Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2

Selv om lite kan sammenlignes med J.K. Rowlings eminente magiverker har filmene holdt en relativt høy standard siden seriens start i 1998. Reisen har vært lang - vi har bekjempet store edderkopper, sust i luften på koster og saumfart de aller fleste kriker og kroker på Galtvort. Men nå er den altså her - den siste filmen om trekløveret med magiske staver og drøssevis av trylleformler. Og den skuffer ikke.

Harry Potter and the Detahly Hallows - Part 2 er nemlig en av seriens beste filmer. Det er en følelsesladd og verdig avslutning på en god filmserie, der våre helter sliter med moralske dilemmaer i en verden som ganske snart vil gruses. Voldemort er nok en gang på krigsstien, og for å ha et fnugg av sjanse i den påtroppende kampen må Harry Potter og gjengen samle og knuse krusifikser. Ferden er lang og vanskelig - vennskap rives i filler og nye fiender skal beseires.

Mer enn det vil jeg ikke avsløre. Det Harry Potter-serien har gjort så bra er å balansere de hårfine grensene mellom godt og ondt, mens de samtidig understreker at vi alle har gode og dårlige egenskaper begravd i oss. I seriens avslutning ser vi det mørkeste i dem alle, mens vi samtidig føler med hver eneste en av dem. En vanskelig oppgave å løse, men noe Harry Potter-serien fremdeles gjør veldig bra.

Dette er også den mest actionpakkede filmen til dags dato. Her er det storslagne kamper og livstruende situasjoner på rekke og rad, med så gode animasjoner at det er umulig å ikke bli bergtatt. Hogwarts er under angrep, mens byen rundt lider under krigslignende tilstander. Med det sagt kan man helt fint ta med barna og se filmen, da volden aldri når de verste nivåene.

Harry Potter-serien har fått meg til å le og gråte i ti år, og på mange måter er det synd at serien er ferdig. Med det sagt er det kanskje også på tide. Etter et tiår med magiske filmer fortjener både fansen, skuespillerne og bøkene en verdig avslutning, og det får vi så til de grader. Trylleformelen sitter fremdeles som støpt.