Gran Theft Auto: Liberty City Stories

Liberty City er som et hjem for meg. Det tar bare noen få sekunder i en stjålet fiskebil før jeg begynner å fnise ukontrollert av det faktum at jeg husker hvert hjørne, hvert smug og kjenner hver gate i byen. For uansett hvor merkelig dette må høres ut for noen av dere, mener jeg Grand Theft Auto III er det absolutt beste spillet i serien, og en av de absolutt beste spillopplevelsene jeg har hatt gleden av å erfare. Når Rockstar nå gir meg sjansen til å vende tilbake til et helt nytt eventyr i samme by, er gleden fullkommen.

Liberty City Stories er et spill som får en til å revurdere sitt syn på en ting fullstendig. I mitt tilfelle forandrer det min måte å se på bærbare spill rent generelt, ettersom Rockstar fremgangsrikt har lykkes med å stappe inn hele den magiske spillverdenen fra Grand Theft Auto III inn i et bittelite PSP-spill. For hvor merkelig det enn høres ut: Liberty City Stories er akkurat like pent som i Playstation 2-spillet; like detaljert og fylt med like mange fotgjengere og biler. Og det er en spesiell følelse. Meget spesiell. Å krysse gjennom trafikken i Red Light District og sladde inn i tverrgaten som leder inn i Chinatown i en stjålen bil, på PSP. Regnestykket virker umulig: så mye spill, så liten maskin. Men Rockstar Leeds studio har lykkes på alle mulige vis og byr på et spill som sammen med Ridge Racer og Lumines hører til blant de tre beste som er å få kjøpt til maskinen.

Faktum er at Liberty City Stories, mye takket være størrelsen og detaljene, også er ett av de feteste spillene på PSP; kanskje også det feteste. Skjermoppdateringen er stabil og selv om det hakker nå og da (for eksempel når man kaster seg ut av bilen sin), har Rockstar gjort underverker med det tekniske. Selv lastetidene før og etter mellomsekvensene er imponerende korte, og lydkvaliteten overgår alt jeg tidligere har spilt på maskinen.

Historien dreier seg om Toni Cipriani (tidligere sett ved fem anledninger i Grand Theft Auto III, da med Michael Madsens stemme), som er lojal mot den hensynsløse mafiafamilien Leone, og alt utspiller seg tre år før hendelsene i Grand Theft Auto III. Når spillet begynner vender Toni tilbake til Liberty City etter å ha vært bortreist på oppdrag fra familiens overhode: Don Salvatore. Herfra gjelder det for Toni å utføre alle småoppdragene kjapt og greit, for så å klatre oppover i Leones forbrytersyndikat.

Spillet begynner med en rekke enkle oppdrag for å la spilleren vende seg til kontrollen, men tar seg kjapt opp i fart og blir akkurat såpass forferdelig spennende og utfordrende som Grand Theft Auto III var. Historien drives fremover av masser av mindre mellomsekvenser fulle av samme geniale dialog og strålende stemmeskuespill som Rockstar er kjent for. Popkulturelle referanser og smarte gangsterparodier fins det mange av, i tillegg til velgjort karakterutvikling, hylende morsomme radiokanaler og spennende tvister i historien. Her finner man også karakterer fra både Grand Theft Auto: Vice City og San Andreas, noe som får en til å le ukontrollert når disse dukker opp.

Sammenlignet med Grand Theft Auto: Vice City og spesielt San Andreas holder ikke historien i Liberty City like høy klasse og karakterene føles sjelden like genuine som CJ og hans gjeng, men sammenlignet med Grand Theft Auto III er Liberty City Stories helt klart i samme gate når det gjelder handlingen.

Spillmessig er alt som det pleier; massevis av varierte og ekstremt morsomme oppdrag blandes med total frihet og et utall av muligheter. Genialt spilldesign er det minste man kan si om den åpne og dynamiske strukturen i samtlige tredimensjonale Grand Theft Auto-spill, selvfølgelig også Liberty City Stories. Spillkontrollen er nesten helt lik de siste spillene til Playstation 2, med en klar forbedring. Rockstar har tilført et system som automatisk låser siktet på en valgfri fiende, noe som selvfølgelig gjør de tidligere ganske rotete ildstridene enormt mye lettere. Det går til og med an å først låse siktet for så å flytte det i superfart hvis det trengs, noe som gjør oppdragene til fots mye lettere. Man styrer Toni ved hjelp av den analoge stikken, noe som fungerer utmerket bortsett fra at jeg har altfor store hender til å kunne holde PSPen i en behagelig stilling og samtidig spille med den analoge stikken. Jeg ser ut som en reumatisk sirkuskjempe når jeg forgjeves prøver å snike tommelen min med i maskinens nedre kant for å styre. Slitsomt (selvfølgelig), men problemet ligger vel mest i min defekte genpool (og til en viss grad i designet på PSPen) snarere enn i spillet selv.

Det eneste egentlige spillmessige minuset jeg kan komme på er faktisk kameraet. I Playstation 2-spillet kan man kontrollere spillkameraet med den høyre analoge stikken noe som letter mye i tette kamper eller når man har fem politibiler som prøver å treffe deg fra alle ulike vinkler. Ettersom PSP ikke har to stikker på samme måte som PS2-kontrollen har Rockstar løst dette ved å plassere kameraet på den venstre skulderknappen. Gjennom å holde denne inne kan man styre kameraet manuelt, og ved å klikke kjapt på den sentrerer man kameraet bak Toni. I spillets mer hektiske oppdrag blir kameraet av og til et problem og jeg døde faktisk en hel del ganger bare på grunn av at jeg ikke så hvem som befant seg rundt meg. Dette er synd, men også spillets egentlige minus som på ingen måte ødelegger spillopplevelsen.

En nyhet i Liberty City Stories som samtlige Playstation 2-spill manglet er multiplayerdelen. Opptil åtte spillere kan spille samtidig i sju forskjellige spillmodi, noen mer tradisjonelle enn andre. Klassikere som Deathmatch og Capture the Flag viser seg å være de morsomste spilltypene når det gjelder multiplayerspill, og disse gir akkurat samme frihetsfølelse som selve eventyret. Beundringsverdig er det også at spillet rent teknisk klarer multiplayerspill med opptil åtte spillere på samme sted uten at skjermoppdateringen synker under akseptable nivåer. Her på redaksjonen har vi skutt hverandre i stykker og smadret hverandres transportmidler til ren forbannelse hele helgen, og vi har hatt det utrolig gøy. Jeg har, kort sagt, fått blod på tann og håper virkelig at Rockstar ikke har planer om å slippe Grand Theft Auto 4 uten en skikkelig og omfattende multiplayerdel.

Jeg kjenner at jeg uten tvil ville kunne skrive mer enn dobbelt så mye om dette spillet (og i dag kunne jeg faktisk hatt tid til det, noe som er uvanlig i seg selv), men jeg har bestemt meg for ikke å gjøre det. I stedet anbefaler jeg alle PSP-eiere å kjøpe et eksemplar av Liberty City Stories og nyte nok et briljant Grand Theft Auto-spill, for Rockstar har gjort det igjen.