Guitar Hero Live

Fansen jubler. Det er forståelig, med tanke på at Judas Priest-klassikeren Breaking the Law, en av mine barndomsfavoritter, er iferd med å starte. Den intense gitarspillingen i introen begynner og fingrene mine beveger seg med et tempo som normalt kun gjelder hvis noen plasserer ut et kakefat. Publikum fortsetter å juble, mens jeg, ulikt meg selv, starter å headbange i takt med musikken. Joda, musikkspillene er definitivt tilbake.

Det har gått omtrent et halvt tiår siden sjangeren tok seg en pause. Et par år før det var spillene virkelig på moten, men det ble pumpet ut såpass mange titler at folk flest nådde et metningspunkt. Plastinstrumentene havnet i boder, kjellere og loft, eller på finn.no. Ja, mange var såpass lei av konseptet at de ikke engang ønsket å beholde instrumentene de en gang betalte en pen slump med penger for.

De to gigantene i sjangeren kjenner vi alle. Den første var Guitar Hero, som startet trenden. Man kan argumentere for at Guitar Hero var en slags videreføring av Singstar, men uansett var det denne serien som trakk plastgitaren frem i søkelyset. Siden fulgte Rock Band, og begge serier ble så etablerte at konkurrerende produkter måtte satse på alternative konsepter som eksempelvis dansing. Men dette var altså for fem år siden, og det er først i år sjangeren gjør comeback.

For min egen del mistet også jeg interessen for musikkspillene på et tidspunkt, men jeg har følt trangen gradvis komme tilbake den siste tiden. Det er og blir nemlig et morsomt konsept, tross alt. Å stå i sin egen stue og føle seg som en legendarisk rockekonge, med bred beinstilling og slipset knyttet rundt pannen, er noe de aller fleste kan identifisere seg med. Det er luftgitar for viderekommende. Ja, jeg har savnet konseptet, men samtidig har ikke trangen vært overveldende heller. Jeg husker fortsatt hvorfor jeg gikk lei, og underbevisst har jeg minnet meg selv på at det aldri var HD-grafikk som manglet. For at musikkspillene noen gang skulle bli virkelig interessante igjen måtte noe mer legges til enn det, noe nytt.

Og det er nettopp derfor jeg var veldig nysgjerrig på Guitar Hero Live. Det handler ikke om den samme gamle gitaren lenger, eller det samme opplegget. Ikke om HD-grafikk heller, eller om å danne et band. Dette er et spill dedikert til gitarhelter, og ingen bassister eller trommeslagere kan endre det. Det har på mange måter det nye fokuset jeg hadde ønsket meg, men samtidig ikke helt. Man kan spille maks tre sammen, nærmere bestemt to gitarister og én vokalist. Ingen bass. Ingen trommer. For meg er dette en av spillet svakeste sider, men det kommer jeg tilbake til.

Gitaren er, akkurat som tidligere, av god kvalitet, samtidig som den har fått en helt ny layout. I stedet for de fem knappene på fem bånd, har den nå seks knapper fordelt over tre bånd. Det er altså to knapper på hvert av båndene. Dette har naturligvis noe å si for vanskelighetsgraden, spesielt for en som er vant med én mindre knapp og en annen layout. Mot slutten var jeg en kapable spiller i både Guitar Hero og Rock Band, men her er jeg som et barn igjen når vanskelighetsgraden øker.

Å sette en korrekte "akkorder" krever en helt annen koordinasjon enn bare å trykke på knapper langs en rad, og det tar tid å venne seg til det. Det minner også mer om ekte gitarspilling, og dette grepet er for meg det riktigste som er gjort med Guitar Hero Live. Jeg tar meg selv i å nekte å legge fra meg gitaren. Jeg vil spille mer, bli bedre og klare flere og vanskeligere låter. Jeg er fortsatt en stykke ned på læringskurven, et sted jeg ikke har vært i denne sjangeren siden Guitar Hero II ble lansert til Xbox 360. Jeg har forsatt en vei å gå, og det er moro å faktisk merke fremgangen.

For å tydeliggjøre de nye knappene på gitaren er layouten inne i spillet også endret. Det er fortsatt snakk om en slags motorvei formet som en gitarhals, med noter som kommer rasende mot deg. Forskjellen er at de kun kommer i tre rader og kun har to farger. Hvilken rad notene kommer på forteller hvilket bånd du skal bruke, mens fargen viser om det er den nedre eller øvre knappen. Det er et klart og tydelig system, men samtidig tar det bort litt av det fargerike rockedesign vi kjenner fra tidligere. Nå er alt veldig stilrent, slik at det skal gli godt sammen med de levende videobildene utvikler FreeStyle Games har brukt som dynamiske kulisser for spillingen. Illusjonen de forsøker å skape er at det deg og ditt band som faktisk står på scenen og underholder.

