Gun

Pappa har lest Tex Willer i alle år, og han gjør det enda. Hver måned rir han ut til nærmeste bladutsalg for å plukke med seg neste westerneventyr. Han trenger ikke ha noen andre ærend - Tex Willer er viktig nok. Da jeg var liten ble jeg av og til med i butikken, og da fikk jeg alltid velge meg noe fra godis-hyllene. Det var hyggelig syns jeg. Så kjørte vi hjem, pappa leste Tex Willer, og jeg spiste sjokolade. Når han var ferdig, tok jeg bladet og så på bildene. Ettersom jeg ble eldre begynte jeg faktisk å lese alle disse bladene også, og jeg likte det godt. Jeg har lest western helt fra jeg var liten gutt, og det er litt nostalgi og minner knyttet til hele cowboy-kulturen. Det er kanskje nettopp derfor jeg liker Gun så godt.

Allerede et par timer inne i spillet hadde jeg gjort en rekke typiske cowboy-ting. Ridd på hest, skutt flere landeveisrøvere, vært på saloon, flørta med noen gledespiker, spilt poker(og selvsagt jukset), gravd etter gull, skutt indianere i overflod og drukket whiskey. Og etter det måtte jeg bare ut på kjøkkenet i leiligheten min for å snekre sammen to speilegg, et par strimler bacon og en boks tomatbønner.

Gun handler om Colton White, en cowboy som balanserer helt på kanten av loven i et eventyr om korrupte autoriteter, neglisjerte indianere og et gullkrusifiks. Det hele er puslet godt sammen, helt til de siste to-tre bitene som ikke ser ut til å passe helt inn i det store bildet. Slutten er ikke like god som jeg hadde håpet på, selv om den ikke er dårlig heller. Colton har - som enhver cowboy hør og bør - en personlig vendetta gående med den største skurken i byen, og når oppgjørets time kommer, så passerer den ganske greit igjen, uten de største problemene.

Spillet har en veldig grei og relativt tradisjonell struktur. I teorien er det free roaming som ligger til grunn, og oppdragene aktiveres etter hvert som du går. Om du bare velger å følge historien, tar det deg omlag syv-åtte timer før du har fått din blodhevn, men da er du kun ferdig med ca. 50-60 % av spillet. Det er nemlig et vell med sideoppdrag du kan utføre for å bygge opp stats og tjene ekstra gryn. Du kan for eksempel dra på jakt etter det trynet du ser på "Wanted"-plakatene som henger rundt i byen? Alternativt du kan slå deg ned rundt pokerbordet og tjene noen raske dollars? Eller kanskje ta noen ærend for å spe på lønna? Eller hva med å hjelpe til på en nærliggende bondegård? Mulighetene er mange, og det gir Gun høy gjenspillerverdi, og en god bismak av RPG.

Joda, Gun har sine ganske opplagte mangler, og mest tydelig er kanskje grafikken. Den er ikke særlig imponerende. Flat og platt, og utrolig lavoppløselige teksturer i én og to farger er ikke hva vi forventer av et Xboxspill i 2005. Spillet dukker opp på samtlige format, og stiller som lanseringstittel til Xbox 360. Det skal bli artig å se hvordan Gun blir seende ut på Microsofts neste generasjon. Lydsiden holder generelt et bra nivå, og er tidvis eksepsjonelt bra. Både stemmeskuespill, våpenlyder, miljølyder og bakgrunnsmusikk er med på å male en flott lydkulisse for hele dette western-eventyret.

Gun er for meg et meget friskt pust i en ellers overbefolket sjanger. Overbefolket sjanger - den frasen er nærmest blitt et moteord blant anmeldere nå for tiden. Alle sjangere er overbefolket, men det er få som står stablet like tett som skytespill. Der har man ikke hatt armsleng på lenge. Men idet Colton White rusler inn i sjangeren, trenger han ikke brøyte seg vei - de andre stiller seg litt tettere, og slipper han frem.

Etter historien er over blir faktisk spillet enda mer fascinerende enn det var i utgangspunktet. Ikke fordi slutten er så fantastisk, men fordi da har du ingen steder å gå, ingen du må prate med, ingen områder som er midlertidig lukket osv. Da er det bare deg, hesten og skyteren som rider rundt i hele denne stemningsfulle verden av sand, tumbleweeds og landeveisrøvere, og gjør akkurat hva dere vil.

Gun er et av de kuleste cowboy-spillene noensinne, uten at det sier særlig mye. Westernsettingen har ikke vært utnyttet i samme grad som for eksempel Andre Verdenskrig, og det er deilig. Selv om spillsystemet er verken er nytt eller eksepsjonelt, så føles det som en av de nye variantene av Grandiosa. Man merker liksom at man har spist det før, men det er noe nytt og spennende ved det likevel.