Grusomme Meg 2

Grusomme Gru har gitt slipp på alle grandiose tanker om å stjele månen, og sysler heller med alle de jordnære utfordringene knyttet til å være alenefar for sine tre døtre. Den gamle storskurken gjør sitt beste for å underholde på bursdagsfester, hjelpe med lekser og oppføre seg som en ansvarlig foresatt, men kommer ikke bort fra det evinnelige maset om at han trenger en kjæreste! Og at døtrene trenger en mor.

Men, nei. Den tidligere onde herskeren holder seg langt unna både dating-scenen og skurkestreker. Det vil si, helt til han blir dratt inn i et topphemmelig spiondrama der han i lag med (den kvinnelige) agenten Lucy skal avdekke planene til et kriminelt geni. Du ser kanskje hvilken vei dette går?

Faktum er at det ikke spiller mye rolle hvilken retning denne filmen tar. Grusomme Meg 2 er først og fremst fargesprakende og livlig, og ikke altfor mange tanker ofres på hvor dette fyrverkeriet av en feelgood-familiefilm skal ende.

Hele filmen står i kontrast til Grus smågretne humør. Minionene er vel så opptatte av lek og moro, som å utføre eks-herskerens oppdrag, og narrestrekene utgjør en stor del av filmen. De gangene jeg kjenner at det blir litt for mye animert slapstick, er det de livsglade tonene til Pharrell Williams som holder humøret på topp.

Gru og hans hær av klossete sylindere står ikke for showet alene. Førstnevnte kan faktisk sette en demper på filmens muntre stemning, mens de små minionene sine påfunn kan bli litt for mye av det gode. Til syvende og sist er det det øvrige karaktergalleriet som overrasker og sjarmerer mest.

Så der har du altså Despicable Me 2: En sjarmerende fortelling i alle regnbuens farger med munter musikk og koselige karakterer. Selve handlingen er ikke mye mer enn godkjent og vitsene kan bli litt platte, men den kreative presentasjonen holder blikket på skjerm og gliset på plass. En gledesvekker for barn, der de voksne kan være med på notene.