Hovedmodusen handler nemlig om dra på turné og gjøre live-opptredner med bandet ditt. Sound Dial fra "Stone Ford Castle" i Storbritannia er først ut og leverer litt hippie-følelse. Du får henge med i førsteperson (tenk GoPro-kamera) mens du går ut fra bak scenen, forbi crew-arbeidere og ut til publikums jubel. Jeg setter pris på at utviklerne har forsøkt å fornye konseptet i stedet for å bare levere mer av det gamle, men live-videoer i spill funker sjelden for meg. De føles alltid så statiske og arrangerte, og ofte er ikke skuespillerne særlig gode.

Samtidig legger jeg ikke særlig merke til hva som skjer på skjermen mens jeg spiller. Det har jeg ikke tid til. Fingrene flyr mellom knappene i lysets hastighet, og det finnes ikke rom for noe detaljert studie av det visuelle. Faktisk var det først da jeg fikk besøk og så andre spille Guitar Hero Live at jeg oppdaget hvor fælt det ser ut. Presentasjonen er for meg skikkelig lavmål. Bandene ser ut som kloner av tidlig Green Day eller Nickelback, som statisk gjøre de samme tingene uten dynamikk. Det føles ikke ekte på noen som helst slags måte.

Spiller du feil reagerer publikum nesten umiddelbart, og i verste fall begynner de å bue på deg. Samtidig reagerer de andre bandmedlemmene også på spillingen din, både når det går bra og når det går dårlig. Akkurat denne delen liker jeg. Jeg vil jo ikke skuffe denne engasjerte folkemengden, som har kommet på en konsert med en variasjon i låtutvalget man sjelden har sett maken til. På festivalene kan spillelisten veksle fra Eminem til Linkin Park, til Kasabian til Skillex, alt under samme konsert. Jeg biter meg merke i at fokuset på metal er tonet kraftig ned, til fordel for musikk som veksler mellom alt fra Katy Perry til R.E.M, Blondie og Iggy Pop. Det finnes fortsatt metal og hard rock, men det er mindre av det enn før. Om dette er positivt eller negativt vil naturligvis avhenge av din personlige smak.

Ved siden av hovedmodusen byr Guitar Hero Live på noe kalt GHTV. Det er veldig originalt, men ikke på en spesielt god måte. På GHTV går det musikkvideoer døgnet rundt, og du kan når som helst hoppe inn og bli med. Gjør du det tjener du penger, og det er først når du har spart opp nok du får muligheten til å spille det du selv vil. Ellers må du forholde deg til musikken som til enhver tid spilles på kanalen. Ordningen passer ikke for meg i det hele tatt, og jeg liker ikke tanken på å ikke kunne spille de sangene jeg vil når jeg vil. Akkurat dét har jo vært en av styrkene til musikkspillene, at man har kunnet spille favorittene sine igjen og igjen.

GHTV fjerner noe av sjelen til Guitar Hero, og dessverre er dette et tema som strekker seg utover resten av spillet også. Jeg liker at Activision og FreeStyle Games har tenkt i nye baner, men de har mistet litt mye på veien. Som jeg skrev tidligere er dette et spill kun for gitarister. Greit nok, ikke alle likte trommene tidligere, men for de som gjorde det var det et fint tillegg. Dessuten var det alltid mest moro å spille Guitar Hero sammen med andre. Personlig likte jeg best å spille bass, og kan ikke fatte hvorfor dette alternativet ikke er mulig lenger. Det er et nokså stort problem som ødelegger mye av det sosial potensiale til spillet, samtidig som dette tullet med å ikke kunne velge sanger irriterer. Skal du velge fritt må du kjøpe deg tilgang gjennom mikrotransaksjoner. Du må kjøpe et dagspass som gir deg adgang til alt i 24 timer. Ellers må du bruke masse tid i GHTV på å spille låter du egentlig ikke liker, for å få råd til å spille de du egentlig har lyst til. Håpløst.

På tross av dette har jeg spilt mye mer Guitar Hero enn jeg hadde regnet med, og det er genuint moro med nye utfordringer. Det tar litt tid å lære det nye systemet, men det er både vanedannende og morsomt etter hvert som du blir bedre. Dette er virkelig en ny start for serien, på godt og vondt, og ikke bare Guitar Hero i HD. I forhold til konkurrenten Rock Band 4 vil jeg si at Guitar Hero Live føles vesentlig friskere, men samtidig er rivalen bedre egnet som partyspill for flere spillere. Spiller du mest alene er imidlertid dette veien å gå.