Halo Infinite - En sniktitt på kampanjen

Det har nok ikke vært så moro å være 343 Industries de siste årene. Studioet ble skapt som en slags powermove, en måte for Microsoft å tydelig signalisere at Halo-serien var i gode hender etter Bungies exit, men siden har de bare ikke klart å opprettholde det samme intense kjærlighetsforholdet fra den mer hardkokte fansen, og selv om undertegnede nøt Halo 4 og Halo 5: Guardians til det fulle, så er det vanskelig å argumentere mot at den generelle responsen var noget blandet.

Så det er nødvendig for dem at Halo Infinite blir en hit. Det har en ny grafikkmotor, et tilsynelatende altfor høyt produksjonsbudsjett, men la oss krydre det med en global pandemi og en litt kontroversiell første visning av spillet. En gang til; det er lett å forestille seg de hundrevis av 343-ansatte sende hverandre bekymrede blikk det siste halvannet året. Hva om det skulle bli en flopp?

Jeg har spilt cirka fire timer av kampanjen, jeg har sett Master Chief komme tilbake enda en gang fra kanten, og er nå i full gang med å oppleve de heseblesende begivenhetene på Zeta Halo-ringen. Jeg har brukt Grappleshot, utforsket den halvåpne verdenen og undersøkt Slipspace-grafikkmotoren grundig, og jeg føler meg nå relativt trygg på å si at 343 Industries kan puste lettet ut - denne gangen virker det virkelig som at de har truffet spikeren på hodet.

Jeg skal forsøke så godt det lar seg gjøre å ikke spoile noe, så la oss starte med det vi allerede vet. Chief, og resten av UNSC, blir beseiret av Banished, en utbryterfraksjon fra Covenant ledet av Atriox og Escharum, og nå må Chief, sammen med en ny AI ved navn Weapon og en skipbrudden pilot, gradvis gjenerobre Zeta Halo. Samtidig må Master Chief også finne ut hva som skjedde med Cortana, som vi forlot i en litt prekær situasjon som leder av en AI-hær flankert av gigantiske Forerunner Guardians på slutten av forrige spill. Det er ganske mange sjakkbrikker på brettet, og etter de fire timene jeg kan fortelle om, er det fortsatt veldig mange ubesvarte spørsmål. Jeg kan derfor bare delvis slå fast at så langt har spillet alle de riktige narrative "hooks", men det gjelder altså utelukkende hvis du er fast fan av serien. Halo Infinite er ikke et bra sted å starte et potensielt kjærlighetsforhold til serien, for begivenhetene "krever" fra starten av at du har en eksisterende kunnskap om visse plottpunkter, lokasjoner og karakterer. For min del nyter jeg det til det fulle, fordi spillet er direkte rettet mot meg. Men du bør se videoer som oppsummerer et ganske komplekst plott før du setter i gang om du ikke har kjennskap til de forrige spillene.

Men 343 har helt klart bedre grep om deres versjon av master Chief denne gangen. Denne gangen er han annerledes, han er sliten, isolert og virker ærlig talt litt ferdig med universet fylt med evig gjentagende konflikter, som har preget hans eksistens fra begynnelsen. Det er en ganske spennende tolkning, og en interessant retning å dytte karakteren i, og Steve Downes leverer nok en gang en fremragende prestasjon. Det samme gjør Nicolas Roye som piloten, Jen Taylor som Cortana (og Weapon) og også Darin de Paul som Escharum.

De første fire timene er stort sett ganske lineære og fungerer som et slags set-up som fører til landingen på Zeta Halo. I disse åpningsoppdragene blir du kjent med nye mekanikker som Grappleshot, et ganske utmerket tillegg som er så allsidig som vi alle hadde håpet det skulle være. Du kan bruke den til å gripe tak i fiender, du kan raskt få tilgang til en bedre posisjon, og du kan også gripe de mange energibeholderne på avstand, og deretter hive dem i hodet på en Brute. Den fungerer utmerket og gir virkelig dimensjon og dybde til en allerede strømlinjeformet og velfungerende kampopplevelse.

