Hell Yeah! Wrath of the Dead Rabbit

Jeg har alltid hatt sansen for litt bisarre spill. Jeg er som regel blant de første ombord når spillutviklere kvitter seg med hverdagslige omgivelser, realistisk fysikk og episk fortellerkunst til fordel for en dose galskap og selvironi. Det var derfor med et glimt av forventning at jeg belaget meg ut på Arkedo Studios sin nyeste sidescroller med det merkelig navnet.

I Hell Yeah! Wrath of the Dead Rabbit spiller man som Ash, en fryktinngytende kanin som «lever livet» som prins av helvete. Ash regjerer de dødes rike med jernhånd og sprer frykt blant alle i sitt herredømme, helt til han en dag får kjenne på ulempen ved å ha kongelig blod i årene. Prinsen har en hemmelig myk side, og en fascinasjon for badeender som grenser til det upassende. Så når noen sleipe paparazzier fanger flere av Ash sine mest private øyeblikk på film og lekker de på nett er han ille ute. Hvem i helvete vil frykte ham nå? Heldigvis er det ikke for sent å hindre bildene fra å spre seg - Ash må bare hevne seg på de frekke paparazziene og fange alle de hundre monstrene som har sett filmen.

Hell Yeah! kaster ikke bort noe tid, og rett etter den korte åpningsscenen fikk jeg til min store glede umiddelbart ta styringen over den langørede diktatoren, men deretter begynte også nedturen. Hoppingen, som gjerne er det viktigste elementet i et plattformspill, føles rett og slett kronglete. Istedenfor et stramt kontrollsystem der man gjør korte, responsive kaninhopp belager Ash seg ut på store luftige svev hver gang man trykker inn kryssknappen. Dette gjør det vanskelig å utmanøvrere fiender, og det blir tidvis frustrerende å traversere de store nivåene i Hell Yeah!

Det er ikke bare kontrollsystemet som krever tilvenningstid. Den første timen med Hell Yeah! er rett og slett overveldende. Banene er rotete, og blir ikke mer oversiktlige av at man til enhver tid blir møtt av utallige effekter og haugevis av små monstre. I tillegg må man holde styr på de nokså prangende HUD-symbolene som sier hvor man er, hvor mye liv man har og hvor man skal. Selv om disse måleinstrumentene okkuperer store deler av TV-skjermen ble jeg allikevel tvunget til å stille meg selv alle disse spørsmålene i løpet av den første halvtimen, og ved et par anledninger lengre ut i spillet.

Tross den umiddelbare forvirringen hadde Hell Yeah! ingen intensjoner om å la meg ligge på latsiden, og før jeg hadde fått et godt grep om det grunnleggende ble Ash satt i et sirkelsaghjul og tildelt både bazooka og maskingevær. Hjulet fungerer som fremkomstmiddel, sirkelsag og boremaskin, men kunne allikevel ikke by på det jeg ønsket meg mest, nemlig et strammere kontrollsystem. Hjulet er nemlig utstyrt med en jet-pack, og å våge seg til et hopp med hjulet minner på sitt verste litt om å bruke jet-packen man møter på i Worms-spillene. Nå er det heldigvis aldri fullt så kranglete, men det blir raskt frustrerende når man må håndtere å bli beskutt fra alle kanter.

Det beste forsvar er derfor å være rask til å returnere ild. Man bruker ganske enkelt høyre analog spak til å peke på fienden man vil kvitte seg med og fyrer av. I løpet av spillet bygger man seg opp et stort arsenal, og er man ikke fornøyd med det man tilegner seg gjennom spillets gang kan man ta turen til en av de mange butikkene som finnes i helvete. I tillegg til å by på flere overdimensjonerte våpen selges det også helseoppgraderinger, våpenoppgraderinger og ulike kostymer til Ash og hjulet hans. Men selv om man har muligheten til å bygge et enormt våpenlager, så blir de ulike geværene til syvende og sist litt for beskjedne. De hverken høres eller føles spesielt mektige ut. Når en hagle går av forventer jeg et høyt smell etterfulgt av lemmer og ben som flyr i alle retninger, men det blir til at skytingen overdøves av bakgrunnsmusikken og at fiendene som regel er like friske og raske helt til man har gjennomboret de med nok salver til at de takker for seg. Kravene til presisjon er minimale så lenge man ivrig trykker på avtrekkeren. Våpnene kan overopphetes, men det er sjeldent noen betydelig hindring. Skuddvekslinger ender derfor som oftest opp i et salig kaos, og den største utfordringen ligger i å orientere seg.

