Harry Potter and the Deathly Hallows - Part 1

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Anmeldelsen burde begynne med en referanse til filmen som snart har premiere, jeg burde nevne min lidenskap til bøkene og universet generelt, orden og struktur burde herske. Harry Potter and the Deathly Hallows har derimot gjort meg uvel, og det finnes ikke verre løfter for fremtiden enn at spillets tittel lyder "Part 1".

Spillet sparkes igang med en 4 minutter lang flytur uten videre introduksjon, hvor alt innebærer å flytte siktekornet forvirret rundt på skjermen. Ingenting skjer. Omsider dukker det opp et knippe Death Eaters som skyter litt på deg, virrer omkring som fluer og forsvinner hvis man trykker ned skyteknappen tilstrekkelig mange ganger. Noen hadde åpenbart som ambisjon å markere startskudd for opplevelsen med en programmeringsfeil av de sjeldne.

Det fortsetter med en briefing som omfatter ordene "gå", "dit" og "tilbake", ispedd kravet om regelmessige stopp på veien (usynlighetskappen går tydeligvis på batteri). I 2010 er det nærmest et fenomen å oppleve digital underholdning som ber spilleren om å spasere rett frem og tilbake - jeg overdriver ikke - for å lykkes med oppdraget. I og med at Harry her bruker usynlighetskappen er det i tillegg vanskelig å forstå hvorfor spillet formaner deg om ikke å "bli sett", men det henspiller muligens til virkeligheten og det faktum at ingen vil bli sett foran TV-skjermen med Deathly Hallows.

Og slik går nu dagan. Kun etter et par timer må jeg heise det hvite flagget og bli en bitter, ung mann. Spillkontrollen er klønete, det visuelle fremstår i sin helhet som svaret på hvorfor jeg gråter meg i søvn, oppdragene krever at man trykker angrepsknappen gjentatte ganger for å jordfeste bølger på bølger med onde trollmenn og hekser som hyler de samme besvergelsene og møter sitt endelikt med nøyaktig samme animasjon.

Tiden er inne for å benytte seg av velprøvde pusteteknikker, mongolsk strupesang og et utvalg beroligende midler i pilleformat.

I tidligere Potter-spill hadde man muligheten til å utforske Galtvort, men ikke her. Å ha positive forventninger til et spill om Harry Potter er som å spille russisk rulett - noen av dem belønner deg med en god opplevelse, andre gir deg grunn til å forlate denne verden. Spillstrukturen er en vaklende dinosaur som sender deg fra sted til sted for å fullføre mål som for eksempel å "redde 5 individer" eller "overleve fra A til Å". Visst har utvikleren valgt å gi oss noen minispill som støtter Kinect, men å tegne formler i luften går fort ut på dato, spesielt når presisjonen kan tas opp i et panel og diskuteres.

Det er ikke til å komme utenom: Harry Potter and the Deathly Hallows er tilsynelatende utviklet av mennesker som aldri har laget et spill tidligere. En sjef et eller annet sted har gått sirlig til verks for å plukke ut alle de lavest rangerte studentene i forskjellige årskull av kodeknekkere, designere og animatører. Utgiveren er pent nødt til å ha brukt mye tid og energi på å finne de rette og billigste menneskene; menneskene med nok kapasitet til å snekre sammen et såpass gjennomført makkverk som dette (om en eller flere av utviklerne har japanske aner, har de isåfall vanæret hele slektstreet ned til Adam og Eva og det forbudte eplet).

Alle regler for hvordan et engasjerende og underholdende spill skal lages, spyttes i ansiktet slik at væsken rikosjetterer presist mellom øynene på angrende forbrukere, og hvis det finnes tendenser til god gjengivelse av historien bak filmen bak boken, drukner det i all øvrig elendighet før man engang rekker å legge merke til det. På toppen av det hele mangler figurene leppesynkronisering og har utseendet til noe som helt sikkert vil skremme et lite barn.

Deathly Hallows er kroneksempelet på hvordan et lisensiert filmspill ikke skal lages, og alle verdens eksemplarer av spillet bør i så måte smeltes sammen til en amulett, forsegles i Pandoras eske og hentes frem igjen om cirka 1000 år, når onde trollmenn faktisk eksisterer i det virkelige liv og trenger en kilde til inspirasjon for å ødelegge verden slik vi kjenner den. Er du så uheldig å eie spillet, kan jeg eventuelt anbefale deg å ta beina fatt til nærmeste spillbutikk for en kjapp lovprisning av innbytteordningen deres.

Avada Kedavra.