Grand Theft Auto III

I slutten av 90'tallet fantes et spill som tiltrakk seg mye oppmerksomhet fra både fans og kritikere av spill industrien på PC og PSOne , spillet var Grand Theft Auto. Et spilt som prøvde å plassere spilleren i et storkriminelt miljø, hvor han/hun skulle avansere gjennom gradene, fra lommetyv til mafia don. Gameplayet var fenomenalt, men grafikken var, grunnet hardware begrensninger, leketøy-aktig og uengasjerende.

På tross av dette vant GTA stor respekt fra gamere verden over, p.g.a. det dype gameplayet, de gjennomførte oppgavene, og den åpenlyse respektløsheten overfor lov og orden som spillet demonstrerte. Dessverre var ikke kritikerne helt enige, de mente at GTA var følelsesmessig avstumpet, oppfordret til kriminalitet og at gamere ville ta uoprettelig skade, hvis de spilte GTA for lenge av gangen. De prøvede faktisk å få forbudt spillet noen steder i verden. Men som alltid når kritikerne advarer mot et bestemt spill, oppfordrer det bare enda flere til å kjøpe spillet, for da må man jo bare sjekke ut ulumskhetene.

Dårlig reklame er god reklame
På tross av kritikernes hatske ord og trusler om forbud, ble GTA en suksess, godt hjulpet av en reklamekampanje som, om mulig, foraget kritikerne enda mer enn selve spillet. Rockstar Games laget plakater av ekte forbrytere i Lock, Stock and Two Smoking Barrels / Godfather-aktige situasjoner. Denne suksessen ble til en fortsettelse og en expansion pack, begge deler utgitt til PSOne og PC. Da ryktene begynte å gå om at Rockstar muligens var i gang med et tredje kapittel i serien til PS2, var jubelen stor. Og det med god grunn, GTA III er om ikke det beste spillet til PS2, så i hvert fall blant de tre beste. GTA III er nå kommet ut til PC, og hvordan klarer det seg på en plattform som fortrinnsvis er dominert av FPS spill? Set med denne anmelderens øyne, klarer det seg ganske fortreffelig.

GTA III til PC er mer eller mindre bare en port av PS2 versjonen, hvilket betyr at spillet er blitt overført til PC format, uten at det er blitt tilført noe ekstra, og dette er delvis sannt, fordi gameplayet er nøyaktig det samme som på PS2. Det er ikke blitt tilføyet ekstra oppdrag, biler eller personer, men til gjengjeld er grafikken på de fleste punkter blitt forbedret vesentlig (dette krever allikevel, at du har en rimelig rask PC med et Geforce 3 kort, eller tilsvarende), musikken har også fått en liten puss og lydbildet er blitt mikset ut i 5.1 Surround Sound, men det kommer jeg tilbake til senere.

Masse kriminelle
Du starter i spillet som en ung håpefull forbryter-spire, på bunnen av det kriminelle hierakiet i storbyen Liberty city, og skal i løpet av +100 oppdrag kjempe deg opp gjennom gradene ved å jobbe for forskjellige forbryter grupper (Italiensk mafia, Japansk Yakuza, columbianske narkohandlere Mfl.), på forskjellige steder i byen. Og la meg understreke at veien til toppen ikke er enkel, den er hard og lang, men underholdende hvert eneste sekund.
Oppdragene veksler mellom enkle transport oppgaver hvor du f.eks. skal hente mafia horer på gaten og kjøre dem til deres kunder, og innviklede snikmord som krever planlegging, hvis du vil ha noe håp om å overleve.

Historien er gjennomført og velskrevet, med masse referanser til 70- og 80-tallets gangsterfilmer og den er til tider enkel og lett å forstå, men for det meste er det masse små vrier, bakhold og bedrag. Og når situasjonen spisser seg til, så er det kun en person du kan stole på, og det er deg selv. Men er det ikke også sånn vi helst vil ha det?