Av den uendelige skaren av monstre man kjemper mot er det stort sett bare de hundre monstrene man skal fange som byr på noen faktiske utfordringer. De mindre monstrene som er strødd rundt omkring gjør ikke stort annet enn å ta plass og lar seg stort sett raskt rydde unna. Av monstrene som skal fanges er det imidlertid ikke alle som kan overmannes på den konvensjonelle måten. Noen nekter å gi seg før man har løst enkelte oppgaver eller kommet forbi bestemte hindringer. Når monstrene har lite liv igjen må man løse et minispill før Ash setter nådestøtet i sann Mortal Kombat stil. I disse øyeblikkene innser man også at Hell Yeah! i bunn og grunn er mye voldeligere enn aldersgrensen skulle tilsi. Både kamper og minispill varierer mellom å være gjennomførte og irriterende, dessverre støter man kanskje på mest av det sistnevnte. Jeg skulle dessuten ha sett større variasjon i utfordringene man møter på.

Når monstrene er fanget blir de sendt til en øy der de kan settes til å skaffe penger, mat og oppfinnelser. Dessuten må man passe på å fengsle de ulydige monstrene og å la slitne monstrene få hvile. Det ble ikke mange besøk til øya på meg, men det er en forholdsvis underholdende distraksjon skulle man gå lei av all skytingen. Hell Yeah! kan dessuten varte opp med flere sideoppdrag som innebærer alt fra å drepe fiender til å utføre ulike triks med hjulet. Dra på kasino kan man også, og stikk i strid med virkeligheten virker spilleautomatene som den klarte beste måten å tjene raske penger på. For øvrig blir man også rangert på spillets ledertavle, så man har nok å gjøre ved siden av å spille gjennom selve historien.

De ulike nivåene er varierte, men Hell Yeah! lider av at brettdesignet er gjennomgående rotete. Heldigvis har man et praktisk kart som gjør det vanskelig å gå seg bort. De store landskapene kunne allikevel gjort mer for å invitere til utforskning. Det ligger noen skattkister strødd rundt, men det føles sjeldent som noen prestasjon å snuble over dem. Checkpoints er også et irritasjonsmoment, da det virker som de er plassert rundt omkring i hytt og pine. Man starter dessuten med like lite liv som man hadde da man sist passerte et checkpoint, noe som kan føre til at man ender opp med å starte på ny i en kinkig situasjon med en bunnskrapt helsemåler. Da er det fort gjort å sette seg fast. Jeg led heldigvis aldri denne skjebnen, men jeg opplevde at checkpoint systemet bød på noen høyst frustrerende utfordringer.

Det Arkedo Studios imidlertid har truffet godt med er detaljene. Grafikken er upåklagelig, og nivåene er fargerike og detaljerte. Musikken i spillet er også en viktig bidragsyter til stemningen i spillet, og jeg sliter fortsatt med å beherske trangen til å nynne på noen av de fengende melodiene som danner bakteppet til helvete. Humoren var god nok til å trekke på smilebåndet, men sjeldent noe mer enn det, og selv om det aldri gikk lenge mellom vitsene gikk det en god stund mellom latterkulene.

Alt i alt serverer Hell Yeah! Wrath of the Dead Rabbit et anstendig antall timer med gladvold, uten at det noensinne føles som underholdning av ypperste merke. Det er ingen tvil om at det ligger mye talent bak arbeidet, men for mye tankevirksomhet må ha gått til detaljer, i stedet for til det helt grunnleggende. Som en ivrig tilhenger av ideen om å utstyre en kanin med overdimensjonerte våpen, stormannsgalskap og et arsenal av one-linere gjør det nesten vondt å innrømme, men Hell Yeah! er rett og slett ikke spillet det burde ha vært.