Guardians of the Galaxy Vol. 3

James Gunn er tilbake som manusforfatter og regissør av The Guardians of the Galaxy Vol. 3. Gunn har ledet hver Guardians-film, og nå kommer det siste kapittelet i serien - vel, så lenge du kan si at noe i Marvel-universet noensinne virkelig over. Den første filmen fra 2014 introduserte oss for en gruppe uvanlige antihelter som var en frisk forandring fra de skikkelige heltene som Captain America og Iron Man. Men nå, etter to filmer, har kjennskap til Guardians ført til et fall i kvaliteten. Selv om Vol. 3 har sine styrker er den første Guardians-filmen fortsatt den beste i serien.

Filmen følger Guardians når de legger ut på et siste oppdrag for å redde Rocket Raccoon. Han har blitt alvorlig skadet, og det er opp til gruppen å finne en sjelden chip som kan redde vaskebjørnens liv.

Rocket Raccoon er filmens dramatiske midtpunkt. En serie tilbakeblikk viser oss Rockets traumatiske fortid som forsøksdyr. Han er offer for et perverst eksperiment ledet av filmens skurk, The High Evolutionary (Chukwudi Iwuji) - en gal vitenskapsmann som er besatt av å skape den perfekte skapning. Dette gjør han ved å torturere en rekke dyr ved hjelp av genmodifisering som deformerer dem både fysisk og mentalt - inkludert Rocket Raccoon. Disse tilbakeblikksscenene er et av høydepunktene i filmen, og er faktisk ekstremt ubehagelige å se på. Det er første gang Marvel-universet har taklet dyremishandling som et middel til skurkaktig motivasjon, noe som resulterer i noen ganske forferdelige scener for en PG 13-film. Rockets traumer gir ham dybde som karakter, noe som er en interessant endring i fokus for Guardians-filmene.

Det andre høydepunktet i filmen er i en klassisk heist-sekvens der gruppen må infiltrere en romstasjon som i seg selv er en levende organisme. Man skulle tro at denne sekvensen var regissert av body horror-legenden David Cronenberg når man ser på den kroppslige og mekaniske kombinasjonen av romstasjonen. Innstillingen er sterk og særegen i disse scenene, der veggene ser ut som senete muskler og vaktenes drakter ser ut som perverse muskeldrakter.

Men filmens lyspunkter stopper mer eller mindre der. Du kan ikke unnslippe den tamme og særegne Marvel-humoren. Den har blitt en fast bestanddel i filmserien, og leverer tåpelige punchlines annethvert minutt som verken er humoristisk skrevet eller godt levert. Filmen er imidlertid ikke helt uten humor. Noen av scenene er morsomme. Hovedsakelig de med filmens nye karakter, Adam Warlock, spilt godt av den allsidige Will Poulter. Noen fans ser ut til å mislike Poulters portrett av superhelten, som er litt av en kultfavoritt blant tegneserienerder, men han klarer å være morsom, sjarmerende og dramatisk som den litt blaserte karakteren.

Morsom, sjarmerende og dramatisk er ikke ord som så lett kan brukes om resten av Guardians-gruppen. Scenene mellom Quill (Chris Pratt) og Gamora (Zoë Saldaña) er ikke fullt så dramatiske som filmen ønsker at de skal være. Det er ikke direkte noe dårlig med det, men det er som om scenene mangler den dramatiske tyngden for å la seeren leve seg inn i melodramaet. Dette resulterer i lange og irriterende scener der du for det meste venter på å komme tilbake til Rocket Raccoons historien.

Ok, så verken humoren eller melodramaet treffer blink - hva med actionscenene? Vel, det er tonnevis av dem, og de er enormt lange. Etter den sterke sekvensen på den organiske romstasjonen når ikke actionscenene helt opp på samme nivå. De reduseres nærmest bare til støyende fyll, noe som er spesielt merkbart i løpet av den 2,5 timer lange spilletiden.

Guardians of the Galaxy Vol. 3 har en middelmådig slutt. Filmen har utmerkede øyeblikk når vi følger Rocket Raccoon og har også noen sterke scener, spesielt heist-sekvensen, men mellom disse gode scenene er det for mye likegyldig melodrama og for mange inkonsekvente actionscener som mister seeren over den altfor lange spilletiden.