Det er også en ny skanner som gir deg oversikt over slagmarken, og til og med nye ammunisjonsstativer som gir deg ammunisjon til våpnene dine, slik at du ikke alltid trenger å bytte febrilsk mellom våpen du i utgangspunktet ikke liker. Sistnevnte er nok litt kontroversielt hos faste fans, men i utgangspunktet tilbyr Halo Infinite en opplevelse som byr på allsidighet mer enn noe annet. Det er gamle kjenninger som BR75, VK78 Commando og selvfølgelig MA40 AR, men de får selskap av elektriske våpen som Shock Rifle og Disruptor som virkelig tilføyer noe. Det er synd å se at Promethean-våpnene mangler, men det er nok en nødvendig ofring.

Så Halo-opplevelsen er intakt og føles bedre enn noen gang før. Check. De første oppdragene er lineære, men bidrar til å etablere klare mål som bare blir hjulpet av solide filmsekvenser, utmerket stemmeskuespill og et raskt tempo. Også check. Så hva med den åpne verden her?

Ja, her er den første virkelige bekymringen, for selv om det er ganske lett å se hvorfor 343 valgte en mer åpen tilnærming i Halo Infinite, er det definitivt potensielle appeller som venter her. Det er fortsatt for tidlig å si, fordi størsteparten av forhåndsvisningsøkten tilbød disse mer lineære introduksjonsoppdragene, men jeg hadde muligheten til å utforske litt av det første åpne området, og til og med se nærmere på noen av de forskjellige typene sideoppdrag og valgfritt innhold som spillet tilbyr. Du kan frigjøre fangede UNSC-tropper, snikmyrde vitale Banished-generaler, finne ekstra Spartan Cores (som er et relativt simpelt oppgraderingssystem til Chiefs rustning) og utslette viktige fiendtlige festninger og baser. Rent narrativt er det masser av sentralt formål, og det er umulig å ikke føle et rush idet du gradvis snur en strategisk sårbar, om ikke umulig, situasjon litt etter litt til det bedre.

Men det stopper ikke de samme slitne "open world"-klisjeene fra å være tilstede. Halo-serien har ikke noe snikesystem, og det er heller ikke et utall måter du kan tilnærme deg en bestemt oppgave på. Serien pleier å sikre allsidighet når prosjektilene allerede flyr rundt ørene på spilleren, og overleverer ikke mange forberedelsesverktøy før, så det kan hende at spillet, avhengig av hvor langt det er, går tom for ideer når det gjelder sideinnhold. Jeg synes det var ganske underholdende å snikmyrde en Sangheili-general, okkupere to FOB-er, bringe en fiendtlig festning på kne og finne forskjellige Spartan Cores, men vil det fortsette? Det er vanskelig å si foreløpig.

Når det er sagt er Halo Infinite selve symbolet på en storslått spillopplevelse, og 343 lener seg fullstendig inn i seriens sentrale styrke; det episke. Rungende trommer, utmerket grafikk med en bred fargepalett, vakker lyssetting og fantastisk visuell tilstedeværelse, mysterier og åpne spørsmål, og kamper der du fremfor alt føler deg som universets ultimate badass. Halo har "presence", som amerikanerne ville sagt, og Infinite er uten tvil det spillet som har mest "presence" av dem alle, og ja, her inkluderer jeg Bungies spill.

Til tross for noen små bekymringer om Halo Infinites valgfrie sideinnhold, må jeg ærlig si at jeg rett og slett er ekstatisk over de første fire timene. Spillet har gravitas og stil, det vet hva det er, og spiller på sine styrker, og endelig, <strong>endelig</strong føles det som om 343 har et bedre grep om hva deres visjon for serien egentlig er. Jeg mener, du kan virkelig glede deg til den 9. desember, det gjør i hvert fall jeg.