Guitar Hero On Tour: Decades

Definisjonen av et spills verdi vil alltid være forskjellig så lenge det finnes forskjellig folk. Enkelte lar seg begeistre av nyskapende spillideer og deres påvirkning på samfunnet, andre lar seg begeistre av muligheten til å score masse poeng og skryte seg blå over internett. På samme måte (eller kanskje spesielt) gjelder dette for musikkspill som Guitar Hero, hvor massene deler seg ved viktige standpunkt og gjeldende faktum; skal du bli god, må du spille mye. De som spiller mye er de samme som før, de har bare fått en ny kilde til leaderboard-voldtekt. Casual-spillerne, altså de fleste, spiller imidlertid også Guitar Hero, og dermed blir det vrient for de som bruker håndkrem for mer effektivitet å hevde at Guitar Hero er deres element.

Så kanskje har de rett, de som hevder at "Å leke rockestjerne handler om bred benstilling, ekstravagante bevegelser, simulert sex med gitaren, og en gjennomsyret tøff-i-trynet-holdning som forsvinner helt når du driver og fikler med en liten Nintendo DS.". Dette er ordene til selveste redaktør Lorentzen, og jeg kjenner meg ikke helt igjen. Grunnen til det er kanskje at jeg omgås et miljø hvor mange lever og ånder Guitar Hero, casual-folka blir hånet og hetset og personlig ble jeg introdusert for det visuelle heroinet gjennom en av Norges ypperste plastikkguruer. Men selv om jeg innrømmelig nærer avhengigheten min titt og ofte, spiller jeg på langt nær nok til å bli så god at jeg mister all interesse for selve fenomenet utover pathfinding og SP-squeeze.

On Tour: Decades er det andre Guitar Hero-spillet til DS, og hatet du det første, hvis fingrene dine visnet og håndleddet brakk, da vil du hate dette like mye. Knappene som plugges i GBA-porten er det eksakt samme og spillmekanikken er lik; du trykker på knappene først, slår stylusen over den trykkfølsomme skjermen etterpå i takt med at de treffer notene på skjermen. Fikset du ikke dette i On Tour fikser du det ikke i Decades, sånn er det, slutt og les. Jeg har begge, og jeg fikser det.

Derfor har jeg har tenkt å anmelde dette spillet for de som ikke nødvendigvis må føle spøkelset til Hendrix fare gjennom kroppen hver gang de spiller. Hvis du kun spiller Guitar Hero i sosiale sammenhenger, der du sliter på medium men har det kos likevel, da kommer du ikke til å ha noen glede av et portabelt, forminsket fattigmanns-Guitar Hero med kjip grafikk og et usosialt opplegg med dårlig lyd som krever hodetelefoner og en TFT-skjerm som utelukker kikking over skulderen. På DS er Guitar Hero nesten nødvendigvis en ensom opplevelse, men dette er ikke noe nytt for skaren av plastikkhelter som ikke trenger vorspiel-materiale. Og tilhører du en av disse, som spiller for å bli god, fordi det er tilfredsstillende, fordi man kan oppnå en transeaktig tilstand av å spille det og som har relativt unge og smidige hender (har du DS, er svaret høyst sannsynlig ja), så er ikke Decades et dumt valg i det hele tatt.

Spillmekanikken er nemlig mer eller mindre plettfri. Når du har spilt litt, vil du snart få teken på anslaget, som kan virke upresist i starten. I motsetning til storebrødrene i konsolland har man gått tilbake til 3`erens tilgivende hammer-ons, som i mine øyne er en god og inkluderende ting. Det blir tross alt litt uoversiktlig å skulle time disse også på en knøttliten skjerm. Siden den oransje knappen fortsatt mangler, har kartleggingen av låtene nå inkludert helt nye akkorder (les: nye variasjoner av trippelgrep) som hvertfall forvirret disse inngrodde Guitar Hero-fingrene. Og det føles absolutt forfriskende. Noen av låtene virker likevel alt for enkle, men i prinsippet synes jeg det blir feil å si at et Guitar Hero-spill er lett når jeg ikke scorer fem stjerner på første forsøk. Og det gjør man så visst ikke. Ellers er opplegget veldig likt On Tour, med Battle Mode som fortsatt er temmelig uinteressant og Career mode som (heldigvis) ikke prøver å ha en historie engang, men når låtene starter, fungerer alt som før. Og i mine øyne fungerer det altså fett. Utviklingen er ikke veldig stor fra forgjengeren, annet enn litt penere grafikk, nye hammer-ons og ikke minst nye låter. Ingen klager over Fifa-serien, så dette bør gå gjennom i de flestes bok.

Låtenes noteoppbygning er i grunn godt tilpasset formatet, selv om jeg hadde blitt heller skuffet hvis denne låtlisten hadde vært på konsoll. Kun 28 låter finnes det totalt, men den tamme følelsen kommer først og fremst av at det stort sett er de samme bandene som i World Tour, bare med andre sanger. Det føles som om utviklerne skviser alt de kan ut av en lisens de sikkert har med bandene, og det er litt dårlig. Guitar Hero: B-sides liksom.

Ingen vil noensinne velge å spille Guitar Hero på DS hvis de har samme mulighet til å spille det på konsoll. Nye låter kan lastes ned, og det er og blir mer behagelig og selvfølgelig også mer autentisk å spille med i ordentlig lekegitar. Dette er faktum jeg også skjønner, og som hr. Lorentzen sa om det første On Tour: "Guitar Hero On Tour er et håpløst prosjekt som har lykkes så bra som det er mulig." Men skulle den røde ringen plutselig slå seg ned i Xbox 360en din, strømmen gå i nabolaget eller bussturen/skoledagen/80-årslaget bli for langtekkelig, er det en helt dugelig opplevelse dette her. Så hvis det er til flyvende noter din kjærlighet ligger, og ikke i å flykte fra din egen triste virkelighet noen minutter for å leke rockestjerne, da kan Guitar Hero: Decades være et fullgodt alternativ.

Låtlisten:
Alien Ant Farm - Smooth Criminal
Blind Melon - No Rain
Blondie - One Way Or Another
Bon Jovi - You Give Love A Bad Name
Boston - Rock and Roll Band
The Darkness - I Believe In A Thing Called Love
Edgar Winter Group - Free Ride
Fall Out Boy - The Take Over, The Breaks Over
Foo Fighters - The Pretender
Free - All Right Now
Jimmy Eat World - The Middle
Joe Satriani - Satch Boogie
Journey - Any Way You Want It
Lenny Kravitz - Are You Gonna Go My Way
Linkin Park - One Step Closer
Los Lobos - La Bamba
Lynyrd Skynyrd - Sweet Home Alabama (live)
Oasis - Some Might Say
Paramore - Crushcrushcrush
Phoenix - Everything Is Everything
Queen - We Are The Champions
R.E.M. - The One I Love
Red Hot Chili Peppers - Can't Stop
Smashing Pumpkins - Tarantula
Stone Temple Pilots - Down
Survivor - Eye Of The Tiger
Tokio Hotel - Ready, Set, Go
Weezer - Buddy Holly