Half-Life 2: Episode One

Half-Life 2 er verdens beste spill, mener nå jeg. Og en fortsettelse på verdens beste spill er stort. Veldig stort. 18 måneder er alt for lenge å vente, selv om vi har blitt vant til at Valve ikke akkurat skuffer nye titler ut av kontordøra i en heidundranes fart. Spillet begynner rett etter spillverdenens største cliffhanger - det som skjedde på slutten av Half-Life 2. Jeg skal ikke ødelegge overraskelsen for noen, men kan vel trygt si at man ikke ble særlig klokere etter å ha sett introen på Episode One. Men en ting kan jeg avsløre: Alyx Vance og Gordon Freeman overlever eksplosjonen i slutten av Half-Life 2.

Når vi møter dem igjen er Alyx sin trofaste robothund - Dog - i full gang med å grave dem ut av ruinene. Dessverre har de gått fra asken til ilden og måtte gi seg tilbake inn i Citadellen for å stoppe den forestående reaktorkollapsen og kjøpe litt tid for alle de sivile som prøver å rømme fra City 17. Her byr spillet på sine beste deler, og brettene inne i Citadellen er stappfulle av herlig Combine-arkitektur og interessante oppgaver å løse. Senere flater det dessverre litt ut, og de neste to og en halv timene foregår mer eller mindre bare i standard City 17-kart med de samme våpnene og de samme fiendene som vi har sett før. Man sitter liksom hele tiden i helspenn og venter på det nye og fantastiske, den wow-følelsen man fikk så ofte i Half-Life 2. Den følelsen er borte i Episode One.

Selvsagt hadde jeg veldig høye forventninger og som dere kanskje allerede har skjønt så er denne anmeldelsen skrevet med en ikke helt uunnseelig mengde skuffelse, særlig når det hele er over så alt for fort. Det er selvfølgelig mye bra i Episode One. Tempoet er utrolig veljustert og man sitter hele tiden i helspenn. Spillets design og lyd er helt enestående, og Source-motoren skyfler høyoppløselige polygoner i en kvalitet mange andre spillmotorer bare kan drømme om. Der enkelte nye spill krever splitter nye pc-er for i det hele tatt å fungere, klarer Episode One seg med en som var ny da Half-Life 2 ble sluppet, og knuser likevel stort sett det som har kommet det siste halvåret.

En av de små bommertene i Half-Life 2 var en litt vel firkantet håndtering av medhjelpere. På enkelte baner fikk man "hjelp" av en gjeng rebeller. De hadde dessverre den uvane at de gjerne satt seg fast bak en haug med søppel eller mislykkes i å komme seg gjennom en lukket dør. Disse øyeblikkene er nesten helt eliminert, og i stedet har man oppgradert Alyx Vance til en ordentlig hovedperson. Ettersom Gordon aldri sier et pip så er alt avhengig av at Alyx skal føre historien framover, og det gjør hun faktisk veldig bra. Jeg kan si så mye som at Alyx Vance er blant de aller beste, om ikke den beste, sidekarakteren i et actionspill av denne typen. Det er hun som blir redd når det holder på å gå til helvete, og hun som blir glad når man lykkes i å skyte hodet av en ekstra kranglete zombie. Uten henne hadde Episode One blitt en helt ansiktsløs og dum førstepersonsskyter.

Da Half-Life 2 ble sluppet ble noe av alt skrytet om spillet ødelagt av at Steam-tjenesten ikke på langt nær greide å levere spilleglede til alle de som hadde ventet i flere år på Gordons neste eventyr. Dessverre har ikke Valve lært et dugg av den fadesen, og Steam stikker også denne gangen kjepper i hjulene. Dermed skaper Valve helt unødig frustrasjon. Tjenesten fungerer fint på vanlige dager, når man bare har lyst til å spille litt Counter-Strike eller gjenoppleve Half-Life 2-himmelriket. Men for store og etterlengtede spillslipp duger det ikke, så enkelt er det.

Jeg kan heller ikke unngå følelsen av å sitte og spille de brettene som var for kjedelige og intetsigende til å få bli med i Half-Life 2 fra starten av. Noe annet som forsterker følelsen av at spillskaperne insisterer litt for hardt er funksjonen for kommentatorspor. Det er i og for seg interessant for en Half-Life 2-nerd, men tilfører ikke spillet noe annet enn litt følelse av directors cut. At vi egentlig ikke heller får vite noe som helst nytt om Gordons situasjon gjør at jeg føler meg helt tom når de drøye tre timene med spilling er over. Jeg vet at dette ikke er en vanlig oppfølger eller en utvidelses-pakke, men bare en episode i Half-Life-universet. Jada, snakk alt det markedsføringssludderet dere vil. Men for 200 spenn i spillsjappa vil jeg ha mer enn det her, selv om det står Valve på intro-bildet.

Jeg syns fortsatt Half-Life 2 er verdens beste spill. Og jeg blir smått beruset av å endelig få spille litt videre i det fengslende eventyret. For når alt kommer til alt, og til tross for all min sutring: Et lavt nivå til Valve å være er langt bedre enn mye annen dritt som slippes nå for tida. Så det er et greit kjøp om du likte hovedspillet. Og selv om mine skyhøye forventninger ikke akkurat ble innfridd, så er Episode One ihvertfall mer Half-Life 2 - og det er ikke noe alminnelig dritt.