Grounded

Det føles som den kjedeligste og mest forutsigbare måten å starte en Grounded-anmeldelse på, men la oss snakke om filmen Honey, I Shrunk the Kids fra 1989. I det veldig enkle premisset krympet en halvvittig vitenskapsmann ved et uhell en gruppe barn til mikroskopisk størrelse, hvorpå de ble rammet av utfordringene med å være bittesmå i et vanligvis trygt og kjent miljø

Akkurat dette (minus Rick Moranis som vitenskapsmann) er også premisset i Grounded (som tilfeldigvis også var en tidlig tittel for nettopp Honey, I Shrunk the Kids). Uten nærmere forklaring har du (og noen venner om du ønsker det) blitt bitteliten og befinner deg i en ganske koselig hage tilhørende en like koselig villa. Problemet er bare at alt vi vanligvis ikke engang legger merke til eller bryr oss om nå plutselig er livsfarlig. Gresstrå har blitt til en nesten fremmed skog, små ujevnheter har blitt spennende grotter og jeg ønsker egentlig ikke å snakke om insektene...

Jada, vi har vært små før i mange spill, men aldri på denne forseggjorte måten. Her er hvert eneste lille aspekt av tittelen basert på at du er bitteliten og verden dermed føles enorm. Hvordan skal du takle dette?

Jeg har faktisk fulgt Obsidians utvikling av Grounded siden det ble utgitt via Early Access og Game Preview sommeren 2020. Selv da var det et underholdende spill, om enn buggy og litt vanskelig å sette seg inn i, og det føltes også ganske uferdig, naturlig nok. Nå, drøye to år senere, er det offisielt lansert, og det har vært en ganske mektig reise der Obsidian Entertainment kontinuerlig har lagt til innhold mens de har hatt utrolig god dialog med fellesskapet.

Dette har ført til en veldig komplett og velpolert spillopplevelse som venter på deg, og gir begrepet bitteliten en helt ny betydning. Du ser huset langt unna, men hvordan skal du komme deg dit? Og fremfor alt, hvordan skal du finne mat og vann og sørge for at du har nok helse og utholdenhet? Grounded er et skikkelig overlevelsesspill, og hvordan du takler utfordringene du møter er faktisk helt opp til deg. Det er veldig gode muligheter til å variere spillingen.

Som jeg skrev ovenfor, var Grounded litt vanskelig å sette seg inn i under den tidlige testperioden, men selv om mye har forbedret seg på den fronten, er det fortsatt litt for mye som skal inn og huskes på når du blir introdusert for de forskjellige systemene og hvordan de passer sammen. Jeg vil imidlertid slå fast her og nå at det er vel verdt innsatsen å ta alt innover seg, for dette er en av de mest underholdende spillverdenene jeg har besøkt på veldig, veldig lenge.

Storheten kommer av at hagen du bor i er helt fri å utforske - men utrolig ugjestmild. Det er helt åpenbart at mennesker på størrelse med insekter ikke har noe å gjøre her. Det står i sterk kontrast til at jeg faktisk er på eventyr i bakgården til et hus jeg gjerne kunne bodd i. Det hele er så koselig og fint med klare, sterke farger og fancy design. Verden lever og puster virkelig også, med mange dyr som beveger seg rundt i noe som føles som et troverdig økosystem. I tillegg føles det veldig forseggjort, noe vi ikke er så vant til fra overlevelsessjangeren, og ruller over skjermen i både 4K og 60 bilder per sekund på Xbox Series X.

Imidlertid er det meste virkelig farlig uansett hvor vakkert det er, og ofte blir jeg tvunget til å tenke nytt når noe viser seg å være for utfordrende ved enten å gi opp eller prøve noe radikalt annerledes. I tillegg til å lage bedre utstyr slik at du kan bo i alle miljøer (som å drepe en stinkbille for å lage en gassmaske). Det blir også uventet spennende å utforske mystiske maurtunneler, bekjempe insekter, unngå karpen i fiskedammen og bygge tilfluktsrom for natten. I tillegg er det faktisk bakt inn en historie i det ferdige spillet, som knapt bærer produktet, men som likevel viser seg å være vesentlig mer interessant enn jeg hadde forventet og som gjør det verdt å utforske skikkelig. Jada, det handler i bunn og grunn om å komme tilbake til normal størrelse, men det er faktisk litt mer her enn bare det.

Grounded er helt greit å spille alene, og jeg har nok brukt halvparten av tiden min med spillet på den måten. Det er imidlertid når du spiller med andre over nett at det virkelig skinner. Å kunne gjøre ting sammen som en gruppe gjør alt morsommere, og jeg føler at mange av de vanskeligste utfordringene er designet for å takles sammen med andre og er bedre balansert på den måten. Og det er utrolig gøy og givende å slå seg sammen for å bygge kjempekonstruksjoner i stedet for bare noen enkle vegger som beskyttelse for natten.

Grounded har virkelig modnet som en god vin og har vunnet så mye på å tilbringe to år i Early Access og Game Preview. Takket være dette har vi fått det deilige produktet vi har i dag, et overlevelseseventyr som fra starten blåser konkurransen av banen både innholdsmessig og teknisk. Jada, vanskelighetsgraden er litt ujevn til tider og jeg synes fortsatt introduksjonen blir litt for mye på en gang, men til syvende og sist er det et spill som forvandler en 44 år gammel mann til en krympet tenåring med et øye for evnetyr i et fantastisk lekehus som tåler å utforskes om og om igjen, både alene og i selskap med gode venner.