Halo Infinite (Kampanjen)

Ja. Svaret er ja. Hvorfor gå i sirkler rundt det? I Halo Infinite får du full pakke, så grip Grandiosaen og gjør deg klar for sene kvelder. Det er ingen annen dop som gjelder. Shamadamalong.

Beklager. Jeg er bare i veldig godt humør idet jeg skriver dette. Jeg var nemlig én av de mange som kjente at hjertet sank til bunns i 2020 da 343 Industries endelig avslørte hvordan et Halo ville se ut på det som da var fremtidens maskinvare. Jeg var klar for en storslagen presentasjon som var den mosegrønne spartaneren verdig, men i stedet fikk jeg endeløse memer om en forvokst apekatt ved navn Craig. Halo Infinite så ut som en dårlig rendret realistisk utgave av Minecraft, og med Halo 5: Guardians (les anmeldelsen her) fremdeles friskt i minne (Spartan Locke, grøss) fryktet jeg at slutten hadde kommet for en spillserie som hadde fulgt meg siden starten på tenårene. Jeg var bare ikke interessert lenger. Den vidunderlige følelsen av spenning og forundring som jeg hadde da jeg krasjlandet på den originale ringen tilbake på ungdomsskolen uteble. Frem til nå.

Da jeg tok mine første skritt i den åpne verdenen på Zeta Halo, dukket den nemlig opp igjen. «Kan jeg virkelig gå dit?», «Hva er det der?», «OMG så fett!». Etter 10 år hadde jeg gjenoppdaget kjærligheten min for Halo. Den nye ringen som du tilbringer majoriteten av spillet på er en glede å utforske, spesielt med den nye gripekroken som lar deg kanalisere din indre Tarzan, men mer om den senere.

Halo Infinite er det mest ambisiøse spillet i serien noensinne, mest på grunn av valget om å gå bort fra et lineært kampanje-format til fordel for en åpen verden hvor du spiller gjennom historien i ditt eget tempo mens du oppdager hva kartet har å by på. Denne avgjørelsen har reddet Halo for meg og er uten tvil riktig vei å gå for serien i fremtiden. Kampanjen i Halo 5 føltes som et veldig produsert produkt. Kampanjen i Halo Infinite føles som et lidenskapelig åndsverk.

Friheten til å kunne utforske en Halo-ring slik som dette er noe jeg har drømt om siden jeg var liten. Det er selvfølgelig bittert at vi ikke kan dra på oppdagelsesferd på Zeta Halo sammen med en venn i co-op ennå da den modusen ikke blir lansert før neste år, men jeg må ærlig innrømme at jeg har storkost meg gjennom hele eventyret solo. Det at jeg kan gjøre det på nytt sammen med noen andre senere ser jeg heller på som en stor bonus, og jeg gleder meg allerede til å svinge rundt i tandem med gripekroker slik som soldatene i Attack On Titan. Greit, nå må jeg snakke om gripekroken.

Altså, den er bare så sweet. Jeg fryktet opprinnelig at den ville bli en gimmick, men den føles som et naturlig og essensielt verktøy i Master Chiefs redskapsbod. Den er både utrolig tilfredsstillende å bruke og meget nyttig. Den fungerer som en lommekniv på den digitale slagmarken, og her er det kun kreativiteten som setter grenser. Gripekroken er presis, den er effektiv og den er sabla moro å bruke. Noe som er bra, for mye av tiden din på Zeta Halo vil bli tilbringt som en futuristisk Indiana Jones idet du svinger deg fra kommunikasjonstårn til fiendtlige gruveoperasjoner.

Kartet er nemlig spekket med ulike aktiviteter som du kan sjonglere mellom historie-oppdragene slik som du vil. Blant annet har du unike dusørmål i form av minibosser med egne biografier og spesielle egenskaper, UNSC-soldater som er i knipe og trenger hjelp og selvfølgelig en brorpart av baser som må frigjøres. Verdenen er også krydret med audio-logger som beriker universet ytterligere, i tillegg til å være nedstrødd med såkalte Spartan Cores og Mjolnir Armories som permanent oppgraderer rustningen og evnene dine. Det stemmer, Master Chief kan nå oppgraderes gjennom spillets gang. Det er en ny mekanikk for Halo som kler den åpne verdenen godt og oppfordrer til rekognosering av alle kriker og kroker. Det skader heller ikke at det har blitt designet egne jingler for når du finner hver av de ulike oppgraderingene, ikke ulikt Metroid eller Zelda. Stemningsfullt.

