Gran Turismo 4

For noen år tilbake kom jeg syklende hjem fra arbeid. Det var en fin vårdag. Luften var lun, trærne hadde fått blader - sommeren var på vei. Da jeg nådde et lyskryss, skjedde det noe besynderlig halvveis ute i krysset. Mine tanker begynte å kretse om den riktige kjørelinjen og hvordan jeg best brukte hele sykkelstiens bredde for å komme helt inn til kantsteinen, så jeg ikke var nødt til å bremse for mye ned og dermed miste for mye fart. Var det ikke fordi jeg på daværende tidspunkt var veldig oppslukt av Gran Turismo 3: A-spec, kunne jeg ha blitt direkte nervøs for min mentale tilstand. Det er påfallende at et PlayStation 2-spill kan gi en mann uten førerkort slike tanker. Det må være et godt bevis på at seriens skaper, Kazunori Yamauchi, var inne på rett spor. Og det er han på sin måte stadig i dag hvor Polyphony Digital kjører Gran Turismo 4: The Real Driving Simulator i stilling.

Det første du legger merke i GT-mode er den store startskjermen kalt Gran Turismo World. Her er det en nesten endeløs rekke av ikoner som kan virke forvirrende. Det ser prangende ut, men er gammel vin på nye flasker, for kun ganske få ikoner dekker over annet enn de tingene som alltid har vært seriens varemerker. Det være seg kjøreprøver, garasjen, bilfabrikanter oppdelt etter land osv. Jeg kjøpte en bil, kapret et par førerkort, deltok i turneringer, tjente penger og tunet doningen mens jeg følte en nesten euforisk glede over endelig å være tilbake i Kazunoris fantastiske bilunivers, hvor kjøregleden er nøyaktig så eminent som den alltid har vært, slo det meg at jeg allerede hadde gjort det her før. Tre ganger før for å være mer presis. Ikke at det kom som et skår i gleden, men jeg kunne strengt tatt godt ha kastet GT3 ned fra hyllen og spilt det igjen. Midt oppi den flottere grafikken, alle de nye banene og bilene og nye spillmoduser toner det velkjente konseptet frem - et konsept, hvor det stort sett ikke er endret et komma. Det er ganske enkelt lagt ny asfalt over deler av det gamle konseptet.

De nye skuddene på stammen er Photo- og B-spec-modusen. Førstnevnte gir spilleren mulighet for å ta bilder. Du velger en bil og en av mange forskjellige kulisser og med hjelp fra et hav av profesjonelle fotofunksjoner kan du skape det bildet du vil ha. Du kan også ta et bilde fra en replay av din egen mesterlige motoriserte asfaltdans. Det er en fiffig, men dypt irrelevant funksjon, som dessverre raskt mister sin verdi. Dessverre kan B-spec-moden være med her, for mens det er underholdende å kunne beordre en virtuell fører til å minke eller øke tempoet, kjøre forbi biler foran eller kjøre til piten, så falmer ideen når du finner ut hvor lite medbestemmelse du egentlig har. Presser du han for mye, blir det fort flere feil, men sjeldent så grove feil at du taper løpet. For øvrig kjører han forbi motstanderne - med eller uten din tillatelse - så jeg har vanskelig ved å se at det er snakk om å "spille". Han er som regel selvkjørende. B-spec-moden er en fremragende måte å tjene raske penger på - reelt uten å røre en finger.

En annen ting er den stadig manglende skademodellen. Jeg var litt skuffet over at GT3 ikke hadde en, men bare litt. Jeg prøver alltid å kjøre så optimalt som mulig. Jeg kan kun undre meg over at du fortsatt kan spekulere i å bruke rabatter og rekkverk til å smekke inn i uten at det får konsekvenser ut over litt hastighetstap. Ofte kan det slett ikke betale seg å bremse ned og det er synd. Det er verken "Real" eller "Simulation" og det er her kjedet hopper av for meg. I stedet for de temmelig overfladiske tiltakene burde Polyphony ha implementert en eller annen form for skademodell, for uansett årsaken til dens fravær er den i ettertid blitt standard i sjangeren.

Det kunne høres ut som om at GT4 er en mislykket utgivelse, hvilket slett ikke er tilfellet. Jeg har brukt mange timer på det og er faktisk imponert. Jeg er imponert over mange av de nye banene og bilene samt den større friheten spillet gir. Den perfekte gjengitte Nürburgring, den bildeskjønne El Capitan og banen hvor 24-timers-løpet Le Mans kjøres, gir selv herdede virtuelle kjørere en seriøs utfordring og det samme gjelder mange andre av de nye banene, hvorav flere er hentet fra de helt tidlige GT-spillene. Muligheten for at du når som helst kan øve deg på en hvilken som helst bane og de nye spillmodusene gir - tross deres svingende kvalitet - atspredelse og frihet til å ta en pause fra alle spillets cup`er og events. At rallydelen også inneholder velfungerende is-kjøring teller så sannelig også på plussiden.

Som rosinen i pølsa er kjøresimulasjonen fortsatt minst like bunnsolid som tidligere og det er det serien i bunn og grunn skal bedømmes på da den er hele grunnlaget for seriens popularitet. Så fortvil ikke: Gran Turismo 4 er et fett spil som utvilsomt vil få mange spillere og bilentusiaster til å droppe nattesøvnen mesteparten av denne måneden. Vi er bare nådd dit hvor GT-serien alt så åpenlyst gjentar seg selv og selv om konseptet denne gangen er smakt til med nytt krydderinnhold, så klarer de ikke å avrunde smaken eller reelt tilføre retten nye smaksnyanser.