseires på veldig like måter og raskt gjør gameplayet voldsomt ensformig. Selv et godt kampsystem kan ikke redde slikt fra å bli kjedelig etter hvert når det man gjorde den første timen også fungerer ypperlig i den tyvende. Akkurat som Marvel's Avengers er det ikke nok at forskjellige fiender bare gjør andre typer element-skade i stedet for å prøve noe helt annerledes. Noen av de beste spillene i klassen bringer litt variasjon ved å ta oss til nye omgivelser, mens Gotham Knights er nærmest klipp og lim fra Arkham-spillene med store, åpne områder uten særpreg for kamper og veldig like lukkede omgivelser med urealistisk plasserte kasser, møbler, luftkanaler og gripekrokfester for de som tilbyr sniking. Når til og med bosskampene er som tatt ut av noe vi fikk for tjue år siden med tre faser som bare handler om å dælje løs og etterforskninger som gjerne uthever svaret med farget skrift og/eller er akkurat de samme gang på gang kan det kort sagt sies at du har sett og gjort det meste før.

Derfor blir selvsagt Assassin's Creed, Far Cry og Yakuza sine nærmest avhengighetsskapende sjekklister store inspirasjonskilder for å friste noen typer folk til å tilbringe enda flere timer med spillet. Da snakker jeg ikke bare om å finne bedre utstyr, men også ren samlemani. Gotham er fylt med samlegjenstander som både kan gi oss erfaringspoeng, utstyr, ressurser og en drøss med informasjon om både dette spilluniverset og DC generelt. Å finne gjemte bataranger, dagbøker, graffiti og slik rent tilfeldig, eller i alle fall uten nevneverdig tenking, er ikke spesielt gøy selv om hjernen til flere av oss hevder det må gjøres selv når det man belønnes med sjelden er bra eller interessant.

Ved å slenge inn at spillet "bare" kjører i ujevne 30 bilder i sekundet på konsollene, detaljer som plutselig popper inn i verdenen og noen merkelig bugs som ofte ødelegger all innlevelse er det tydelig at Gotham Knights er en upolert opplevelse som ikke tør å prøve noe nytt.

Ganske synd siden Gotham Knights' grunnleggende elementer er ganske underholdende. Kampsystemet er i seg selv nok til å fylle flerfoldige timer med moro takket være lette kontroller, kule animasjoner og en god flyt som kan ganges med fire siden hver figur har unike angrep og egenskaper. Når du i tillegg får servert områder som virkelig lar deg leke med fiender som aner fred og ingen fare, en by fylt med artige detaljer for DC-fans og noen fascinerende tolkninger av velkjente slemminger og hendelser kunne dette blitt noe stort. Dessverre legger altså en dårlig historie, monotont gameplay og mangel på finpuss en skikkelig demper på opplevelsen. Kanskje er det på tide at både Marvel og DC innser at de populære universene deres ikke passer til lootfokuserte spill i utgangspuntet laget for å spille med andre...