Headhunter: Redemption

Da GameReactor tok turen over Svinesund i januar 2002, for å se nærmere på Headhunter, var vi ikke i tvil om at det hadde kvalitetene til å klare seg på det internasjonale markedet. Riktig nok spådde vi ikke Dreamcast versjonen de store sjansene, siden maskinen allerede den gangen var på tur ut av markedet, men vi regnet med at PlayStation 2 utgaven kunne bli et bra stoppested for spillere som elsket Hideo Kojimas Metal Gear Solid serie.

Dessverre var salgstallene lunkne, kanskje fordi MGS: Sons of Liberty ble sluppet på nøyaktig samme tidspunkt. En helt med tydelige referanser til Clint Eastwood, musikk av Richard Jaques, mannen bak bl.a. musikken til Sonic R og en historie om et farlig virus, var i hvert fall ikke nok til å bryte gjennom på salgslistene. Allikevel har ikke svenske Amuze gitt opp ideen om å utvide universet. I samarbeid med Sega er de nemlig snart klare med en oppfølger som foregår 20 år etter originalen, i en verden herjet av Bloody Mary-viruset.

I kjølvannet av det dødelige viruset har verdensordenen endret seg. Borte er den normale verden som vi fikk se i det første spillet. Mennesket lever nå enten over eller under jorden. Over jordens overflate gjør prektige glassbygninger, en azur-blå himmel og et sant overforbruk seg bemerket hos en overklasse som misbruker og manipulerer samfunnet for egen vinnings skyld. Undergrunnen er i sterk kontrast til dette. En verden full av skitt, kriminelle og syke, hvor fremtiden ser uendelig mørk ut. De to verdenene kalles passende nok Above and Below. Det er naturligvis et plott vi kjenner igjen fra et uttall filmer og bøker, men det passer allikevel meget godt inn i Headhunter verdenen og utvikleren Amuzes egne visjoner om å lage cinematiske spill.

Med Headhunter: Redemption gir utvikleren spilleren muligheten til å velge mellom to karakterer, den velkjente helten Jack Wade og hans nye partner med navnet Leeza X. En jente som tilsynelatende kommer fra kummerlige kår. Det er ennå uvisst hvordan disse kan velges eller om man spiller dem på skift gjennom eventyret, men det har sluppet ut at Leeza er en atletisk berte med bein i nesen og muligheter til å scanne sine omgivelser. Dette gir seg bl.a. uttrykk i vegger som kan scannes for svakheter, noe som igjen gjør det mulig å trenge seg inn i bygninger som ellers virker umulige å innta. Hun kan også bruke sine ferdigheter til å lirke opp låser eller kortslutte datamaskiner.

Dette gir spillet større fokus på stealth-elementet og GameReactor er ble lovet at de mer actionpregede sekvensene vil bli tonet ned til fordel for god gammeldags sniking. Dessuten har firmaet droppet den intetsigende kjøringen frem og tilbake for å åpne opp nye sider av spillet. Det er ikke slik at man slett ikke kommer i nærheten av et brølende tohjulet monster, men mer at dette serveres som et mini-spill. Det har på sitt vis gjort det hele mer lineært, men derfor også mere overskuelig. Kjedet sammen med en historie som denne gangen inneholder alt fra våpensmugling til en verden på randen av kaos og personlige oppgjør. Med andre ord det er rikelig å ta seg til i spillet.

Visuelt er det også skjedd en del med oppfølgeren. Utvikleren har nemlig valgt å tone ned spillets fargeskala, mens man har gjort det hele litt bløtere i kantene. Resultatet er et grafisk uttrykk som distanserer seg fra andre spill som i øyeblikket ligger på tegnebettene rundt omkring. Tiden som er gått siden teamet slapp originalen har også gitt Amuze muligheten til å lære PlayStation 2 maskinen bedre å kjenne. Det betyr at loadetidene er mindre, detaljegraden høyere og animasjonene mer flytende. Det betyr også at verdenen denne gangen er en god del større. Du kan stort sett se så langt øyet rekker og er det f.eks. noe i horisonten så kan du faktisk komme deg dit. Det er ikke lenger en flat kollasje i bakgrunnen.

Den lydmessige oppgaven ivaretas igjen av Richard Jaques, som bl.a. har laget musikken til Sonic R, Sonic 3D Blast, Jet Set Radio Future og naturligvis det opprinnelige Headhunter. For å gi spillet den riktige cinematiske følelsen, har utviklerne igjen benyttet seg av det 67 manns store London Session Orchestra, så hvis du satt og nynnet med på de bombastiske toner i originalen, så kan du trygt glede deg til Redemption. Spillet vil kretse rundt noen mørkere temaer som passer inn i toerens åpenlyse stilskifte. Vi er usikre på om de også denne gangen spiller inn musikken i Abbey Road Studios, et sted hvor bl.a. The Beatles har spilt inn en del av deres materiale, men ting kan tyde på det.

Det er vanskelig å ikke bli en smule optimistisk når man får servert så mange godbiter fra John Kroknes munn, men GameReactor kan alikevel ikke la være med å helle litt malurt i begeret. For Amuze sa, i forbindelse med det opprinnelige spillet, at det hverken kunne eller skulle sammenlignes med Metal Gear Solid, men det ble alikevel gjort og det var nettopp en av grunnene til at det tapte kampen om spillfolkets gunst. Denne gangen skal det opp i ringen med andre tungvektere som Ubisofts Splinter Cell: Pandorra Tomorrow og til dels Namcos Kill.Switch, og det må derfor noe magisk til for at det ikke glemmes i mengden. Men kan Amuze presse inn alt det de ha lovet inn i spillet og vil Sega gå den ekstra kilometeren for å dytte spillet inn under huden verdens gamere, så står ikke Headhunter: Redemption uten muligheter for å gjøre et kraftig inntrykk på både PlayStation 2 og Xbox-eiere.