Halo Infinite føles til tider som et futuristisk Skyrim idet du vandrer mellom grantrærne og solskinnet reflekteres på de artifisielle natur-konstruksjonene som danner Zeta Halo. Når den guddommelige munke-koringen stiger mot sitt crescendo mens du ser Halo-ringen du står på skyte opp fra horisonten som en mektig monolitt er det intet annet enn estetisk vakkert.

Det er likevel åpenbart ting Skyrim gjør bedre som en åpen verden enn Halo Infinite, men dette er altså første gang Halo prøver seg på sjangeren og gjør sådan en meget god jobb. Til neste gang vil jeg dog forvente mer dynamiske og tilfeldige elementer i spillets struktur og mindre av de ikonene som må krysses ut på kartet. Du kommer til å beleire en del baser før du er i mål, for å si det sånn.

Når du tar over en hovedbase kjent som en FOB (Forward Operating Base) låser du den opp for vennlige styrker, noe som gir deg tilgang på ulike kjøretøy, våpen og soldater du kan ta med deg på neste tokt. Arsenalet ditt utvikler seg til et fruktfat av alternativer etter hvert som du gjør flere oppdrag for UNSC, og dette fungerer som en fin gulrot for å gjøre flere sideoppdrag. La oss dog ta for oss hovedretten; selve historien.

Det er lenge siden jeg har vært så nysgjerrig på hvordan en fortelling i et Halo-spill ville utvikle seg. Nydelig komponert musikk danner bakteppet for en reise med opptil flere tvister, men den er ikke bare spennende - fortellingen er også meget pent presentert. Master Chief har aldri før sett så stilren og detaljrik ut, og gameplay glir sømløst over i filmsekvenser og tilbake igjen uten å bryte kontinuiteten i bildet. Unødvendige, men verdsatte grep som at våpen du har utstyrt når spillet går inn i en filmsekvens også dynamisk blir med inn i filmsekvensen applauderes. Det er en behagelig måte å bli fortalt 117s nyeste eventyr på, og det øker i samme slengen innlevelsen betraktelig. La meg likevel tilføye at spillets mest prominente skurk Escharum er like klein som han var i presentasjonen i fjor. Den steroidespekkede gorillaen lider fremdeles av pinlig kraftige astmasymptomer, og det er vanskelig å ikke le når han konstant gliser så utrolig dumt. Pytt-pytt.

Kampanjen er altså rimelig storslått, men noen kronglete designvalg surner likevel ferden litt. Det at spillverdenen rundt deg ikke pauser når du må ta en titt på kartet eller vil lese litt lore i en av menyene er for meg helt ubegripelig, og har vært til frustrasjon flere ganger. Jeg liker heller ikke hvordan nesten alt av evner og utstyr er mappet til piltastene, da det fort ble rotete å huske at pil høyre, pil ned var kommandoen for skjoldet mitt mens pil venstre, pil opp var kommandoen for plasmagranater. La oss ikke glemme at skanneren er pil ned, ei heller at navigasjon er pil opp, og i alle fall ikke at gripekroken er pil høyre, pil høyre. You get it.

Dette er derfor en vanskelig karakter for meg å gi. Jeg har ikke kost meg så mye med et Halo-spill siden Halo 3 (noe som i seg selv er verdt full pott), men som kritiker kan jeg ikke late som enkelte ting ikke kunne vært bedre. Zeta Halo kunne vært mer levende og dynamisk som en åpen verden, og når denne mangelen kombineres med litt klønete design samt det faktum at vi ikke får muligheten til å spille kampanjen med en venn før i 2022 gir det en litt dårlig ettersmak.

Helhetsinntrykket av kampanjen er likevel forfriskende godt. Historien er filmatisk og engasjerende, og spillbarheten har aldri vært bedre. Den nye retningen er utrolig lovende for seriens fremtid og fungerer som en naturlig utvikling. Etter å ha snublet en god stund føler jeg at 343 Industries endelig har kommet full sirkel med Halo Infinite.