For snart to måneder siden falt det inn en e-post, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke visste helt hva jeg skulle tro om hverken Flying Wild Hog eller Hard Reset. E-posten inneholdt en sniktitt av et, som Flying Wild Hog hadde skrevet, banebrytende actionspill med førstepersonsperspektiv. I tillegg fantes det en trussel som sa at hvis jeg skulle selge koden videre, kom noen til å fylle maten min med tarmgass.
Spillet skulle lanseres allerede om to måneder.
Historien om Hard Reset er mildt sagt interessant. Manglende markedsføring og fryktelig sen annonsering kombinert med materialet som tilbys - alt dette kler hele produksjonen i en svøpe av mystikk. Når man legger til at tittelen er eksklusiv for PC, kun for nedlasting og mangler flerspiller, ser vi at alt går mot strømmen av vanlig prosedyre i dagens spillbransje. Allerede i sniktitten var spillet pent, vellydende og engasjerende. Det var tydelig inspirert av Half-Life, Bioshock og Prey, og det ferdige produktet er enda bedre - selvfølgelig.
Til tross for at Hard Reset peker nese til hele actionsjangeren ved å kjøre sitt eget løp, lykkes de likevel med å holde seg til den gamle skolen og det finnes godbiter i hver bilderute. Hver kamp mot mine mekaniske motstandere er et fargerikt, vellydende og eksplosivt fyrverkeri hvor omgivelsene sprenges i filler. Det er ikke så nøye at historien er litt tynn, når jeg hele tiden blir oppfordret til, og belønnet for å sprenge i stykker så mye jeg makter.
Som rollespillavhengig trives jeg best med å selv bestemme hvordan jeg vil oppgradere våpnene mine. Ett har fokus på tungmetaller, og det andre fyrer av energikuler. Jeg velger å holde meg til det tradisjonelle maskingeværet, oppgraderer skuddhastigheten, og installerer en hagle og et rakettgevær. Til slutt står jeg igjen med et veldig tungt våpen og et bredt smil om munnen, men jeg kunne like gjerne fokusert på energikulene.
Rundt hvert hjørne venter det poeng som jeg kan bruke til å oppgradere våpnene, men for å låse opp de saftigste godbitene må jeg gå litt mer nøye til verks. Kanskje kan jeg flytte en tønne med eksplosiver fra ett rom til et annet, for så å sprenge en sprukken vegg? Dessverre er dette slike ting som sinker spillet litt, og ofte løper jeg bare videre med en gnagende følelse av at jeg ikke kommer til å få oppleve alt.
Musikken er anonym, men stemningsfull, og som vanlig vil jeg anbefale at du spiller med hodetelefoner og høyt volum. Her blir nemlig Hard Reset nemlig nesten overdrevet klart og lekkert rent lydmessig. Det overdimensjonerte maskingeværet smeller skarpt, og når jeg treffer mine metalliske fiender klinger lyden litt dypere og mer kaotisk - noe som gjør at jeg alltid vet hvorvidt jeg treffer eller ikke.
Både grafisk og designmessig imponerer Hard Reset meg. Lyse, sterke farger står i sterk kontrast mot den dystopiske bakgrunnen. Dette føles friskt i forhold til de gråbrune miljøene vi har blitt vant til å se i denne sjangeren, samtidig som det er lagt både tid og penger på de tekniske aspektene. De få menneskemodellene som av og til sprenges ut av viduene føles som det mest urealistiske. Det er fordi de beveger seg rart gjennom luften og i landingen, i tillegg til at fremstår som litt for små.
Bosskampene er underholdende, men føles litt gammeldagse. Det er et velprøvd konsept å sikte seg inn på det åpenbare svake punktet, for så å skyte til fienden, sakte men sikkert, faller om. Skulle ønske at noen kunne utviklet noe nytt på det området. Det er bra nok som det er, men det imponerer ikke.
Hard Reset tilbyr cirka 4-5 timer for sine drøyt 300,- og er knapt et spill for alle. Hvis du søker en gripende historie og snikeelementer, så kommer du til å bli skuffet. Hvis du bare vil slappe av og holde avtrykkeren inne hele tiden, da er Hard Reset en av høstens morsomste idie-titler.